Norske kroner, hundrelapper, sedler, NOK, penger — iStockphoto..com

«Make Norway Great Again»

Boken «Landet som ble for rikt» engasjerer. Men fremstillingen er preget av overdrivelser og unøyaktigheter og bidrar dermed til svartmaling av norsk økonomi. Den kraftige medisinen som foreslås, er også vanskelig å ta på alvor.

Publisert: 15. januar 2025

Undertittelen på Martin Bech Holtes bok er «hvordan Norge endte i Oljefondets felle». Uttrykket viser til at den oppsparte kapitalen i fondet nå er blitt så stor at det blokkerer for fornuftige reformer og hindrer klare prioriteringer på statsbudsjettet.

Dette er et viktig budskap.

Flere med meg har påpekt at den gjeldende retningslinjen for finanspolitikken – handlingsregelen – ikke lenger setter noen streng grense for statens bruk av oljepenger. Kanskje er Holtes bruk av utestemme i boken nødvendig som en vekker slik at en omlegging av politikken faktisk kan finne sted.

Holtes gjennomgang av Norges økonomiske historie, helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre, er interessant lesning. Mange vil være enig i at markedsløsninger og effektiv konkurranse som regel gir best resultater og derfor er å foretrekke. Men slik Holte formulerer seg, har han for liten respekt for at i det perioder gjennom historien har vært behov for sterkere innslag av planøkonomi og reguleringer, for eksempel i Norge som ledd i gjenreisningen etter annen verdenskrig.

Enkeltmenneskers betydning for hendelser og veivalg gjennom historien bør ikke undervurderes. Holte bruker mye plass på å fremheve personer både innenfor akademia, offentlig forvaltning og innenfor næringsliv som i ulike faser bidro til å bringe Norge på rett kurs. Jeg har ikke vanskeligheter med å slutte meg til anerkjennelsen av innsatsen til hver enkelt, men også her går rosen av og til over i overdrivelser.

Uten innsatsen til unike mennesker ville Norge ifølge Holtes fortelling ha blitt sittende fast i planøkonomiens hengemyr.

«Dag-1-samfunnet», kaller Holte Norges utvikling helt frem til 2013, en lang periode som tross tilbakeslag og unødige innslag av planøkonomi førte Norges befolkning til topps i velstand og tilfredshet.

Deretter har det meste gått feil vei, ifølge Holte. Kronekursen er svak og har utarmet folket, de dyktige menneskene har forlatt sine poster, og kapitalen har flyktet til Sveits. «Dag 2-samfunnet» har ankommet.

Det er vanskelig å få tak i hvorfor og hvordan 2013 fremstår som et markant veiskille. Europeiske land var da på vei ut av andre fase av finanskrisen, og ga trekkraft også til norsk økonomi. Etter hvert inntraff imidlertid nye kriser, og veksten fikk seg en knekk.

Norge fikk i 2013 en ny borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister, og i Norges Bank begynte jeg å bli varm i trøyen i jobben som sentralbanksjef.

Undertegnede og Norges Bank blir i boken tillagt en vesentlig del av ansvaret for at kronekursen er blitt så svak. Når jeg tenker tilbake på situasjonen i 2013-14, er det et ansvar jeg står ved.

Hendelsesforløpet er kort beskrevet i min egen bok «Lykkelandet»:

Gjennom 2014 ble råoljeprisen mer enn halvert.
Kostnadsnivået i Norge hadde økt til rundt 40 prosent over våre handelspartnere, som følge av flere år med høy lønnsvekst og en sterk krone.
For å lette omstillingen som norsk økonomi nå måtte gjennom, satte Norges Bank etter hvert ned renten, for – som vi kommuniserte – å understøtte en passe svak krone. Dette var mulig fordi lønnstagerne denne gangen ikke krevde kompensasjon for den økte prisstigningen som fulgte av en svekket kronekurs.
Sentralbanken kunne dermed «se gjennom» en midlertidig økning i inflasjonen, og legge stor vekt på produksjon og sysselsetting, i tråd med mandatet for pengepolitikken.

Holte legger i boken stor vekt på å få frem at det er veksten i Fastlands-Norge som dominerer utviklingen i totaløkonomien. Dette er selvfølgelig riktig. Det er også riktig at det på 1990-tallet og inn i det neste tiåret skjedde viktige strukturendringer i store tjenestesektorer i Norge, som bank/finans og varehandel, som bidro til sterk produktivitetsvekst i totaløkonomien i denne perioden.

Holte undervurderer likevel oljevirksomhetens betydning for utviklingen i norsk økonomi de siste tiårene. I tillegg til enorme inntekter for staten la aktiviteten på sokkelen grunnlaget for at en avansert leverandørindustri kunne vokse frem. Norske bedrifter er blitt verdensledende på utvikling av offshoreteknologi.

Leverandørindustrien, som en viktig del av fastlandsøkonomien, er blitt en betydelig eksportør av ingeniørtjenester. Mye innovasjon og ny virksomhet fremover vil trolig vokse frem på skuldrene til denne kompetansen.

I likhet med andre som har kommentert boken, deler jeg ikke Holtes mørke syn på Norges nåværende økonomiske situasjon og fremtid. Fremstillingen av makroøkonomiske forhold er også skjemt av feil og unøyaktigheter, for eksempel når det gjelder beskrivelsen av produktivitetsutviklingen. Det er riktig at veksten i produktivitet har avtatt, for øvrig om lag på linje med andre europeiske land. Men Norge er fortsatt helt på topp, også sammenlignet med USA, når det gjelder verdiskaping per arbeidstime.

I siste del av boken ønsker Holte å stake ut veien tilbake til «Dag 1-samfunnet». Oljefondet anses som rotårsaken til problemene. Holte ønsker seg følgelig nye regler for fondet, ikke bare for hvor mye oljepenger som kan brukes, men også hva midlene skal brukes på. Fremtidige politikere skal bindes til masten.Det er uklart hvordan dette eventuelt skal gjennomføres og kombineres med vårt konstitusjonelle, demokratiske rammeverk, jf. også innlegg av Erik Lundesgaard i DN 11. januar («Oljepengebruk er politikk, ikke regler»).

Holte presenterer i tillegg to ganske drastiske forslag til ny politikk for bruken av midlene i Oljefondet. For det første skal en andel av fondet overføres fra statlig eierskap til private kontoer i Norges Bank. For det andre skal skattene reduseres med inntil 3–400 milliarder kroner, og offentlige utgifter kuttes tilsvarende.

Holte erkjenner at det vil være krevende å få til slik politikkomlegging, og bruker et eget kapittel på å adressere sannsynlige motkrefter. Men belønningen vinker i det fjerne: «Skulle Norge lykkes med dette, vil samfunnet bli det mest vitale og vekstkraftige i Europa. Fundamentet ville vært på plass for at dag-2-spiralen skal gå i revers. Om honningkrukken var tatt bort fra politikerne og byråkratene, ville de faktisk måtte gå på jobb igjen. Neste generasjons Drillo lag av norske politikere og embetsmenn ville vokst frem.»

Det låter nesten som: Dette vil gjøre Norge «great» igjen.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 13.1.2025.