Næringsliv

En arbeidsgivers bekjennelser: Innvandrere

Språk læres ved å praktisere, men da må innvandreren få sjansen. Selvsagt, men vanskelig? Mer krevende enn å ansette en nordmann? Ikke nødvendigvis, bak et vanskelig navn og litt ubehjelpelig språk, kan det skjule seg store jobbferdigheter og dyktige ansatte, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 18. mai 2012

Av Mathilde Fasting, Civita.

Innvandrere får ikke jobb på grunn av fremmede navn på CV og søknad. Et eksempel fra en undersøkelse Perduco AS har utført for IMDi blant 2000 ledere i private bedrifter og 500 ledere i offentlige virksomheter, konkluderer med arbeidsgiverne mener personer med innvandrerbakgrunn tilfører norsk arbeidsliv viktig kompetanse, men samtidig er det mange som sier at fordommer blant arbeidsgivere er en viktig årsak til at innvandrere ikke får jobber som står i forhold til deres faglige kvalifikasjoner. Nylig viste også forskningsarbeidet til Arnfinn H. Midtbøen og Jan Rogstad ved ISF, Diskrimineringens omfang og årsaker: etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv, at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.

Ansettelse av innvandrere handler om å ta sjansen, ofte er et møte eller et intervju noe helt annet enn en søknad. I mitt tilfelle som arbeidsgiver har jeg vært glad for at jeg tok sjansen. Da jeg skulle ansette arbeidstakere, fikk jeg mange søknader, både fra nordmenn, europeere og ikke-vestlige. Flere av søknadene fra ikke-vestlige var millimeter fra å havne i søplebøtten. Navnene var fremmede og norsken var ganske dårlig. Men i en av de svakeste i form, fikk likevel innholdet og erfaringen meg til å kalle inn på intervju. Vedkommende var hos meg helt til jeg solgte virksomheten. Den muntlige norsken var utmerket, kun med en aksent som i praksis ikke spilte noen rolle. Denne første ansettelsen førte til at jeg fikk et nettverk av innvandrere som ansatte i løpet av de årene jeg drev. Jeg har ikke angret på noen av ansettelsene, og selv om jeg innledningsvis i mine bekjennelser skrev at jeg kanskje ikke hadde tatt sjansen på å starte egen virksomhet, hadde jeg helt sikkert tatt sjansen på å ansette innvandrere.

Ikke overraskende er språkkunnskaper vesentlig for å bli integrert på det norske arbeidsmarkedet. Manglende språkkunnskaper er dermed en av de viktigste grunnene til at en innvandrer ikke forbedrer sin arbeidssituasjon eller får fullt utbytte av sin arbeidskompetanse eller arbeidsinnsats. Språk læres ved å praktisere, men da må innvandreren få sjansen. Selvsagt, men vanskelig? Mer krevende enn å ansette en nordmann? Ikke nødvendigvis, bak et vanskelig navn og litt ubehjelpelig språk, kan det skjule seg store jobbferdigheter og dyktige ansatte.

Les tidligere innlegg i denne serien her.