Er det styringsproblemer på systemnivå i Oslo? Omfanget av sløsing og svikt tyder på det.
Oslo kommune forvalter store inntekter på vegne skattebetalerne. Hva kan de gjøre bedre?
Publisert: 19. februar 2023
De siste årene er det rødgrønne byrådet i Oslo blitt kritisert for dårlig økonomisk styring. Store investeringsskandaler har fått oppmerksomhet i mediene. Eksempler er Fornebubanen, nytt Tøyenbad og ny vannforsyning. Det er også uttrykt bekymring over gjeldsvekst og Oslo kommunes fremtidige økonomiske situasjon.
I en nylig publisert Civita-rapport har jeg forsøkt å se nærmere på den økonomiske styringen av Oslo kommune ved å gjennomgå ulik statistikk, rapporter, rangeringer og forskning. Rapporten gjennomgår også flere store og mindre enkelteksempler på sløsing og dårlig økonomisk styring.
Rikere enn andre kommuner
På overordnet nivå scorer Oslo kommune høyt på en rekke rangeringer og statistikker. Oslo er en rik kommune med en demografi og næringsstruktur som gir høye(re) skatteinntekter og lavere kostnader til lovpålagte kommunale oppgaver enn andre kommuner har. På grunn av Oslo kommunes størrelse bør man også kunne anta at det er betydelige stordriftsfordeler knyttet til de fleste kommunale oppgaver.
Likevel kan man ikke se klare tendenser til stordriftsfordeler i Oslo. Utviklingen de siste årene viser snarere at Oslo kommune er blitt likere resten av Kommune-Norge. Gjelden er blitt høyere, og Oslo mottar nå en høyere andel av kommunenes rammetilskudd.
Oslo kommune har for eksempel et høyere behovskorrigert netto utgiftsnivå pr. innbygger innen flere kommunale tjenester sammenlignet med andre storkommuner.
Dette betyr ikke nødvendigvis at Oslo kommune sløser, men det kan likevel gi en indikasjon på at kommunen har et forbedringspotensial. Oslo kommune har for eksempel også høyere kommunale boligavgifter og eiendomsskatt enn gjennomsnittsnivået til de største 12 kommunene.
Fornebubanen, vannkilde og badeanlegg
En annen inngang til å undersøke den økonomiske styringen av Oslo kommune er å se på enkelteksempler på sløsing og dårlig styring.
Denne metoden er ikke perfekt ettersom enkelteksempler ikke nødvendigvis gjenspeiler den generelle tilstanden i kommunen.
Men likevel kan enkelteksempler gi innsikt i hvordan administrasjonen og politisk ledelse reagerer og styrer – noe som igjen kan gi noen indikasjoner på hvordan den generelle tilstanden er og har vært. Enkelteksemplene viser dessuten et bilde av den politiske styringen slik velgerne og skattebetalerne ser det.
Her er noen eksempler:
- Fornebubanen – som skulle koste 4,5 milliarder kroner (med en forventet negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet på to milliarder kroner) i 2014, ligger nå an til å koste 31,3 milliarder kroner.
- Ny reservevannkilde for Oslo sprekker med rundt 12 milliarder kroner fra første kostnadsanslag.
- Nye badeanlegg: Nytt badeanlegg på Tøyen skulle koste fra 1,3-1,5 milliarder kroner, men har nå et kostnadsestimat på 2,2 milliarder kroner. Nytt bad og aktivitetshus på Manglerud skulle koste 135 millioner kroner, men endte opp med koste 640 millioner kroner. Nytt badeanlegg på Stovner skulle koste inntil 300 millioner kroner, men endte opp med en kostnad på 820 millioner kroner.
Dårlig kostnadskontroll
Notatet omtaler rundt 50 eksempler på sløsing, dårlig økonomisk styring og svikt. Fem av dem kan nevnes her:
- I 2020 laget Aftenposten en oversikt som viste at Oslo kommune eide 94 eiendommer som sto tomme. I 2021 hadde listen økt til 106 eiendommer.
- Bygging av det nye Munchmuseet i Bjørvika skulle opprinnelig koste 1,6 milliarder kroner i 2009. Ved forsinket åpning i 2021 var kostnaden økt til 2,76 milliarder kroner, og museet hadde store problemer med ventilasjon.
- Energigjenvinningsetaten i Oslo skulle bygge nye garderober til de ansatte i 2015. Tre år senere var 18 millioner kroner brukt opp uten at spaden var satt i jorden.
- Nytt skianlegg i Holmenkollen skulle koste 41 millioner kroner i 2003. Da det sto ferdig i 2010, var kostnaden økt til 1,8 milliarder kroner.
- Flexus-systemet, som ikke virket slik det skulle, hadde kostet offentlig eide Ruter 600 millioner kroner da det ble nedlagt i 2018.
Det er ikke lett å trekke en entydig konklusjon om hvorfor det går galt i alle disse prosjektene, men gjennomgangen viser noen fellestrekk.
Kommunerevisjonen har funnet at det i mange investeringsprosjekter er dårlig kostnadskontroll, spesielt i prosjektenes tidlige fase. Men selv om kostnadene hadde økt betydelig, var det i liten grad gjort nye vurderinger av alternative konsepter underveis i prosjektenes tidlige fase.
Revisjonen finner at større endringer i kostnadsestimatene var blitt forankret i kommunen, men at det i flere tilfeller ble gjort på et tidspunkt der det i praksis var for sent å påvirke innholdet i prosjektet.
Klassiske feil
Problemet med at investeringsprosjekter vokser og forverres underveis, uten at prosjektene blir avsluttet eller endret, kan forklares med det økonomiske begrepet «sunk cost». Dette er kostnader som allerede er påløpt, og dermed ikke kan reverseres, og som derfor ikke burde ha betydning for videre vurdering og beslutninger.
Dette er klassiske feil som man finner i alle typer prosjekter, spesielt i det offentlige, men også i privat sektor. Men det kan være særlige utfordringer med dette i offentlig sektor – som man har sett mange eksempler på i det siste.
Politisk prestisje, skjøre politiske kompromisser og uklar ansvarsfordeling mellom politisk og administrativ ledelse gjør det trolig enda vanskeligere å avslutte eller endre prosjekter som fører galt av sted.
Oslo kommune er Norges største kommune, med over 700.000 innbyggere. Den forvalter store inntekter på vegne skattebetalerne. Hvordan kommunen forvalter denne tilliten, bør være noe alle partier er opptatt av foran kommunevalget i høst. Hva kan de gjøre bedre?
En diskusjon om hvordan vi kan unngå offentlig sløsing er ekstra viktig når så mange husholdninger og bedrifter må effektivisere, spare og stramme inn.
Innlegget er publisert i Aftenposten 17.2.2023.
Relatert
Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
