Avgifter

Vi må tåle høye strømpriser

Med godt utbygde mellomlandsforbindelser, og et kraftmarked som setter balanse mellom tilbud og etterspørsel, kan vi få et Europa som samarbeider tettere om å skape en utslippsfri energiforsyning, og en lønnsom løsning på klimakrisen.

Sondre Hansmark

Publisert: 29. november 2021

Denne vinteren har norske og europeiske kraftpriser økt kraftig. Grunnene er sammensatte: Det er lite gassleveranser til Europa, prisen på kull og CO₂-kvoter har økt kraftig, og vi opplever økt etterspørsel etter energi på vei ut av en pandemi.

Og ikke minst har det vært lite vann i magasinene her i Norge.

Men høyere strømpriser er ikke ensidig negativt. Det er ingen tvil om at fordelingseffekten er uheldig – husholdninger med lave og vanlige inntekter kan slite med å betale regningene sine, og det kan gi økte kostnader for industri og bedrifter. På den andre siden gjør høyere kraftpriser at det blir mer lønnsomt å bygge ut fornybar energi, og det gjør den norske vannkraften mer verdifull.

Rundt omkring i hele Europa har høyere kraftpriser blitt et politisk problem. Støre-regjeringen vil bruke nærmere tre milliarder kroner på å kutte i elavgiften, som ikke hjelper stort for de som trenger det mest.

Mer urovekkende er det kanskje at Rødt og SV vil tilbake til en tid da politikerne, ikke markedet, styrte kraftprisene. Det er å kaste barnet ut med badevannet.

I stedet for å skrote et system som sikrer lønnsomhet for fornybar energi og forsyningssikkerhet, bør høyere strømpriser heller kompenseres på andre måter.

Da et samlet storting gikk inn for å liberalisere kraftmarkedet i 1990, var det for å gjøre kraftsystemet mer fleksibelt og effektivt, der vi utnytter naturressursene våre på en bedre og mer lønnsom måte enn tidligere.

Under det gamle systemet ble det gjerne produsert mer kraft enn det som var nødvendig, fordi de lokale elektrisitetsverkene hadde en lovpålagt oppdekningsplikt til å dekke forbruket i sitt område til en fast pris for forbrukerne. I et slikt system ble kraft produsert helt uavhengig av hvorvidt det var lønnsomt, og tilbud og etterspørsel sammenfalt ikke.

Siden hvert konsesjonsområde måtte være selvforsynt, ble det bygget ut dyre prosjekter i noen områder, mens rimelige prosjekter i andre områder ikke ble bygget ut.

Et godt eksempel på det, er utbyggingen av Altavassdraget, som det var store protester mot. For at kraftverket skulle være lønnsomt, måtte kraftprisene være høyere enn de var, og det kunne bare oppnås dersom det ble bygget nye overføringslinjer sørover. Men med slike overføringslinjer var prosjekter lenger sør i Norge billigere å bygge ut.

Slik beskrev stortingsflertallet den daværende situasjonen i innstillingen til den nye energiloven:

«En av konsekvensene har vært at betydelige kraftmengder er blitt solgt til meget lave priser i det svenske og danske marked, samtidig som store mengder vann er blitt sluppet forbi kraft-turbinene».

Fordi kraftselskapene ikke hadde noen særlige incentiver til å spare kraftproduksjon til etterspørselen og prisene ble høye, fikk vi en situasjon der vi bygget ut vannkraftverk med store naturinngrep, som deretter sløste med den verdifulle vannkraften.

Etter liberaliseringen er det tilbud og etterspørsel som avgjør pris og hvor mye kraft som skal produseres. Hver dag melder kraftprodusentene inn hvor mye de er villige til å produsere til hvilken pris, og kraftleverandørene melder inn hvor mye de er villig til å kjøpe til en gitt pris. Det er her tilbud og etterspørsel setter markedslikevekten og danner balanse i systemet.

Et markedsbasert kraftsystem vil alltid reflektere de underliggende fysiske forholdene, eller for å si det litt enklere: Dersom det er lite vann i magasinene, eller lite vind og sol, vil det også bety høyere strømpriser.

Dersom prisene drives opp fordi det er lite tilgang på vann, vil høye priser være et viktig signal til forbrukerne om at det nettopp er lite vann i magasinene. Dersom prisene er lave, vil det derimot være et signal om at det er rikelig med kraft tilgjengelig.

Selv om Norge har svært god magasinkapasitet, har vi ikke ubegrenset med kraft. Hvis vi skal fjerne prissignaler om knapphet og overflod, vil vi få problemer dersom vi forbruker mer kraft enn det som er bærekraftig på sikt.

I tillegg henger det norske kraftmarkedet sammen med det europeiske. Vi er både markedsmessig og fysisk integrert gjennom utenlandskabler og et felles nordisk kraftmarked.

Når prisene på gass, kull og CO₂ går opp i Europa, gjør det vannkraften vår mer verdifull. Prisene på kraft bestemmes alltid av «den siste kraften» som må produseres for at det skal være balanse mellom forbruk og produksjon. Siden det ofte er kull eller gass som brukes for at kraftsystemer i Europa skal være i balanse, vil det også sette prisene.

Når prisene på kull, gass og CO₂ går opp, vil det derfor påvirke prisene for all strømproduksjon. Mens det ikke koster noe å utnytte vindkraften eller solen (når du først har investert i solceller eller vindkraftanlegg), må man kjøpe inn gassen eller kullet som skal til for å drive de fossile kraftverkene.

Når det koster mye å produsere kraft ved hjelp av fossile brensler, betyr det at de fornybare kraftprodusentene tjener mer penger, og at utbyggingstakten for solenergi og vindkraft går raskere, og at utfasing av fossile kraftverk skjer tidligere enn forventet.

Vi trenger mer fornybar energi dersom vi skal løse klimakrisen. De høye strømprisene vi opplever for tiden, er et signal om at det er økende etterspørsel, og at innsatsfaktorene i fossil kraftproduksjon blir dyrere fremover.

Det kommer til å tvinge frem investeringer i fornybar kraftproduksjon.

Da bør ikke Rødt og SV stikker kjepper i hjulene for en omstilling som de ønsker.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 25.11.21.