Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Norske kroner, hundrelapper, sedler, NOK, penger
iStockphoto.com
Økonomisk politikk

Bør vurdere maksgrenser på pengebidrag til partiene

Hva kan konsekvensene bli dersom de politiske partiene i stadig større grad gjør seg avhengige av bidragsytere?

Henrik Henke Geelmuyden

Publisert: 23. april 2023

Bidrag utgjør, sammen med partienes egen virksomhet og offentlig støtte, det økonomiske grunnlaget for partiene. I utgangspunktet kan partiene motta enhver form for økonomiske bidrag, såfremt giveren ikke er anonym, ikke er et rettssubjekt under statlig eller annen offentlig kontroll, og ikke er utenlandsk statsborger eller på andre måter ikke oppfyller vilkårene for stemmerett.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at pengebidrag i 2005 sto for i underkant av åtte prosent av partienes samlede inntekter, mens tallet i 2021 – det seneste året med tilgjengelig statistikk – var på nærmere 17 prosent.

Bidragsyterne til partiene på venstresiden er i stor grad interesseorganisasjoner og fagforeninger, mens privatpersoner og kommersielle foretak er de største bidragsyterne til partiene på høyresiden. I tillegg ser vi at venstresiden (inkludert Sp og MDG) i 2021 mottok over dobbelt så mye i bidrag som høyresiden gjorde. Bidragene var cirka 72 millioner kroner versus cirka 35 millioner kroner, ifølge partifinansiering.no.

Arbeiderpartiet var her i en særstilling. Partiets største bidragsyter, LO, toppet listen over de største bidragsyterne i 2021 med sitt bidrag på 22 millioner kroner. Nummer to og tre på listen var det LO-tilknyttede Fagforbundet og LO nok en gang, som henholdsvis ga Arbeiderpartiet 6,7 millioner kroner og SV 5 millioner kroner.

Høyresidens største bidragsytere var selskapene Canica AS og Kistefos AS, som bidro med henholdsvis 4,5 millioner kroner og tre millioner kroner til Høyre, to millioner kroner hver til Fremskrittspartiet, én million kroner og 1,5 millioner kroner til KrF, og én million kroner og 500.000 kroner til Venstre.

At LO og LOs forbund støtter Arbeiderpartiet og venstresiden med store summer, er ikke noe nytt. Det er heller ikke nødvendigvis problematisk i seg selv.

Den mest åpenbare positive siden ved at det gis bidrag, er at det styrker partienes økonomi, som igjen kan gjøre partiene bedre i stand til å utføre sine oppgaver. Flere bidragsytere kan også bidra til maktspredning mellom partiene og internt i partiene. I tillegg kan bidrag gjøre det mulig for nye partier å etablere seg.

Det som derimot kan være problematisk, er om partiene blir for avhengige av enkelte bidragsytere. Da risikerer vi at politikken styres av bidragsyters interesser, og at politikkutformingen blir mindre autonom. Dette vil på sikt svekke det representative demokratiet.

LOs forhold til Arbeiderpartiet og venstresiden kan i denne sammenheng være problematisk.

Men hva så med høyresiden? Er ikke den også i stor grad avhengig av bidragsytere, og slik sett også i faresonen for å miste politisk autonomi?

En viktig forskjell er at bidragsyterne på høyresiden ikke er like institusjonelt involvert i partiene, slik bidragsyterne på venstresiden er. LO er eksempelvis representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, og normalt også i regjeringsapparatet når partiet er i regjering. Dessuten har LO også for vane å stille sin organisasjon til disposisjon under valgkamper.

Organisasjonen har dermed gode muligheter til å påvirke partiets organisering og politikkutforming. Sistnevnte kan illustreres gjennom LO og Arbeiderpartiets såkalte Samarbeidskomité, samt at LO ofte stiller krav bak sine økonomiske bidrag.

En annen forskjell, kanskje enda viktigere, er at høyresiden simpelthen mottar mindre penger fra bidragsytere enn venstresiden gjør.

Forsvarere av de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO vil nok hevde at LO er en demokratisk organisasjon som fatter vedtak om å støtte partier, og at Arbeiderpartiets politikk nærmest er sammenfallende med LOs interesser, og at forholdet derfor ikke er noen trussel for autonomien. At det er slik, kan godt hende.

Men poenget er at det i seg selv er problematisk, på en systematisk måte, å være så avhengig av enkelte bidragsytere med klare interesser. Det er tross alt ingen garanti for at deres interesser er sammenfallende med partiets også i fremtiden.

Hva kan gjøres for å forhindre slike avhengighetsforhold mellom bidragsytere og partier?

Én mulig løsning, som jeg diskuterer inngående i et nytt Civita-notat om partifinansiering, er å innføre maksimumsgrenser på bidrag.

Mer enn 40 prosent av verdens land har, ifølge The International Institute for Democracy and Electoral Assistance, i dag en form for maksgrense på bidrag fra privatpersoner og selskaper av ulike slag. Begrunnelsen bak slike maksgrenser er, grunnleggende sett, å dempe innflytelsen som penger kan ha på politikken.

I Finland er grensen blitt satt til 30.000 euro per kalenderår, mens grensen i Spania er på 50.000 euro.

Hvor en eventuell grense skal settes i Norge, er ikke lett å si. Det er heller ikke enkelt å definere hva som er en giver. Skal for eksempel alle LOs forbund og alle Canicas selskaper ses under ett?

Det kreves analyser og utredninger, og politisk enighet, dersom en grense skal innføres.

Innlegget var publisert i DN 21. april 2023.

Mer Fra Henrik Geelmuyden:

Henrik Henke Geelmuyden

«Stemmer teller, men ressurser avgjør»? Om finansieringen av politiske partier i Norge

Hvordan finansieres de norske partiene? Spiller det noen rolle hvem som får mest? Er det på tide å innføre maksgrenser på pengebidrag til partiene?
Økonomisk politikkPolitikk og samfunn
Trygve Slagsvold Vedum på Maskorama
Henrik Henke Geelmuyden

«Vi er i holdningsbransjen, ikke underholdningsbransjen» – Om norske politikere og underholdning

Må dagens politikere være med i underholdningsprogrammer for å lykkes? Hva har denne utviklingen å si for politikken og demokratiet?
Norsk politikkPolitikk og samfunn
underholdning konsert
Henrik Henke Geelmuyden

Ønsker vi at politikerne skal prioritere underholdning fremfor politikk?

«Vi er i holdningsbransjen, ikke underholdningsbransjen», sa Inge Lønning. Det spørs om ikke han vrir seg i graven over dagens utvikling.
Politikk og samfunn
Publisert: 21. april 2023
Partifinansiering
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Kristin Clemet

Ingen er redd for offentlig sektor

Men mange er bekymret for fremtiden.
Offentlige utgifterVelferdsstatens bærekraft
Bergstø fra SVs landsmøte
Skjalg Stokke Hougen

Posering fra SV om lokaldemokrati

I 2020 ble Søgne og Sogndalen slått sammen med Kristiansand, til «nye» Kristiansand kommune. Som en følge av at Sp lovet storstilte reverseringer av den forrige regjeringens politikk, har oppsplittingen av Kristiansand blitt en prestisjesak for partiet.
Institusjoner og forvaltningReformer
handlingsregelen
Øystein Olsen

Skal vi takke av handlingsregelen?

Finanspolitikken bør frikobles fra vår finansformue, som er utsatt for store svingninger. Det vil være dristig å trappe opp bruken av oljepenger fra dagens nivå selv om fondet skulle vokse videre.
Økonomisk politikkFinanspolitikk
Mats Kirkebirkeland

Nytt Oslo-byråd glemte kalkulatoren i forhandlingene

Det nye byrådet i Oslo vil oppfylle en rekke kostbare valgløfter, samtidig som de vil redusere kommunenes inntekter vesentlig. Regnestykket kommer ikke til å gå opp.
Økonomisk politikkOffentlige utgifter
jenter med vann, bistand, utviklingspolitikk
Hans Jacob Huun Thomsen

Behov for en åpen diskusjon om bistand

Problemet til regjeringen er ikke at de er 0,06 prosentpoeng unna å nå bistandsmålet, men hva de bruker bistandspengene på.
Bistand og utviklingOffentlige utgifter
eldreomsorg
Aslak Versto Storsletten

Vi tok løftet for norske barn. Nå bør vi gjøre det for norske eldre.

Barnehageforliket feirer 20 år. Det er på tide å vurdere en lignende reform i eldreomsorgen.
ReformerPrivate i velferdenVelferdstjenester

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo