Den nye norske modellen

Siden 80-tallet har Norden fremstått som en svært vellykket del av verden. Vi har greid å kombinere høy økonomisk vekst med stadig mer sjenerøse velferdsordninger. Vi går nå inn i en tid hvor det blir behov for nye reformer, dersom modellen skal beholde legitimitet og være økonomisk bærekraftig også i tiårene som kommer, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 20. oktober 2011

Av Kristin Clemet, leder i Civita

På slutten av 1970-tallet var den norske modellen i krise. Planøkonomien var drevet for langt. En feilslått økonomisk politikk, høye skatter og stivbente reguleringer var i ferd med å kvele både næringslivet og evnen til fornyelse i offentlig sektor.

På 1980-tallet ble det nødvendig med omfattende reformer for å modernisere Norge. Viktige markeder ble liberalisert, mediemonopolet ble opphevet, lukkeloven ble fjernet, arbeidslivet ble deregulert, og vi fikk et sunnere system for omsetning av boliger. Lignende reformer ble gjennomført i de andre nordiske land.

Reformene bidro til å styrke og tilpasse den norske modellen til en ny tid. Kåre Willochs regjering gjennomførte reformene, men Arbeiderpartiet kom etter. I 1985 lanserte partiet en frihetskampanje, og Gro Harlem Brundtland slo fast at partiet ønsket fornyelse i offentlig sektor, reformer i arbeidstidsbestemmelser og åpningstider som ga folk større handlefrihet. I 1987 vedtok partiet at ”ikke alle oppgaver må løses gjennom det offentlige”. Thorbjørn Jagland har kalt det en ”revolusjon i Arbeiderpartiet”.

I de 20 – 25 årene som er gått siden, har Norden fremstått som en svært vellykket del av verden. Vi har greid å kombinere høy økonomisk vekst med stadig mer sjenerøse velferdsordninger.

Vi går nå inn i en tid hvor det blir behov for nye reformer, dersom modellen skal beholde legitimitet og være økonomisk bærekraftig også i tiårene som kommer.

Selv Norge, med våre enorme petroleumsinntekter, vil nemlig få økonomiske problemer, dersom ingenting gjøres. Den såkalte eldrebølgen skaper et finansieringsgap som må dekkes, dersom vi ønsker å opprettholde dagens velferdsnivå. Vil vi ha økt velferd, slik vi har vært vant til å få til nå, må vi gjøre enda mer.

Reformer trengs også for at modellen skal beholde legitimitet. Befolkningen er i dag mer opplyst, friere og rikere enn noen gang, og de ønsker seg flere muligheter til å velge. Når de kan velge mat, klær, bolig, venner, aviser og kafé – hvorfor kan de ikke også få velge hvilken skole de skal gå på? Ønsket om å velge, betyr ikke at de bare tenker på seg selv – for befolkningen velger også et samfunn som stiller opp for dem som trenger det når vi trenger det. Også de som sier de liker den norske modellen mest, må kunne ha to tanker i hodet samtidig.

Vi trenger reformer som styrker dem som skaper grunnlaget for velferden, nemlig næringslivet. Skattesystemet skal ikke bare sikre staten inntekter – det skal også gi incentiver til arbeid og til å investere. Et mer vekstfremmende skattesystem og gode vilkår for konkurranseutsatt næringsliv er derfor god velferdspolitikk. Det er velstanden som gjør velferdsstaten mulig. Formålet med å fjerne formuesskatten er derfor ikke å gjøre de rike rikere, men å bidra til at færre blir fattige, fordi flere får sjansen til å få et arbeid og skape verdier. Og de ekstra inntektene vi får fra oljen, bør i større grad brukes til å investere i fremtiden: Til forskning, utdanning og infrastruktur.

Vi trenger også reformer som gjør det attraktivt for flere å arbeide mer. Arbeidstidsreglene er foreldet. Reglene er i stor grad slik de var på 1970-tallet, mens arbeidslivet har forandret seg sterkt. Terskelen for å komme inn i arbeidslivet er dessuten for høy for mange. Adgangen til midlertidig arbeid bør bli bedre, og skatten på lave inntekter bør reduseres, slik at det blir lønnsomt å arbeide for alle.

Vi bør også gjøre mer for å få flere innvandrere i arbeid raskt og for å stimulere til den økte arbeidsinnvandringen Norge trenger. Det gjelder både høyt kompetent arbeidskraft og arbeidskraft med mindre kompetanse. I Norge mangler vi arbeidskraft, mens det i mange andre land mangler arbeid. Økt innvandring er derfor også god fordelingspolitikk og bra for utviklingen i fattigere land.

Vi kommer ikke til å ha råd til å la være å bruke alle gode krefter for å bygge ut eldreomsorgen. Private organisasjoner og bedrifter, ideelle og kommersielle, må derfor få lov til å være med å løse samfunnsoppgavene, enten det gjelder sykehjem eller veier. Det offentlige har fortsatt ansvaret, men arbeidet deles på flere.

Noen mener at overskudd er sløsing med fellesskapets midler. Sannheten er at det er markedsøkonomien, og muligheten til å gå med overskudd, som har gitt oss den velstanden vi i dag nyter godt av. Overskudd gir signal om at virksomheten drives effektivt. Overskudd kan, i motsetning til underskudd, reinvesteres i nye arbeidsplasser.

Mange mener at trepartsmodellen – dvs. samarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene – har vært en viktig suksessfaktor for den norske modellen. Hvis det er riktig, er det viktig å unngå at modellen forfaller til en topartsmodell. De balanserte løsningene skapes ikke av Ap og LO alene, slik vi ser tendenser til nå, men i et bredt samarbeid, der også arbeidsgiverne er med.

Motstanden mot valgfrihet for borgerne er allerede en tapt sak, og det er bare et spørsmål om tid før det er en selvfølge å velge mellom ulike velferdstilbydere – slik det er blitt en selvfølge at vi kan velge mellom radiokanaler og flyselskaper og tidspunkt for å handle. Moderne, velutdannede borgere vil selv velge mellom offentlige og mellom offentlige og private tjenester og tror ikke at politikere er mer ansvarlige enn de er selv. Den nye norske modellen må greie å kombinere universelle løsninger med større grad av valgfrihet for den enkelte.

Den norske modellen er ikke bare en velferdsmodell, og det er selvsagt heller ikke en egentlig ”modell”. De nordiske lands styrke ligger også i at de er sterke, liberale demokratier og har en velutviklet og velfungerende kapitalisme og et demokratisk system som appellerer til samarbeid. Et viktig kjennetegn er dessuten at ”modellen” ikke er statisk, men i stand til å omstille seg når det er nødvendig.

Omstilling var nødvendig på 1980-tallet. Det blir nødvendig igjen nå. Venter vi for lenge, kan det bli en ny krise.

Kronikken er på trykk i Aftenposten 20. oktober 2011.