En brunost til besvær

En velfungerende markedsøkonomi er viktig for demokratiet. Samtidig er kultur også en grunnpilar for demokratiet. Noen ganger må et av disse hensynene gi tapt for det andre.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 9. oktober 2023

160 års industrihistorie i Lom og Skjåk kan være på vei mot slutten. Tine har utsatt sin avgjørelse om å avvikle produksjon av Gudbrandsdalsosten i selve Gudbrandsdalen til 18. oktober i år. Da kan det hele være slutt for de to bygdene øverst i dalen.

For de som bor og jobber der er det en ubehagelig påminnelse om det faktum at ingenting varer evig. For oss andre er det bare en litt lei sak å vite at Gudbrandsdalsost, bedre kjent som G35, ikke lenger lages i Gudbrandsdalen.

Eller ligger det noe mer i dette? Gudbrandsdalsosten er tross alt et nasjonalt symbol og en viktig del av norsk matkultur. Det må da være verdt å bevare slike små stykker av Norge?

Bare en vare som selges på markedet?

For Tine gir det helt klart mening å revurdere hvor G35 skal lages, og i hvor stort omfang. Markedet er en form for demokrati: Som forbruker stemmer du hver dag over hvilke produkter du mener burde produseres, og til hvilken pris det burde selges. Dyre og upopulære produkter blir enten billigere eller forsvinner fra markedet.

Dommen over brunosten fra forbrukernes side er brutal: Tall fra Tine viser at nordmenn spiser 30 prosent mindre brunost enn for 15 år siden. Tine taper også på flere fronter, siden det drikkes mindre melk enn tidligere.

For Tine er det derfor bedriftsøkonomisk riktig å revurdere hele anleggsstrukturen, slik de nå gjør. Samfunnsøkonomisk er det å la ulønnsom industri dø noe positivt, da ressursene kan brukes mer effektivt andre steder.

Men så kommer dilemmaet. Er ikke dette et viktig norsk symbol, og følgelig en viktig del av vår identitet? Er dette noe vi kan måle i penger og profitt? Dette er en krevende balansegang om du har et konservativt gen i deg, men samtidig er tilhenger av å ha en velfungerende markedsøkonomi.

Lokale produkter må ha lokal forankring

Tine har beroliget med at dersom de flytter produksjonen ut av Gudbrandsdalen, så kommer «Gudbrandsdalsosten uansett til å leve videre», men det er mer oppsiktsvekkende enn det er beroligende.

Brunosten fremstilles på en unik måte, og i dette tilfellet startet det hele på et helt spesielt sted. Et slikt produkt, som har opprinnelse fra, og som bærer et stedsnavn, burde ikke kunne produseres hvor som helst. Da vanner man ut selve merkevaren og produktets sjel.

Arne Brimi har uttrykt dette synet sterkest. Han mener G35 er vårt svar på Roquefort, Champagne og Chablis. Det er kanskje sant, men å få beskyttet status, som disse har, er ikke fullt så enkelt.

Roquefort og Chablis har status som BOB – Beskyttet Opprinnelsesbetegnelse. Dette gjør at de oppfyller strenge produksjons- og kvalitetskrav. Produksjonen skal også foregå innenfor et geografisk område, fordi selve området er opphavet til produktets omdømme eller kvalitet.

Et produkt kan også få status som BGB – Beskyttet Geografisk Betegnelse. Dette er produkter som Bordeaux-viner, prosciutto fra Parma eller feta-ost. Her er det kun slik at et trinn i produksjonen må utføres i det geografiske området. Det gir mer fleksibilitet enn BOB.

For Gudbrandsdalsosten er løpet kjørt for å bli en BOB. Produksjonen er for spredt og utvannet allerede. Kun 10 prosent av produksjonen foregår i Gudbrandsdalen. Men det finnes håp. Så lenge noe av produksjonen skjer i Gudbrandsdalen, er i alle fall vilkåret for BGB oppfylt. Det gir muligheter til å kunne beskytte produktet.

Om G35 mister sin geografiske tilknytning, blir den kun regnet som en type ost. Tine er altså ansvarlig for Gudbrandsdalsostens fremtid og status.

Og her burde Tine kjenne sin egen besøkelsestid. Studier i EU viser at produkter med beskyttet betegnelse i gjennomsnitt nyter en 223 prosent verdiøkning. Med labre salgstall er det kanskje ikke rom for å gjøre G35 til en slik vare.

Et annet poeng: Norge følger EUs avtaler om beskyttet produksjon for alkohol og vin. Men ikke for matprodukter som ost. Uheldig for gode gamle G35.

Kanskje det kunne vært en idé å være medlem av EU?

Ansvar for norsk matkultur

Tine sitter nå med nøkkelen for å la Gudbrandsdalsosten beholde sin lokale forankring. For mye produksjon foregår utenfor Gudbrandsdalen allerede. Synnøve Finden har også sin egen brunost, den har de kalt «Gudbrand», og den produseres i Alvdal. En skamplett for norsk brunost. Og en skamløs måte å markedsføre et produkt på.

Å bevare G35 og dens produksjon i Gudbrandsdalen bidrar til å bevare et nasjonalt ikon, norsk kulturarv og norsk seter- og industrihistorie. Men kanskje er hverken produktet eller produksjonen «liv laga». Og slik ruller historiens hjul videre.

En del av motstanden mot Tine dreier seg om bevaring av matkultur. En annen del er også ren og skjær nostalgi.

Nostalgi kan være farlig, ofte en ynglegrunn for misbruk. Samtidig er også nostalgi viktig, som noe forebyggende. Industridød og tap av arbeidsplasser skaper bitterhet, også om det kommer noe nytt, og kanskje bedre, der det en gang foregikk annen produksjon. Derfor burde Tine gjøre alt i sin makt for å redde produksjonen av G35 i Lom og Skjåk.

«Det er ingen tvil om at ysteriet er ein av grunnpillarane i desse to bygder», står det skrevet om ysteriene i Lom og Skjåk. Noen ganger kan bevaring av kultur og minner, være viktigere enn det rent økonomiske. For Tine er nok denne bevaringen for dyr, spørsmålet er derfor om noen andre kan gi ysteriene i Skjåk og Lom en ny vår.

Innlegget er publisert i Minerva 7.10.2023.

Publisert: 10. oktober 2023