Hvordan sikre norsk næringsliv
Koronakrisen tilsier kraftige offentlige tiltak, men å gå tilbake til mer planøkonomi er ingen god løsning. Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 1. april 2020
Det kan ha stor betydning å se utgangen av tunnelen vi nå er inne i. Tillit til at normale dager vil vende tilbake kan ha vesentlig betydning for manges trygghet. I dette ligger en tillit til at arbeidsplasser overlever, eller nye skapes, og dermed sikrer fremtidig inntekt og velferd.
Norske statsfinanser er solide
At Norge finansielt er langt bedre rustet enn de aller flest land er åpenbart. Like viktig kan være at vi har et politisk system som er trent i å trå til og ta de nødvendige avgjørelser som utfordringer gir. Tidligere kriser, som finanskrisen, har vi kommet bedre gjennom enn de aller fleste. Vi sørget for kompenserende tiltak som gjorde at banker og bedrifter kunne fortsette mest mulig som normalt.
Den krisen som nå har rammet, er for den enkelte bedrift både uforutsigbar og utenfor de regler som finnes for å forsikre seg mot det uforutsigbare som brann og andre ulykker. Skadebegrensning for samfunnet som helhet – og for den enkelte bedrift – vil innebære at produktive virksomheter støttes med ulike tiltak slik at de kan overleve. Å skape helt nye alternativer vil ta tid og kan være langt mer ressurskrevende.
Den økonomiske virksomheten i Norge er sterkt integrert med andre lands økonomier. Velstanden vår er i stor grad bygget på at vi kan utnytte norske naturresurser og skape store inntekter gjennom eksport. Dessuten bidrar naturen vår til at turisme er en stor næring, som selger tjenester til utlendinger.
Hvordan redde små bedrifter?
Vi er i en tid på året da bedrifter flest nylig har lagt fram regnskaper for 2019. Små enkeltmannsforetak har 10. mars levert momsoppgave for fjoråret. Vi har dermed en ganske god dokumentasjon på hva som er normalsituasjonen for de aller fleste virksomheter, fra de største og ned til de minste. Det kan være mulig å skaffe seg et bilde av hva som har falt bort, og hva som skal til for å bringe det normale tilbake.
Regjeringen har stilt til disposisjon garantier som kan gi bedriftene likviditet og iverksatt endringer som setter bankene i stand til å øke sine utlån. Det kan regnes som nødvendig førstehjelp i påvente av at mer langsiktige tiltak kommer på plass. Behovet for likviditet kan vurderes som næringslivets surstoff, som når det uteblir kan føre til en snarlig død. Derfor var tiltakene både nødvendige og riktige.
Bortfall av inntekt vil føre til at en bedrifts egenkapitalbase kan svekkes dramatisk, selv om den blir tilført likviditet i en krise. Vi må derfor innse at krisen vi er inne i nå, vil kreve tilgang på ny egenkapital for at inntektsskapningen skal komme på plass igjen.
Lærdommer fra bankkrisen
Da vi hadde bankkrise i Norge rundt 1990, hadde bankvesenet økt sine utlån i en grad som også kan vurderes som bankenes selvskading. Det offentlige stilte opp og sørget for at bankvesenet fortsatt fungerte, men eierne – aksjonærene – tapte alt. Slik ble eieransvaret for det som hadde skjedd, plassert der det hørte hjemme. Staten ble stor eier i banker og er fortsatt, 30 år etterpå, største eier i landet største bank.
Den krisen vi nå er inne i, har sin årsak i forhold utenfor den enkelte bedrift. Det har oppstått en situasjon som den enkelte bedrift ikke kunne være i stand til å ta hensyn til. Unntak kan finnes. Norwegian er et flyselskap som har ekspandert kraftig basert på svak egenkapital og høy gjeldsandel. Eierne har valgt en strategi som kan gi forventning om høy egenkapitalavkastning, men meget høy risiko. Da kan saken eventuelt vurderes på linje med vurderingen av bankene da de ble reddet av staten. Infrastruktur som banker og flyselskaper er viktige for samfunnet, men staten bør ikke kompensere eiere for en tatt risiko som eieren på forhånd måtte forstå var ganske høy.
1970-tallet og aktiv næringspolitikk
Det finnes flere historiske eksempler som vi nå kan ta lærdom av. Midt på 1970-tallet ble det, basert på forventning om framtidige oljeinntekter, innført omfattende subsidier til norsk næringsliv. Hensikten var å berge arbeidsplasser. Den politikken førte til at Norge fikk den laveste produktivitetsutviklingen i OECD. For å skape den velstandsutviklingen vi senere har fått til, krevdes en radikal endring i mer markedsliberal retning. Denne endringen stod sentralt langt inn i Arbeiderpartiet. Det handlet ikke om å berike private eiere, men om en erkjennelse av at mest mulig velferd og trygge arbeidsplasser sikres best med innslag av privat eierskap. Staten som forvalter av fellesskapets verdier bør selvsagt ikke sløse med ressursene våre slik at private beriker seg unødig. Vi kan ikke «sosialisere tap og privatisere gevinst», sies det. Men hvis vi går tilbake til 70-tallets aktive næringspolitikk, vil vi lett få sosialisering av tap likevel. Der staten er, eller nå eventuelt går inn, på eiersiden, må man fortsatt i hovedsak styre etter forretningsmessige prinsipper. En fravikelse av disse prinsippene kan svekke produktivitetsutviklingen i norsk næringsliv.
Vi bør ikke glemme hvor viktig privat norsk eierskap fortsatt vil være når koronakrisen roer seg. Det må være sterkt nok til å skape produktivitetsutvikling og vekst i et langsiktig perspektiv.
Markedsøkonomien vil bestå
Markedsøkonomien vil overleve. Men det kan bli dyrt, og store verdier kan gå tapt om politikken krever for mye annet i mellomtiden. Et fritt og velregulert marked gir de beste muligheter for å utnytte samfunnets ressurser slik at vi oppnår høyest mulig velferd. De utfordringer vi nå står overfor kan kreve varme hjerter, men også kalde hoder som tar hensyn til elementære økonomiske sammenhenger.
Innlegget var publisert i Minerva 30. mars 2020.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Mangel på økonomisk styring, ikke «trygg økonomisk styring»
Kronekursen er svak, men det gjelder ikke økonomien
Skatt i teori og praksis
