«Etter at Eierskapsmeldingen ble lagt frem må vi konstatere at verktøykassa er like tom», skriver leder i Civita, Kristin Clemet i Morgenbladet fredag 22.desember.
”Statsrådens verktøykasse er tom”, sa næringsminister Ansgar Gabrielsen – og skapte historie. Det var antagelig ikke så smart å si det akkurat da, selv om det var sant. Men Gabrielsen skrev seg i hvert fall inn i de politiske historiebøkene. Sjelden har et bilde fungert mer effektivt for å fremme et politisk budskap.
Reaksjonene som fulgte i kjølvannet av uttalelsen viser hvor farlig det kan være å si sannheten i politikken. For det er nok flere enn Ansgar Gabrielsen som har oppdaget at Næringsdepartementet er et vanskelig departement. Selve eksistensen av departementet, og navnet på det, etterlater jo inntrykk av at det er her det bedrives næringspolitikk, altså politikk for (eller i verste fall mot) næringslivet. Men det er jo i grunnen ikke sant. Den viktigste politikken for næringslivet utformes helt andre steder, bl.a. i Finansdepartementet,
Samferdselsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Næringsministeren, derimot, har nesten ingen virkemidler av betydning til rådighet. Gabrielsen er derfor ikke den eneste næringsministeren som har holdt det gående med relativt tom verktøykasse de senere år.
Det behøver ikke å bety at næringsministeren er uviktig. Han kan gjøre seg mer eller mindre gjeldende innad i regjeringen i forhold til andre og viktigere departementer for næringslivet – og han kan være mer eller mindre flink til å gjøre mye ut av lite. I politikken teller også retorikk og symboler, selv om det fører til lite handling.
Men Næringsdepartementet har altså holdt det gående i 25 år uten at noen egentlig har lagt merke til hvor lite det kan gjøre. Ikke før Gabrielsen sa det som det var, ble det fremmet krav om å fylle opp verktøykassa igjen. Vi skulle få en mer ”aktiv næringspolitikk”, og ideene fra de rødgrønne var mange: Vi skulle få en ny og forsterket ervervslov. Vi skulle få nye økonomiske krav ved omstillinger. Vi skulle få en stat som kjøpte seg opp i nedleggingstruede bedrifter. Vi skulle få utskiftninger i statsbedriftenes styrer. Vi skulle få store statlige fond som skulle investere i norsk næringsliv. Vi skulle få en næringsminister som instruerte for eksempel Telenor om ikke å selge Opplysningen 1881 og Hydro om å opprettholde aluminiumsproduksjonen i Årdal. Vi skulle få straff for selskaper som legger ned lønnsom virksomhet.
Men ingenting av dette har blitt noe av. Etter at Eierskapsmeldingen ble lagt frem må vi konstatere at verktøykassa er like tom. Det skal riktig nok årlig sendes et brev til de selskapene staten eier – om hva staten vil med sitt eierskap. Men konsekvensen av dette er antagelig, og heldigvis, at det blir enda mindre ”aktiv næringspolitikk” resten av året.
Men for å skjule denne begredelige sannhet, må det føres mye symbolpolitikk og brukes store ord om det som egentlig ikke betyr så mye. All oppmerksomheten omkring ledernes lønninger er et eksempel på det. Men det må da være ekstremt provinsielt (for ikke å si typisk norsk) at Helge Lunds lønn kan bli hovedoppslaget i NRK dagen etter at det er blitt kjent at Hydro og Statoil fusjonerer?
Det nye selskapet får 31.000 ansatte. Det vil være representert i nærmere 40 land. Det vil ha en verdi på ca. 560 milliarder kroner. Målt med fjorårets tall ville omsetningen vært på 480 milliarder kroner. Det ville gjort selskapet til verdens 48. største selskap og selvsagt det klart største i Norden. Konsekvensene av å skape en slik global gigant er mange og store og bør selvsagt belyses. Men i stedet diskuterer altså NRK og norske politikere Helge Lunds lønn – om den skal være som nå eller kanskje litt høyere. I dag utgjør den ca. 0,01 promille av verdien på selskapet.
Det er visstnok bare 0,3 prosent av befolkningen – og bare tre prosent av den voksne befolkning – som er aktiv i de politiske partiene. Det er skuffende få. Kanskje en politisk debatt som er litt rikere på perspektiver kan lokke flere til å interessere seg?
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
