Økonomisk politikk

Ingen solidaritet fra bøndene

På tide å avvikle jordbruksforhandlingene og vurdere støtten opp mot alle andre formål i statsbudsjettet. Haakon Riekeles i Dagsavisen.

Haakon Riekeles

Publisert: 5. mai 2016

De fleste har fått med seg at Norge for tiden går gjennom en krevende økonomisk periode, med høy arbeidsløshet og lav oljepris, og skjønner at det krever moderate lønnsoppgjør. De fleste, men tydeligvis ikke bøndene. De leverte nylig et krav i jordbruksforhandlingene om en inntektsøkning på seks prosent. Det er to og en halv gang så høy vekst som LO og NHO ble enige om for frontfagene. Mens de fleste får tilnærmet null lønnsvekst etter at inflasjon er tatt med, krever altså Bondelaget og Småbrukarlaget betydelig økt kjøpekraft.

Det er ikke første gangen bøndene sikrer seg en kraftig inntektsvekst på bekostning av resten av samfunnet. Ifølge budsjettnemnda for jordbruket hadde bøndene en gjennomsnittlig inntektsvekst på hele 13,9 prosent fra 2014 til 2015, mot en lønnsvekst for vanlige lønnsmottakere på 2,8 prosent, knapt nok til å bevare kjøpekraften.

Inntekten til bøndene kommer rett fra lommen til alle dem som i dag viser lønnsmoderasjon. Bøndene får allerede rundt 15 milliarder kroner i året av våre skattepenger. På toppen av dette kommer rundt 10 milliarder kroner i året i indirekte støtte gjennom tollbarrierer. Regningen for dette betales av forbrukerne hver gang de handler mat. Det går mest utover de med dårligst råd, ettersom det er de som bruker størst andel av inntekten sin på mat. Nå vil altså bøndene ha 860 millioner kroner mer.

Bøndene begrunner sine krav ved å vise til et «inntektsgap» i forhold til andre grupper. Disse tallene viser tilsynelatende at bønder tjener lite på å være bønder. Selv om det hadde vært riktig, hadde det vært et svakt argument for en så høy inntektsvekst som bøndene nå krever. Ingen lavinntektsgrupper kan forvente å få i nærheten av seks prosents lønnsvekst i år.

Men tallene som viser at bønder tjener lite, er misvisende, og brukes bevisst av landbruksorganisasjonene til å tilsløre fakta. I realiteten har bønder god råd. En gjennomsnittlig gårdbruker hadde i 2014 en inntekt på over 600.000 kroner. Det er omtrent 100.000 kroner mer enn gjennomsnittslønnen for en heltidsansatt, ifølge tall fra SSB. Gjennomsnittsinntekten til bøndene er høyere enn den avtalte årslønnen til over 80 prosent av landets heltidsansatte.

Grunnen til at inntektene til bønder er høye, selv om inntektene fra gården i snitt er lave, er enkel: Over halvparten av inntektene var lønnsinntekter og næringsinntekter fra annet enn landbruk. Faktisk er det nesten 30 prosent av bøndene som har ingen eller negativ inntekt fra sin jordbruksvirksomhet. Disse bøndene, som i praksis har landbruk som hobby, bidrar selvfølgelig til å trekke gjennomsnittsinntekten bønder får fra landbruk, kraftig ned.

Dagens situasjon med stort innslag av deltids- og hobbybønder er noe landbruksorganisasjonene aktivt kjemper for. Mens regjeringens landbrukspolitikk har hatt som formål å styrke heltidsbonden, er kravet fra bøndene i årets jordbruksoppgjør nettopp å styrke de små. Når målet til landbruksorganisasjonene er å styrke den delen av bondestanden som ikke lever av landbruk, så kan de ikke med redeligheten i behold fortsette å snakke om «inntektsgapet».

Lønnsmoderasjon i dårlige tider er et av de aller viktigste virkemidlene for å sikre sysselsetting og konkurransekraft. At alle grupper justerer sine krav etter hva konkurranseutsatt sektor kan tåle er solidaritet i praksis. På tross av at bøndene er selvstendig næringsdrivende, har de skaffet seg retten til å forhandle om inntekten sin med staten som om de var lønnsmottakere. Det burde forplikte til å vise det samme ansvaret og solidariteten som andre lønnsmottakere gjør. Når bøndene nå nok en gang ikke gjør det, så viser det at det er på tide å avvikle jordbruksforhandlingene og heller vurdere støtten til jordbruket opp mot alle andre formål i statsbudsjettet.

Innlegget var publisert i Dagsavisen onsdag 4. mai 2016.

Relatert

Aslak Versto Storsletten

Nord-Norgebanen er fortsatt galskap

Nord-Norgebanen er symbolpolitikk.

Finanspolitikk og offentlige utgifter

Lars Peder Nordbakken

Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise

Ubalansen mellom markedsstyrt etterspørsel og politikerstyrt tilbud truer med å skape permanente kraftunderskudd.

Økonomi og velferdNæringspolitikk

Aslak Versto Storsletten

25 år siden Equinor gikk på børs

Bedre å eie mye av noe stort enn alt av noe mindre.

NæringslivNæringspolitikk

Mathilde Fasting

Skatt handler ikke bare om omfordeling

Grepene Axel Fjeldavli foreslår, vil med stor sannsynlighet føre til at flere velger å flytte ut, at gründere ikke starter opp i Norge og at norsk privat næringsliv svekkes over tid.

Skatt og avgifter

Aslak Versto Storsletten

Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se

Sterke faglige argumenter mot Nord-Norgebanen.

Finanspolitikk og offentlige utgifterØkonomi og velferd

Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.

InternasjonaltEU og EØS