sløsing offentlig sektor utgifter penger — Laget med Sora.

Sløses det i offentlig sektor?

Svaret på spørsmålet avhenger av hva vi mener med «sløsing».

Publisert: 5. november 2025

Aftenpostens nyhetssjef Henning Carr Ekroll brukte en enkel definisjon da han deltok på økonomifestivalen KåKånomics i Stavanger: Sløsing betyr å bruke mer penger enn nødvendig.

Ulempen med definisjonen er at den innebærer at alle sløser. Det fins neppe noen organisasjoner, bedrifter eller familier som ikke av og til bruker mer enn nødvendig.

Hva som er nødvendig, er dessuten ikke så lett å si. Er det nødvendig med billig kantine, trening i arbeidstiden eller kake når noen har bursdag?

Det beste er kanskje at vi greier å diskutere de høye offentlige utgiftene uten alltid å snakke om sløsing.

Vi vet nemlig at diskusjonen er nødvendig: Veksten i de offentlige utgiftene må ned. Vi må få mer igjen for pengene, og vi må utnytte ressursene mer effektivt.

Eller for å si det med staten selv: Det handler både om kostnadseffektivitet (å gjøre tingene riktig), formålseffektivitet (å gjøre de riktige tingene) og prioriteringseffektivitet (å prioritere mellom ulike mål som kan være i konflikt med hverandre).

Vanskeligere i offentlig sektor

Det er ikke slik at privat sektor alltid «sløser» mindre enn det offentlige gjør. Jeg føler meg ganske sikker på at julebordene for de ansatte er kjipere i departementene og på et sykehjem enn de er på Aker Brygge.

Likevel er det vanskeligere å utnytte ressursene effektivt i offentlig sektor enn det er i privat sektor.

Private virksomheter er utsatt for konkurranse, og det gir incentiver til å jobbe smart, til å holde kostnadene nede og til å finne på noe nytt som er bedre enn det konkurrentene kan tilby. Private bedrifter har dessuten eiere som forvalter sine egne penger, ikke andres.

Offentlige virksomheter får «kunder» uansett, og de går ikke konkurs. Elever, pasienter og pårørende har ofte ingen andre valg, og derfor kommer de, uansett hvor dårlig eller ineffektiv virksomheten er. Skal vi få mest mulig igjen for pengene, krever det derfor veldig mye av dem som er ledere og ansatte i offentlig sektor.

Bevilger stadig mer

Pengerikeligheten i Norge er også et problem.

Den som er veldig rik, blir gjerne mindre nøysom, litt mer slepphendt og litt mindre opptatt av å snu på krona. Og det preger politikere i Norge.

Fremfor å lete etter rimeligere løsninger, begrense pengebruken eller løse de underliggende problemene som fører til sterk utgiftsvekst, velger de i stedet å bevilge stadig mer. Men det kan ikke fortsette når utgiftene etter hvert vil vokse mer enn inntektene.

Det er heller ingen løsning å øke skattene når vi allerede har et av verdens høyeste skatte- og avgiftsnivåer.

I offentlig sektor hender det også at virksomhetene føler seg tvunget til å bruke opp pengene på slutten av året, slik at de ikke risikerer å få mindre penger neste år. Årlige budsjetter gjør det ofte vanskelig å handle langsiktig.

Når politikere «eier» virksomheten

Det er heller ikke lett å bruke ressursene riktig når det er politikere som «eier» virksomheten. Politikerne gir beskjed om at det må spares penger, men når de ser konsekvensene, vil de ikke likevel. Dermed svekker de også autoriteten til de lederne i offentlig sektor som prøver å spare. Det har ledelsen i Helse Nord fått merke.

Når ressursene brukes feil, sløses det også med talent og kompetanse, altså med de menneskene som arbeider i offentlig sektor. Det kan gjelde utredninger av saker som aldri vil bli gjennomført, en arbeidsdeling som ikke er rasjonell eller utfylling av skjemaer som aldri blir lest.

Alle regjeringer har ambisjoner om å gjøre noe med problemene. De lover å kutte i byråkratiet og gjøre det lettere å være ansatt i det offentlige. Støre-regjeringen lovet en «tillitsreform» i offentlig sektor, men mange vil nok si at resultatet bare er blitt enda flere møter, regler, rettigheter og vedtak som de ansatte må håndtere.

På Spekters årskonferanse forleden fortalte Øyvind Henriksen, kommunedirektør i Nordre Follo, at kommunen hadde gitt opp å få status som frikommune, slik de hadde ønsket. Det var for mye byråkrati og arbeid bare for få tillatelse.

Hvordan vi kommer videre

«Sløsedebatten», som Sløseriombudsmannen, Sindre Wiig Nordbyog Martin Bech Holte har bidratt til, på hvert sitt vis, har satt et prisverdig søkelys på tematikken.

Spørsmålet er hvordan vi kommer videre.

Det er lite som tyder på at de politiske partiene har tatt behovet for å dempe den offentlige utgiftsveksten innover seg. Den listen med innsparinger som finansministeren la frem på budsjettdagen, utgjør under 2 promille av de totale utgiftene. Og forslaget om å droppe bygging av Stad skipstunnel ser ikke ut til å få flertall.

Det er heller ikke så mange forslag som fremmes i den offentlige debatten, som er realistiske, eller som vil gi varige innsparinger. Sparing etter «Musk-metoden», som skjer uten utredning, kan vise seg å bli veldig dyrt, fordi man lett vil gjøre store feil. Og kutt i engangskostnader, som for eksempel byggeprosjekter eller subsidier, har ikke nødvendigvis noen varig virkning på utgiftsveksten.

Skal man gjøre noe som monner, må man sannsynligvis gå løs på det som er vanskeligst og minst populært: offentlige ytelser, rettigheter og regler og endringer som innebærer færre og større enheter, altså en form for sentralisering.

Det er også et stort potensial for effektivisering av de store offentlige innkjøpene som nå utgjør nesten 750 milliarder kroner i året.

Trengs mindre politikk

«Kommune-Norge kan kollapse om få år», skrev NRK-kommentator Tone Sofie Aglen forleden. Og problemet er ikke først og fremst mangel på penger. Det kommunene mangler, er arbeidskraft og kompetanse. Og samtidig, skriver Aglen, «drukner kommunene i statlige krav, lover og forskrifter».

Hun skriver at «politikerne er ubegripelig passive i møte med det som burde bekymre dem mest».

Årsaken til passiviteten er kanskje at det som trengs, ikke er mer, men mindre politikk. Det må styres mer i det store og mindre i det små. Alle problemer kan ikke løses med nye tiltak eller mer penger. Av og til er den beste løsningen ikke å gjøre noe.

Det er vanskelig, fordi det betyr at politikere må si nei til alle dem som, med god hjelp fra mediene, prøver å presse frem stadig flere regler, rettigheter og bemanningsnormer.

Kommunene må få større handlingsrom.

Den gode nyheten er at analyser viser at det er mulig å få mer igjen for pengene. Analyser fra Agenda Kaupang viser at det ikke er noen sammenheng mellom kommunenes utgifter og kvaliteten på tjenestene.

Vi har en politisk kultur i Norge som er veldig preget av konkurranser om å bevilge mest mulig penger. Det er blitt en ond sirkel.

Spørsmålet er om noen greier å bryte ut av den onde sirkelen før det er for sent.

Teksten er publisert i Aftenposten 3.11.2025.

Publisert: 5. november 2025