LO og New Zealands økonomiske reformer

Publisert: 6. september 2005

På 1980- og 1990-tallet iverksatte myndighetene i New Zealand en storstilt liberaliseringspolitikk for å redde landet ut av en håpløs økonomisk situasjon. Reformene ga positive resultater. I årets stortingsvalgkamp prøver likevel LO å svartmale reformene i New Zealand, for å unngå liknende reformer i Norge.

Av Bjørn Ove Fjellandsbø

I en valgkampbrosjyre kalt ”New Zealand –et dyrekjøpt eksperiment med velferdssamfunnet” skriver LO at velferdsstaten i New Zealand ble fullstendig rasert gjennom en politikk der

”(…) privatisering og konkurranseutsetting var noen av de viktigste virkemidlene.” Mer konkret hevdes det at reformene i New Zealand på 1980- og 1990-tallet har ført til ”(…) et ødelagt helsevesen, dårligere skoler, dårligere arbeidsmiljø og generelt at folk flest har blitt fattigere.”

Dette er en grov forvrengning av de økonomiske reformer i New Zealand og virkningene av dem. Det er en myte at New Zealands velferdsstat ble bygget ned på 1980- og 1990-tallet. Offentlig forbruk lå i 1999 fremdeles på mer enn 40% av BNP, som på det tidspunktet var høyere enn gjennomsnittet for OECD-landene.

Selv om reformene var radikale i tempoet som de ble gjennomført, så blir omfanget av dem ofte overdrevet. New Zealand blir ofte beskrevet som om landet har gjennomgått 15 år med kontinuerlig forandring (i perioden 1984-1999). I realiteten ble reformene gjennomført i to korte bølger: Første under Arbeiderpartiet i 1984-87, og andre under de borgerlige i 1990-91. I begge tilfeller ble reformarbeidet bremset opp i andre valgperiode.

Liberaliseringspolitikken handlet først og fremst å få økonomien som sådan i orden. Reformene omkring selve velferdsstaten var begrenset, og fokuserte mest på å få overordnet kontroll med offentlige utgifter, samt å få større kontroll med produktiviteten i offentlige etater og organisasjoner.

Behovet for økonomiske reformer

På slutten av 1970-tallet var økonomien i New Zealand veldig dårlig. Høye tollmurer og andre importbarrierer, store subsidier til landbruket, en høy gjeld, høye skatter, lav økonomisk vekst og voksende arbeidsledighet.

I begynnelsen på åttitallet ble den statsdrevne industrien en meget tung bør å bære da landet nærmest opplevde et økonomisk krakk, med en nedgang på 10 % i landets BNP i løpet av ett år. Situasjonen var da at ca. 20 % av det årlige budsjettet gikk til overføringer til statsbedriftene.

I 1984 var det unison enighet blant samfunnsøkonomer og folk flest om at noe måtte gjøres. Det var valg det året, og det venstreorienterte Arbeiderpartiet vant regjeringsmakten på grunn av misnøye med den sittende borgerlige regjering.

Reformer under Arbeiderpartiet

I den første bølgen av reformer (1984-89) under Arbeiderpartiet åpnet New Zealand seg for verden. De påfølgende år ble økonomien deregulert og mange av de statseide selskapene ble privatisert. Proteksjonisme av alle slag – enten den forekom som handelshindringer eller på arbeidsmarkedet – ble redusert eller avskaffet. Skattene ble senket.

Poenget for Arbeiderpartiet var altså å få orden på økonomien og skape et mer velfungerende marked. Nærmest all kontroll over renter opphevet. Finansmarkedene ble deregulert. Den new zealandske dollaren fikk flytende kurs. Statsbanken (Reserve Bank) fikk autonomi med viktigste mål om å holde prisstabilitet.

Denne reformpolitikken var ikke blitt presentert velgerne i valget i 1984 da Arbeiderpartiet vant regjeringsmakt. Reformene skapte urolighet i folket, og partiledelsen trakk tilbake støtten til finansminister Roger Douglas som hadde vært hovedarktitekten bak reformene. Douglas gikk av kort tid etter, mens det ble stridigheter om lederskapet i Arbeiderpartiet, noe som delvis forklarer valgnederlaget etter andre regjeringsperiode.

Reformer under de borgerlige

I 1990 tok de borgerlige over regjeringsansvaret og fortsatte reformarbeidet, blant annet gjennom kutt i flere velferdsprogram og en liberalisering av arbeidsmarkedet. Det ble også innført reformer i helsevesenet og skolevesenet.

Mellom 1991 og 1995 falt andelen av BNP som staten brukte på inntektsstøtte, utdanning og helse fra 25,8 prosent til 24,5 prosent. For reformtilhengerne et positivt tegn på at man hadde fått til en kontroll med veksten i de offentlige utgifter. Men et viktig perspektiv her er at staten brukte 21,6 prosent på de samme aktiviteter i 1983/84. Igjen et klart uttrykk for at man ikke har sett noen nedbygging av velferdsstaten i New Zealand i reformperioden.

Helsevesenet

Troen på at kun mer penger inn i sykehussektoren kunne løse problemene var herskende i reformperioden til Arbeiderpartiet. Man økte utgiftene til helsevesenet med 20 prosent i 1987-88, men vant bare 1,8 prosent mer behandling. Konklusjonen var klar: Å kaste penger inn i et system med åpenbare organisatoriske problemer ville ikke løse de grunnleggende utfordringene.

Etter at de borgerlige tok over regjeringsmakten i New Zealand i 1990 satte de i gang en reformering av helsevesenet i tidsrommet 1991-93.

Hovedgrepene besto i å skille ut ”sørge for”-ansvaret, produksjonen og finansieringen i tre ulike systemer. ”Sørge for”-enhetene bestemmer hvem som skal få tilgang på hvilke tjenester, og sørger for at disse blir bestilt hos de ”produsenter” (offentlige eller private sykehus) som det er inngått avtale med. Finansieringssystemet fastlegger hvordan sykehustjenester skal betales, – fullt ut av det offentlige, eller i mer eller mindre kombinasjon med egenandeler (brukerbetaling).

De som ønsket reformer i helsevesenet håpet at konkurransen i helsevesenet ville føre til økt produktivitet, noe det også gjorde. Men denne positive effekten av reformen ble motvirket av den stadig økende etterspørsel etter tilgjengelige helsetjenester. Sykehusene klarte ikke å levere alt til alle, og måtte rasjonere sine tjenester.

Det reformerte systemet var klart i 1993, men allerede i 1996 startet man den politiske snuoperasjonen på grunn av sterke reaksjoner. Folk var mistenksomme til reformene. De så ikke noen merkbare positive effekter av konkurranse i helsevesenet, og de var også redd for at de sto ovenfor en reell privatisering av det offentlige helsevesen. I tillegg var det stor motstand blant de ansatte i helsevesenet.

Den borgerlige regjeringen begynte å snu reformene i helsevesenet, noe som fikk ytterligere fart når de måtte inngå i en koalisjonsregjering i 1996. Når Arbeiderpartiet vant tilbake regjeringsmakten i 1999 erklærte man et definitivt brudd med de markedsorienterte reformer som var blitt innført på begynnelsen av 1990-tallet.

Skolen

I perioden 1989 til 1991 gjennomførte New Zealand markedsbaserte reformer som forvandlet den sentralstyrte og strengt kontrollerte offentlige skolen til et desentralisert system basert på foreldrevalg og konkurranse mellom skoler. Det var den daværende Arbeiderparti-regjering som satte det hele i gang gjennom å bestille en helhetlig evaluering av skolen (Picot-rapporten). Denne evalueringen konkluderte med at det var nødvendig med en omlegging av hele skolevesenet.

I hovedsak gikk reformene innen skolesystemet ut på tre bærebjelker: 1) å overføre makt fra staten ned til de enkelte skoler, 2) etableringen av en uavhengig statlig etat som skulle evaluere skolene, og 3) etableringen av et sjekk-system for lavinntektselevene.

Før reformarbeidet hadde utdanningsdepartementet 4000 ansatte som skulle styre skolesystemet i New Zealand. Etter reformene var tallet redusert til 400. Makten ble flyttet ned til lokale skolestyrer, med større delaktighet fra foreldre og andre lokale krefter. Her forente man så de lokale visjoner med utdanningsmålene fra statens side.

En studie som ble gjennomført syv år etter reformene konkluderte med at de har ført til ”ny energi og nytt fokus” for skolene. Selvstyrte skoler har ”økt de lokale finansielle midler og menneskelige ressurser som er tilgjengelig for skoler. Lærere og rektorer har blitt mer opptatt av hva de gjør.” Samme studie viste til at 82 prosent av elevene hevdet at de var fornøyd med elevenes utdanning. Blant foreldre av barn som brukte sjekk-systemet, sa 97 prosent seg fornøyd med den utdanning deres barn fikk fra uavhengige skoler.

Kritikerne av reformen peker på at man i New Zealand har fått en mer segregert skole som følge av at man har fått et friere skolevalg. Men kritikere av reformen er samtidig klar over at ingen vil tilbake til det gamle systemet.

Skolevalg førte til et større skille mellom ”vellykkede” og ”mislykkede” skoler. Markedstilhengerne mener at man burde tillate upopulære skoler å stenge, men dette reformforslaget ble motarbeidet av fagforeningen. Likeledes ønsket markedstilhengerne at pengene skulle følge eleven. Altså gjøre sjekk-systemet 100% gjennomført i skolevesenet. Dette ble heller ikke gjennomført, bortsett fra et mindre omfattende prosjekt med sjekk-system for lavinntektselever.

New Zealand i dag

Den nåværende Arbeiderparti-regjering vant makten i 1999 og styres av statsminister Helen Clark. Hennes regjering har satt seg fore å demme opp for markedsreformene og igjen satse på offentlig styring.

The Economist mener Arbeiderpartiets snuoperasjon er bekymringsverdig. De mener New Zealand trenger flere markedsreformer for å komme bra ut i den internasjonale økonomien. Poenget er at New Zealand ikke kan trekke seg ut av globaliseringens tidsalder. Skal man ha goder å fordele i velferdsstaten så må disse skapes først. Det fordrer økonomisk vekst. Noe som igjen fordrer at næringslivet i New Zealand har gode vekstvilkår, slik at man kan konkurrere internasjonalt.

New Zealand er et lite land som ligger isolert fra mange av verdens markeder. Dette er en ekstra utfordring for landet når det skal hevde seg i den internasjonale konkurransen. Nå som en rekke andre land – blant annet i Øst-Europa – liberaliserer sine økonomier, så kan det virkelig sette New Zealand tilbake å snu reformarbeidet.

I den siste tilstandsrapporten fra OECD om New Zealand, pekes det på at økonomien er på vei opp og at levestandarden i landet har steget jevnt og trutt de siste 10 årene. Den økonomiske veksten spås til å ligge på rundt 3 prosent per år. OECD skriver i sin rapport at den positive tilstanden i økonomien skyldes markedsreformene som er gjennomført de siste 20 årene. Samtidig advarer de den sittende Arbeiderparti-regjeringen mot å skru klokken tilbake, og peker på flere områder hvor man kan presse på med ytterligere reformer.

Oppsummering

LO svartmaler reformene i skole- og helsevesenet i New Zealand. De handlet slett ikke om privatisering, men om omorganisering og økt konkurranse.

LO overdriver også de negative effekter av å liberalisere arbeidsmarkedet. Den viktigste reformen ble gjennomført i 1991. Seks år senere – i 1997 – kunne man oppsummere virkningen: 220.000 nye jobber var blitt skapt, antallet fulltidsarbeidende hadde økt med 159.000.

I forhold til levestandard, så er det ingen tvil om at de økonomiske reformene i New Zealand snudde en fortvilet situasjon i 1984 over i en situasjon med stabil økonomisk vekst utover på 1990- og 2000-tallet.

New Zealands økonomiske reformer må – sett under ett – sies å være vellykket.