"Venstresiden forstår ikke verden. De driver ikke business!"
Det er påfallende hvordan SV og Rødt, og dessverre i stigende grad også Arbeiderpartiet, nå etterlater inntrykk av at næringslivet er noe vi kan ta som en selvfølge. Kristin Clemet i VG.
Publisert: 12. april 2019
I en underholdende podcast med Jens A. Riisnæs, som i mange år var «reiseguru» i NRK-programmet «Ut i verden», får SV og Rødt passet sitt påskrevet.
Riisnæs mener at store deler av venstresiden ikke forstår verden, fordi den ikke forstår næringslivet og næringslivets betydning for utvikling. «De kan ikke sette opp en pølsebu, engang», sier han, mens han forklarer hvordan næringsliv, altså det å handle med hverandre, er noe som bygger samfunn, velstand og tillit mellom mennesker. Næringslivet er ikke roten til alt vondt, det er roten til alt godt, og har vært det til all tid, mener Riisnæs, som har studert land og kulturer mer enn de fleste.
En annen som har reist mye, og som tilhører venstresiden, er Erik Solheim. Også han er krystallklar på hva som skaper utvikling. Ikke noe land har greid å oppnå vekst uten å omfavne markedet og sørge for at privat sektor kan blomstre. Noe av det beste vi kan gjøre i utviklingspolitikken, er å legge til rette for flere private investeringer, skriver Solheim i DN 8.april.
Men Solheim både er og var et unntak. Da han var leder av SV, innrømmet han at SV-politikere var ganske flinke til å fordele verdier som andre hadde skapt. Men han mente samtidig at de ikke visste så mye om hvordan verdiene skapes. Han fikk mye pepper for det.
Riisnæs’ uttalelser er selvsagt satt litt på spissen, men bare litt.
Det er påfallende hvordan SV og Rødt, og dessverre i stigende grad også Arbeiderpartiet, nå etterlater inntrykk av at næringslivet er noe vi kan ta som en selvfølge. De delene av næringslivet som blir minst verdsatt, som for eksempel finansnæringen, oljenæringen eller tilbydere av kommunale tjenester, kan man helt omkostningsfritt snakke negativt om.
Det virker som en del politikere betrakter næringslivet kun som et redskap for staten, fordi de «elsker skattebetalere», som Hadia Tajik har uttrykt det.
Da SV hadde sitt landsmøte ble det fremmet forslag om å konfiskere all arv over 50 millioner kroner. Cirka en tredjedel av landsmøtedelegatene stemte for forslaget.
På Arbeiderpartiets landsmøte var det mange som ville innskrenke adgangen for private velferdstilbydere til å ta ut fortjeneste. Partiet vil nemlig «feie ut markedskreftene», slik at kommunene kan stå for driften av alt selv. Eller som VG skrev for noen måneder siden: «Ap-leder Jonas Gahr Støre angriper profitt-jag og sier det er bedre at kommunene tar ansvar for rengjøring, matlaging og søppelhenting.» Og når partiet vedtar reformer som kommer til å koste det offentlige godt over 10 milliarder kroner i året, blir det forsvart med at partiet har råd til det, siden Arbeiderpartiet ikke går inn for å gi «flere milliarder i skattekutt til de rikeste».
Det bekymringsfulle med debatten er ikke først og fremst den negative retorikken.
Det problematiske er at stadig større deler av venstresiden ikke ser ut til å ha noen forståelse av hvordan privat sektor virker; hvordan bedrifter og arbeidsplasser blir skapt og hvordan de vokser – eller hvilken rolle «de rike» har i samfunnsmaskineriet og verdiskapingen som finansierer velferden vår. Jeg får rett og slett inntrykk av at Jens A. Riisnæs har rett: De forstår ikke business.
Det er kanskje ikke så rart at vi forstår mindre av business i Norge enn de gjør i mange andre land. Vi har hatt vanvittig mange «gratispenger» fra oljen til rådighet i mange år. I store deler av utdanningssystemet og i kulturlivet er det dessuten en uttalt motvilje mot å befatte seg med næringslivet; som om det er noe skittent og umoralsk. Men når disse holdningene forplanter seg inn i politikken, er det grunn til å rope varsko.
Noe av det vi må forstå, hvis vi skal forstå business, er etter min mening dette:
Det er en grunn til at markedsøkonomi og en stor privat sektor er enormt viktig for et lands velstand. Markedsøkonomien leder nemlig til innovasjon og mer effektiv ressursbruk enn planøkonomien gjør. Vi får altså mer igjen for pengene, dersom flere får være med og konkurrere. Med riktige rammebetingelser kan markedsøkonomien også være avgjørende for løsningene som kan redde klimaet.
Selv enkelte i Arbeiderpartiet argumenterer nå som om vårt økonomiske system er et helt statisk system, der konkurranse og mangfold ikke har noen betydning for effektiviteten. Hvis man mener at penger som går til «profitt», per definisjon er bortkastede penger, har man i virkeligheten sluttet å tro på markedsøkonomien.
Det er i så fall nytt. Arbeiderpartiet har de siste tiårene, siden vi forlot reguleringsøkonomien, fulgt en pragmatisk linje. Det viktige har ikke vært om oppgavene ble løst av det offentlige, av ideelle eller private, eller av en miks av de tre. Det viktige har vært at oppgavene ble løst til det beste for borgerne. Det er de som har denne holdningen, som virkelig «elsker skattebetalere».
Norge er avhengig av en blomstrende privat sektor, gründere og selskaper som vokser seg store, og som over tid er lønnsomme, for at vi skal ha arbeidsplasser, produktivitetsvekst og dermed evne til å finansiere velferd ved hjelp av skatt.
Noen vil bli rike, og noen må være rike for at dette skal være mulig. Rikdom er ikke først og fremst luksusgoder og forbruk – det er arbeidsplasser. De aller rikeste i Norge har antagelig opp mot 98 prosent av formuen sin plassert i bedrifter, og mesteparten av det bedriftene tjener, pløyes tilbake i bedriftene. Det betyr ikke at eierne ikke også lever svært godt, men det betyr at det er feil å tro at økte skatter på formuer først og fremst rammer forbruket til de rike. Det rammer bedriftene, enten de går godt eller dårlig.
Det er heller ikke riktig at de rikeste, som altså eier bedrifter, har fått milliarder i skattekutt. Eierbeskatningen i Norge er nominelt tidoblet siden 2005. For selv om det er gitt visse lettelser i formuesskatten, er den i praksis også skjerpet for mange, samtidig som utbytteskatten har økt kraftig. Men venstresiden har rett i at eierbeskatningen ville vært enda høyere, dersom den hadde bestemt.
Selv en pølsebu trenger kapital for å bli etablert. Og skal den overleve, må den som eier og driver bua, skjønne seg på business. Det gjelder, som Riisnæs uttrykte det, å skaffe «repeat customers», altså å få kundene til å være så fornøyde at de kommer tilbake. Man må levere kvalitet i form av gode pølser og god service, og man må bygge tillit til de man handler med. Og hvis ambisjonene vokser, og man vil etablere en hel kafé, må man både tjene penger og få tak i (mer) kapital. Da må noen ha penger og være villig til å investere i kafeen.
Det er mulig at noen på venstresiden tror at alt dette kan skje ved hjelp av det kommunale tiltakskontoret. Men selv tiltakskontoret og virkemidlene som det rår over, er avhengig av at private bedrifter lykkes.
I en radiodebatt før Arbeiderpartiets landsmøte uttalte AUF-lederen at de som driver private bedrifter innenfor velferdssektoren, ikke er interessert i noe annet enn å tjene penger. Hvis slike uttalelser er symptomatisk for venstresidens syn på næringslivet, er det både nedslående og oppsiktsvekkende.
Mennesker som etablerer, eier og driver bedrifter, er selvsagt ikke annerledes enn andre. Akkurat som politikere, kunstnere, organisasjonsfolk og ansatte i forvaltningen drives de av ideer og drømmer om å gjøre en forskjell, gjøre en god jobb og gjøre noe godt for andre.
Men til forskjell fra mange andre, må de og de ansatte i bedriftene deres, tjene pengene sine selv.
Kronikken var publisert i VG 10. april 2019.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
