Arbeiderpartiet har ikke lært av Aker-fadesen
Konsekvensene av den rødgrønne regjeringens aksjekjøp i Aker viser kostnadene og de prinsipielt problematiske sidene av en aktiv statlig eierskapspolitikk. Men partiet har fortsatt ikke lært, skriver Mats Kirkebirkeland.
Publisert: 18. mars 2017
Konsekvensene av den rødgrønne regjeringens aksjekjøp i Aker viser kostnadene og de prinsipielt problematiske sidene av en aktiv statlig eierskapspolitikk. Men partiet har fortsatt ikke lært.
I 2007 inngikk daværende næringsminister fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, en avtale med Kjell Inge Røkke om å etablere et felles holdingselskap som skulle eie Aker Kværner (senere Aker Solutions). Spekulasjoner om et mulig salg til utlandet, særlig russiske interesser, hadde blitt brukt som et pressmiddel for å få staten til å kjøpe. Staten endte opp med betalte 4,8 milliarder kroner for en 30 prosents minoritets-eierandel av holdingselskapet, mens 60 prosent skulle eies av Aker. De siste 10 prosentene skulle eies likt av Saab og Investor AB (Wallenberg-familien).
Det at staten skulle eie selskapet sammen med private aktører, ble særlig trukket frem som positivt av Andersen: «Staten og det private eier sammen og det synes jeg er et godt eksempel på en moderne eierform», sa Andersen til NRK i etterkant av offentliggjøringen av avtalen.
De fleste reaksjonene på statens aksjekjøp var svært negative. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen betegnet oppkjøpet som «sosialdemokratiet på sitt dummeste», mens Aftenpostens kommentator Ola Storeng stilte betimelige spørsmål om hvilken presedens oppkjøpet ville skape: «Spørsmålet er hvilken presedens den vil få, særlig hvis tidene blir dårligere slik at det blir mangel på kapital i norsk næringsliv. Kan da andre bedrifter banke på næringsministerens dør og forvente å få penger?»
Det tok ikke lang tid før det viste seg at de private aksjonærene fikk en mye bedre avtale enn staten. Et hemmelig punkt i avtalen om eierskapet i Aker Kværner Holding, mellom Røkke og Wallenberg-familien, innebar at svenskene fikk en form for risikofri salgsopsjon, som sikret aksjeutbytter og en minsteavkastning på 10 prosent. Statens avtale med Aker innebar det motsatte: et salgsforbud på 10 årmed full økonomisk risiko.
I 2008 – rundt et år etter oppkjøpet – var statens eierandel redusert til en femtedel av verdien ved oppkjøpstidspunktet. Men det var ikke før i 2009 at det virkelig smalt. For da valgte Røkke-kontrollerte Aker å selge eierandeler i fire olje- og teknologiselskaper for rundt 1,4 milliarder kroner direkte til Aker Solutions, der staten eide en indirekte eierandel gjennom Aker Kværner Holding. Salget ga en regnskapsmessig gevinst på rundt en halv milliard kroner for Aker, i tillegg til tilbakebetaling av et aksjonærlån gitt av Aker til Aker Solutions på 200 millioner kroner.
Salget fikk umiddelbart sterk kritikk av de fleste analytikere, opposisjonspolitikere og avisredaksjoner, som mente Aker Solutions hadde betalt for mye. Stortingsrepresentant Torbjørn Hansen, Høyres daværende næringspolitiske talsmann, mente blant annet at transaksjonene lignet på politisk korrupsjon.
Men striden mellom Aker og den rødgrønne regjeringen startet først når daværende næringsminister Sylvia Brustad fra Arbeiderpartiet stoppet salget, i etterkant av at styret i Aker Solutions – med statens styremedlemmer i spissen – først hadde godkjent det. Brustad ba styreleder Øyvind Eriksen i Aker Solutions om å granske salget, men Eriksen meldte seg inhabil, noe som gjorde at Brustad heller valgte tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold til jobben. Men så viste deg det seg at også Krohn Devold var inhabil, ettersom hun satt i styret til flere Aker-selskaper og hadde en halv million i styrehonorar. Til slutt ble Berit Kjøll, styremedlem i Aker Solutions, valgt til å lede den uavhengige granskingen av transaksjonene.
Etter mye frem og tilbake, som toppet seg da Røkke parodierte Brustad på en pressekonferanse, ble oppkjøpet til slutt godkjent av Aker Solutions generalforsamling, til tross for at flere store norske fond stemte imot. Det hjalp lite, da både staten og Røkke stemte for. Et halvt år senere lovet Øyvind Eriksen, Akers nye konsernsjef, at selskapet skal avstå fra å gjennomføre flere nærstående transaksjoner i fremtiden.
I 2011 velger Saab og Wallenberg å selge sine aksjer med sikker gevinst, mens Brustad tydeligvis hadde skværet opp med Røkke, ettersom Brustad fikk jobb som daglig leder i nettopp Aker Kværner Holding, der staten fortsatt eier en minoritetsandel, i 2013. Konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker uttalte følgende til DN ved offentliggjøringen av ansettelsen: «- Vi ser frem til å få henne med på laget. Brustad har gode forutsetninger for å foreta avveininger mellom de mange hensynene som inngår i rollen til Aker Kværner Holding. Der må gode forretningsmessige beslutninger tas etter moden overveielse av politiske, samfunnsmessige og forvaltningsmessige hensyn»
I 2015 – to år senere – slutter Brustad i jobben hos Røkke for å bli ny reiselivssjef i Hamarregionen.
Man skulle kanskje tro at oppstyret rundt Aker-kjøpet ville tjene som det siste eksempelet på hvorfor en aktiv statlig investeringer i enkelt selskaper hører fortiden til, men dette har ikke skremt Arbeiderpartiet fra å vurdere lignende statlig eierskapspolitikk i fremtiden. I innværende stortingsprogram for Arbeiderpartietkan man blant annet lese følgende formuleringer om statlig eierskap (side 30): «Det statlige eierskapet skal forvaltes på en aktiv, dynamisk og profesjonell måte, der langsiktighet, forutsigbarhet og samfunnsansvar er kjennetegn i en strategi for økt verdiskaping, industriell utvikling og trygge arbeidsplasser. Vi vil bidra med kapital til statlig eide selskaper der det er fornuftig for verdiskaping og framtidsrettede arbeidsplasser…Staten må bidra til strategisk eierskap i en framtidsrettet industri.»
I programutkastet til Arbeiderpartiet for neste stortingsperiode understreker partiet igjen behovet for et aktivt statlig eierskap (side 49): «..Vi vil bruke det offentlige eierskapet aktivt og forvalte statens eierposisjoner på en profesjonell og ansvarlig måte».
Finansavisen skriver denne uken om ryktene om et mulig oppkjøp av Aker Solutions fra den amerikanske oljeservice-giganten Haliburton, der staten, gjennom sin indirekte eierandel i Aker Kværner Holding, ligger an til å realisere et tap på 1,5 milliarder kroner. Dagens Næringsliv toner derimot ned ryktene om et mulig salg. I går skrev Klassekampen at Arbeiderpartiet er skeptisk til et salg av Aker til amerikanske interesser, noe som er naturlig da det var for å unngå et utenlands-salg at staten gikk i seng med Røkke.
Det blir spennende å se hva de vil gjøre med det, og om partiet har tatt lærdom av Aker-saken. Uansett viser historien om hvordan staten endte opp med investere rundt fem milliarder kroner i Aker Kværner Holding noen av de mange fallgruvene og prinsipielle utfordringene som oppstår når en regjering driver med en aktiv statlig eierskapspolitikk, der investeringer i helt private selskaper benyttes som virkemiddel.
Innlegget er publisert hos Dagbladet 16.3.17.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
