Hege Ulstein i Dagsavisen skriver i dag at det har gått politikk i ansettelsen av ny sentralbanksjef.

Det har hun rett i.

Ulstein selv var blant de første som oppmuntret til det.

Hun og Dagsavisen, og aller mest VG, deltok i noe som nærmest så ut som en kampanje for å få Jens Stoltenberg valgt som sentralbanksjef. Den var så ensidig og merkelig at den med nødvendighet måtte fremprovosere en reaksjon.

Når reaksjonen nå har kommet, har Ulstein ingen grunn til å beklage seg.

Saken ser ut til å følge omtrent samme mønster som da Nicolai Tangen skulle ansettes som sjef for NBIM. Kommentatorene hausset opp stemningen, og til slutt greide ikke opposisjonen å holde seg tilbake. I Tangens tilfelle endte det med en skandaløs behandling i Stortinget, også takket være et uryddig representantskap i Norges Bank.

Nå har vi fått en ny regjering, så nå er rollene byttet om.

Regjeringen forsøker, må vi anta, å opptre korrekt i forbindelse med ansettelsen av ny sentralbanksjef, mens opposisjonen ikke greier å holde seg tilbake. I skrivende stund har representanter for seks av åtte opposisjonspartier uttrykt skepsis eller en viss skepsis til Stoltenbergs kandidatur, mens representanten for KrF har vært positiv til Stoltenberg. Partiet Pasientfokus har, såvidt vites, ikke sagt noe.

Vi fikk ny sentralbanklov så sent som i 2019. Da ble det tydeliggjort at banken skal være uavhengig og hvilke roller og oppgaver det politiske nivået skal ha. Dette betyr ikke at sentralbanken kan gjøre hva den vil, uavhengig hva våre folkevalgte mener. Men det betyr at alle må følge de spillereglene som er nedfelt i loven: Banken er eid av staten ved Finansdepartementet, som har noen nærmere definerte oppgaver, og det er Kongen i statsråd som utnevner sentralbanksjef.

Stortinget, på sin side, skal føre kontroll med regjeringen. Det betyr for eksempel at Stortinget kan føre etterkontroll med en rekrutteringsprosess, dersom det er mistanke om at den ikke har vært ryddig, grundig og fair. Men Stortinget skal ikke føre forhåndskontroll, for da har det i virkeligheten overtatt regjeringens oppgaver og plikt til å utnevne sentralbanksjef.

Stortingsrepresentantene prøver, som også Ulstein skriver, å holde sin sti ren ved å snakke om dette utenfor og ikke i stortingssalen. Slik var det lenge også i Tangen-saken (som selvsagt ikke er helt sammenlignbar, siden Tangen ble ansatt av styret i Norges Bank). Men for publikum er det vanskelig å se dette skillet, og til slutt flytter nok saken seg også inn i salen – på den ene eller andre måten.

En del av – men langt fra alle – de argumentene som har kommet frem for og mot de to sannsynlige kandidatene til å bli sentralbanksjef, nemlig Ida Wolden Bache og Jens Stoltenberg, er både interessante og relevante. Samtidig er det tydelig at mange av dem som kommenterer saken mest, åpenbart forstår mer av og kjenner bedre til Stoltenberg enn Wolden Bache og hennes kvalifikasjoner. Måten Dagsrevyen presenterte de to kandidatenes CV på – og omtalte Wolden Bache som «utfordrer» til Jens Stoltenberg – taler sitt tydelige språk.

Men – den som virkelig gjennomfører en grundig, ryddig og fair rekrutteringsprosess, vil selvsagt ta for seg og vurdere alle slike relevante argumenter for og mot de aktuelle kandidatene. De trenger ikke hjelp av kampanjer for å skjønne hva som er mulige fordeler og ulemper med de respektive kandidatene. De vet også at det vil være svært risikabelt å gjennomføre en slik prosess på en uryddig måte, blant annet fordi Stortinget kan åpne kontrollsak etterpå.

Det er riktig at det fins andre rekrutteringsprosesser i forvaltningen som ikke har vært så ryddige som man kunne ønske. Men å sammenligne stillingen som sentralbanksjef med stillinger der departementet (og dermed regjeringen) har direkte instruksjonsmyndighet, er rett og slett ikke så relevant.

Hvis rekrutteringsprosessen er grundig og fair, får vi den beste sentralbanksjefen vi kan få nå.

Hvis ikke prosessen er grundig, ryddig og fair, er det risiko for at det blir en sak i Stortinget.

Problemet da er bare at også Stortingets behandling vil fremstå som mer uryddig enn den kunne ha gjort, fordi så mange stortingsrepresentanter har blandet seg inn i saken på forhånd.