Ønsker vi at politikerne skal prioritere underholdning fremfor politikk?
«Vi er i holdningsbransjen, ikke underholdningsbransjen», sa Inge Lønning. Det spørs om ikke han vrir seg i graven over dagens utvikling.
Publisert: 19. mars 2023
Teologen og Høyre-politikeren Inge Lønning (1938–2013) var klar på hva han mente om politikere og underholdning. Og det spørs om ikke Lønning vrir seg i graven over dagens utvikling.
Statsråder, partiledere og stortingsrepresentanter deltar i dag i «Nytt på Nytt» den ene uken før de neste uke er å se på skjermen i reality-programmer som «Kompani Lauritzen», «Farmen» eller «Skal vi danse?»
Mímir Kristjánsson (Rødt), Emilie Enger Mehl (Sp), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Olaug Bollestad (KrF) er noen av politikerne som har deltatt i slike programmer de siste årene.
En del politikere ser seg nok noe motvillig nødt til å ta del i denne underholdningssfæren. Andre fremmer antagelig seg selv og sine ikke-politiske sider med større grad av glede.
Formålet med å delta i slike programmer synes likevel å være klart. Ved å by på seg selv og vise sine ikke-politiske sider ønsker politikerne å oppnå popularitet og å nå ut til velgere som de ikke treffer gjennom sin daglige politiske aktivitet.
Men helliger dette målet (å nå ut til velgere) egentlig middelet (at politikerne i økende grad tar del i underholdningsprogrammer)? For å svare på dette må vi først ta noen steg tilbake.
Sceneskifte
At politikere viser seg på andre arenaer enn på talerstolen på Stortinget eller i debatter på TV og radio, er i seg selv ikke noe nytt. I hele etterkrigstiden har norske politikere åpnet sitt private hjem for pressen, stilt opp på intervjuer som ikke har med politikk å gjøre, og deltatt i underholdningsinnslag på TV og radio.
Dette har, på ulike måter, bidratt til at norske politikere fremstår som vanlige folk som ikke tar seg selv overdrevent høytidelig.
Likevel har utviklingen de siste årene ført til et sceneskifte: Før stilte politikerne opp på enkelte personlige intervjuer og figurerte i underholdningsinnslag fra tid til annen. Mens nå er det blitt vanlig for politikere å delta i rene underholdnings- og realityprogrammer på lik linje med andre kjendiser.
Karakterer i en flåsete verden
Og det er en stor forskjell på å stille opp på et ikke-politisk intervju i for eksempel «Lindmo» eller et kort underholdningsinnslag på den ene side og å være med på «Farmen» eller «Skal vi danse?» på den andre.
I de førstnevnte eksemplene figurerer politikerne kun i en kort tidsperiode. Omgivelsene er, i de fleste tilfeller, kontrollerte og ryddige. Politikerne kan dessuten i stor grad styre samtalene og temaene dit de vil.
De sistnevnte programmene er derimot såkalte realityprogrammer hvor politikerne snarere enn å ta del i ordnede forhold, opptrer som én av mange karakterer i en konstruert, ofte flåsete, verden. Programmene utspiller seg også over en lengre tidsperiode, hvor politikerne over tid tar på seg en ikke-politisk rolle.
Et endret medielandskap
Årsakene til dette sceneskiftet kan være mange. Det er likevel to forklaringer som etter mitt syn gjør seg spesielt gjeldende.
Den første forklaringen handler om de medieendringene som samfunnet har stått overfor de siste tiårene. Dagens medieverden kjennetegnes i større grad enn tidligere av et høyt tempo, en rekke ulike aktører og plattformer, et stort personfokus samt en nærmest ubegrenset tilgang til informasjon og innhold. Sosiale medier står her helt sentralt. De har bidratt til å bryte ned skillet mellom det offentlige og det private – samtidig som det har gjort at borgere i dag knytter seg til offentligheten på flere og andre måter enn før.
Politikerne er, som et resultat av endringene i medielandskapet, avhengige av å fange velgeres oppmerksomhet på andre måter og gjennom andre kanaler enn de gjorde tidligere. Deres opptredener i ulike underholdningsprogrammer kan slik sett ses på som et forsøk på å gjøre dette.
Andre former for identifikasjon
Den andre forklaringen handler om hva borgere vektlegger når de identifiserer seg med politikere og politiske partier. Hovedpoenget her er at borgernes prioriteringer og oppfatninger om hva som er avgjørende for stemmegivning, over tid har forandret seg.
I dagens komplekse og til tider kaotiske politiske verden identifiserer borgere seg med politikere og partier på andre måter enn før. Det kan være gjennom politikeres personlighetstrekk og holdninger, utseende og private liv. Underholdningsprogrammer fremstår i denne sammenhengen som gunstige for politikere som ønsker å vise andre sider av sin personlighet og sitt private liv.
Det må i utgangspunktet anses som noe positivt at politikerne forsøker å tilpasse seg de teknologiske, sosiale og politiske endringene. Dette er helt avgjørende for at politikken og politikere skal kunne opprettholde og styrke sin posisjon i samfunnet også i fremtiden.
At politikere ved å ta del i underholdningssfæren forsøker å nå ut til andre velgere enn de gjør gjennom sin konvensjonelle politikk, bør også berømmes. Flere politisk engasjerte borgere vil kunne føre til høyere politiske deltagelse og et rikere debattklima. Det kan styrke demokratiet.
Rett søkelyset mot det politiske produktet
Hvorvidt deltagelse i underholdningsprogrammer på lengre sikt vil styrke politikken og demokratiet, er derimot en annen sak. Om denne trenden fortsetter, kan vi risikere at politikken blir en arena hvor kjendisstatus, berømmelse, stil og utseende går på bekostning av politiske ferdigheter og saker.
Dette kan føre til en trivialisering og fordumming av politikerne og den politiske debatten, der velgerne blir mer interessert i individet enn i partiet, det politiske prosjektet og den politiske agendaen.
I et valgsystem som det norske, som sammenlignet med andre land i liten grad går på person, kan en slik utvikling være spesielt skadelig.
For ønsker vi at våre politikere, hvis oppgave er å styre landet på vegne av folket, skal prioritere underholdning fremfor politikk? Svaret på dette spørsmålet er klart.
Politikere skal drive med politikk, mens andre får underholde det norske folk. Som forbundskansler i Tyskland Olaf Scholz uttalte under valgkampen: «Jeg stiller til valg som kansler, ikke som sirkusdirektør.»
For å nå ut til nye velgere bør politikerne konsentrere seg om å gjøre sitt politiske produkt mer tiltalende, fremfor å markedsføre seg selv i stadig flere underholdningsprogrammer. De er tross alt i holdningsbransjen og ikke i underholdningsbransjen.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 17.3.2023.
Relatert
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Østerrike og EU
Splittede, tysktalende områder i Europa ble formet som Østerrike og Tyskland i perioden fra begynnelsen av 1800- til slutten av 1900-tallet. De to tyske stater ble samlet med makt i 1938, men forent i fred ved EU fra 1995. Østerrike hadde parlamentsvalg i september 2024, hvor det høyreradikale østerrikske frihetsparti ble største parti.
Vi kan ikke faktasjekke oss ut av informasjonskrigen
Muligheter for KrF å reise seg
Fri oss fra fritiden
