Mediene fungerer som katalysator for overbudspolitikk
I nyhetssakene fortsetter journalistene å fortelle velgerne at det aller meste kan løses ved å bruke mer penger.
Publisert: 22. oktober 2017
De siste 15 årene har vi opplevd en økonomisk gullalder uten sidestykke, ettersom voksende petroleumsinntekter har bidratt til at statsbudsjettet på få år har fordoblet seg fra 700 milliarder til 1350 milliarder kroner.
Veksten har gjort at norsk politikk har utviklet seg til et norgesmesterskap i å bevilge mest mulig penger.
Årets valgkamp var intet unntak, og selv om vi finner kutt i enkeltposter i det nylig fremlagte statsbudsjettet, er den underliggende trenden at utgiftene fortsetter å øke til tross for at regjeringens egen perspektivmelding viser at man om få år vil måtte kutte 5 milliarder årlig for å dekke de voksende utgiftene knyttet til demografiske endringer.
Så hvorfor fortsetter utgiftene likevel å øke?
Dynamikken i mediene
Det er hovedsakelig to grunner til at norsk debatt i så stor grad har blitt en konkurranse om å bevilge mest mulig penger:
1) Inntektene fra petroleumssektoren gjør at vi på kort sikt ikke trenger å prioritere 2) Norske medier formidler i stor grad ukritisk politikerne og interessegruppenes perspektiver om at de fleste problemer kan løses i form av «mer penger».
Når leste du sist en VG-journalist spørre om vi bruker for mye penger på utdanning?
La meg i det følgende dvele litt ved journalistenes rolle. Mediene er ganske ensartet i sin dekning, og nyhetsjournalistikken preges av den samme dramaturgien. Den kan illustreres på følgende måte:
1) Påstått problem X beskrives. 2) Interesseorganisasjon Y eller berørt part Z mener at det «brukes for lite ressurser». 3) Politikere fra opposisjonen kritiserer regjeringen for å bruke for lite penger. 4) Regjeringen forsvarer seg med at de har bevilget mer penger enn den forrige regjeringen.
Det er en litt karikert fremstilling, men den belyser hvordan norske medier sjelden utfordrer logikken om at alt kan løses gjennom større bevilgninger.
Når registrerte du sist at nyhetsjournalister i NRK utfordret politikerne på om vi bruker for mye penger på sykehus? Når leste du sist en VG-journalist spørre om vi bruker for mye penger på utdanning? Når utfordret Aftenposten ideen om det blir bedre politi, dersom de bare får mer penger?
Slike nyhetsvinklinger forekommer unntaksvis (eksempelvis delvis i dekningen av samferdsel), men fremdeles preges nyhetsdekningen av at de fleste samfunnsproblemer kan løses i form av større overføringer.
Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!
Kutt som ren ondskap
En annen grunn til at dette narrativet blir dominerende, er den innarbeidede forestillingen om at økte offentlig utgifter er et uttrykk for godhet, mens forslag om kutt fremstilles som et uttrykk for kynisme, ja, i noen tilfeller nærmest som ren ondskap.
En konsekvens av denne formen for journalistikk er at man i begrenset grad undersøker hva man får ut av ressursbruken. Fokuset er på hvor mye ressurser som bevilges, ikke kvaliteten på tjenesten. Tilsynelatende er input det samme som output.
I all hovedsak kommer disse perspektivene til uttrykk på kommentarplass.
Denne formen for sinnelagsjournalistikk illustrerer at vi mangler borgerlig-liberale perspektiver i nyhetsdekningen, journalistikk som bidrar med alternative vinklinger – og som ikke uten videre aksepterer at staten alltid bør bevilge mer penger for å løse folks problemer.
For all del – det er ikke slik at norsk presse er helt uten slike stemmer (Minerva er jo et åpenbart hederlig unntak). Det har til og med blitt noe bedre de siste årene.
Men i all hovedsak kommer disse perspektivene til uttrykk på kommentarplass, særlig i medier som Aftenposten og Bergens Tidende.
Flere aviser har også på lederplass uttrykt bekymring for utgiftsveksten, men ikke uten at de samme avisene skriver saker hvor de etterlyser økte bevilgninger. Videre har NRKs debattprogrammer blitt flinkere til å utfordre politikeren på hvorvidt alt kan løses med mer penger, men enn så lenge materialiserer disse perspektivene seg ikke i nyhetsdekningen, som tross alt er velgernes viktigste kilde til informasjon.
Om kort tid blir det annerledes
I nyhetssakene fortsetter journalistene å fortelle velgerne at det aller meste kan løses ved å bruke mer penger, samtidig som forslag til kutt ofte vinkles som ren kynisme, noe ikke minst den pågående debatten om statsbudsjettet demonstrerer.
I kjølvannet av fremleggelsen av budsjettet har en rekke interesseorganisasjoner, med mediene som mikrofonstativ, varslet katastrofelignende tilstander, dersom overføringene fra statsbudsjettet skulle reduseres eller opphøre.
Men det er neppe noen katastrofe for samfunnet dersom færre organisasjoner mottar offentlig støtte; snarere tvert imot. Det ville være en fordel om frivilligheten ble mindre avhengig av offentlig støtte.
Petroleumsinntektene gjør at vi kan utsette tøffe prioriteringer noen år til, men om kort tid vil virkeligheten innhente oss. Det innebærer at vi trenger færre som bidrar til statens utgifter, og flere som bidrar til dens inntekter.
Skal vi lykkes med det, trenger vi en mer kritisk journalistikk – ikke bare på kommentatorplass – men også i nyhetsdekningen. En god start er å slutte å opptre som katalysator for overbudspolitikk.
Artikkelen er publisert i Minerva 20.10.2017.