Nei, ikke hvis man skal tro på den nærmest vedtatte sannheten om at subsidier er en forutsetning for sivilisert liv utenfor byene. Vi har blitt fortalt at vi står overfor et valg mellom å ”ta hele landet i bruk” eller å la store deler av landet bli avfolket. Vi har et valg mellom kvalitet og mangfold på den ene siden og ensretting og masseproduksjon på den andre. Dagens regime med 20 milliarder i subsidier eller markedsliberalisme, som senest jordbruksskolerektor Jon Gjerdåker advarte mot i Aftenpostens kronikk 18. mars.
Dersom vi vil sikre bosetting og levende bygder må vi være villig til å betale for det gjennom subsidier. Er det så enkelt at norske bønder ikke er i stand til å levere varer som etterspørres i et marked uten årlige subsidier på nærmere 20 milliarder kroner? Tenger bøndene en så stor sovepute? Er selvtilliten i norsk landbruk så liten? Hvor er idealet om bonden som eksempelet på driftighet og selvhjulpenhet?
La oss se nærmere på et eksempel som viser at selv radikale forandringer i rammevilkårene ikke tok knekken på landbruksnæringen, snarere tvert imot. New Zealand er et land som alltid har hatt en stor landbruksnæring. Landbruk, skogbruk og fiskeri står for størstedelen av landets eksportinntekter. I løpet av de siste 20 årene har landbrukets vilkår endret seg dramatisk. ”Bøndene i New Zealand har gått fra subsidier og kommandoøkonomi til markedsøkonomi uten subsidier. Vårt fokus i dag er konsumentene. Eneste grunn til at vi fremdeles har denne næringen er konsumentene ikke myndighetenes diktater.” Dette er ikke uttalt av en liberal økonom men av presidenten for landets bondeorganisasjon (Federated Farmers of NZ), Thomas Lambie.
Faktisk har næringen opplevd en vekst siden subsidiene ble fjernet. Før 1984 hadde næringen en årlig produktivitetsvekst på en prosent årlig. Etter fjerningen av subsidiene har veksten vært på nærmere fire prosent i året. Næringen gjør det bedre enn noen annen del av landets næringsliv. Som andel av BNP har næringen gått fra 14 prosent i 1986-87 til 16.6 i 1999-2000.
Fjerningen av subsidiene i 1985 var ikke smertefri. Landet var i økonomisk krise og måtte foreta drastiske endringer for å kutte offentlige utgifter. Den første tiden førte omstillingene i næringen til lavere inntekter og omstruktureringer. Etter fem år var inntektene i næringen som før og spådommene om rasering av hele næringen og livsgrunnlaget utenfor byene ble gjort til skamme. Få bønder måtte gi opp virksomheten. Endringene ga startskuddet til vekst i andre deler av næringer knyttet til landbruket. Fokuset ble endret fra produksjon av subsidierte varer til rendyrket markedstilpasning.
New Zealand viser at et annet regime er mulig. Det er ingen grunn til å tro at en lignende hurtig nedbygging av subsidiene vil skje i Norge i overskuelig fremtid. Derimot er det viktig å rokke ved oppfatningen om at subsidier er en forutsetning for eksistensen av et livskraftig landbruk og levende bygdesamfunn. Dette er en vedtatt sannhet få tør å utfordre. Det er grunn til å ha høyere tanker om norske bønder enn at de er avhengige av støttehjul for å kunne konkurrere.
New Zealands offensive bønder har håp om at Doha-runden i WTO-forhandlingene vil gi resultater i retning av krav om subsidiekutt og friere handel med landbruksprodukter. De har gode produkter de vil selge til flere og er ikke redde for konkurranse. Hvorvidt de får drahjelp fra vår regjering gjenstår å se.
FAKTA OM NORSKE LANDBRUKSSUBSIDIER:
- Ifølge beregninger fra OECD er norsk landbruk støttet med i underkant av 20 mrd kroner når alle former for støtte er tatt med.
- Med om lag 76.000 årsverk betyr det en støtte på 256.00 kroner per heltidsbonde.
- Skjermingstøtten alene utgjør i underkant av 8 mrd kroner.
- På tross av støtten synker tallet på bønder med om lag 2,6 pst årlig
- 2/3 av all næringsstøtte går til jordbruket.
Dag Ekelberg 18.03.05
Relatert
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.