Avgifter

Fra rødt til grått skattesystem

Klimabudsjettet for 2016 har flere lyspunkter. Men regjeringen overlater det viktigste klimavirkemiddelet til Venstre. Igjen. Paul Joakim Sandøy på Minervanett.no:

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 10. oktober 2015

Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita

Statsbudsjettet er tid for klagesang. Det finnes få områder hvor dette er mer sant enn på klima- og miljøfeltet. Etter at regjeringen hadde sluppet budsjettet, rant det inn med pressemeldinger:

”Tine Sundtoft sa i fjor at Norge skulle ta på seg den grønne ledertrøya i klimakampen. Nå ser det heller ut som Regjeringa har skifta til helsetrøye, satt seg i sofaen og tror grønn omstilling er reality-TV vi ikke må forholde oss til,” sa Frederic Hauge i Bellona.

”Det er skremmende at Erna Solberg går inn for et så uansvarlig budsjett, som ikke tar vår tids enorme klima- og miljøutfordringer på alvor,” sa Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet.

Lengst av alle gikk WWF-leder Nina Jensen, som sa at regjeringen fortsatte sin kamp mot naturen, og omtalte det hele som ”et av de verste statsbudsjettene jeg noen gang har sett”.Karakteristikkene sikret henne en runde i diverse TV-studioer utover ettermiddagen. Men var de presise?

Småsnacks

Egentlig ikke. Hovedpoenget til de fleste kritikerne var at statsbudsjettets egne prognoser la opp til økte klimagassutslipp. Men for det første tar ikke disse innover seg de virkemidlene som presenteres i de siste budsjettene. For det andre låter kritikken hul når den kommer fra rødgrønne politikere. Det finnes ikke ett eneste rødgrønt budsjett hvor prognosen viste at man var på vei til å nå 2020-målene.

Dessuten er det grunn til å tro at flere av tiltakene i dette budsjettet vil ha effekt.

Økningen i bevilgningene til restaurering av myr og klimaplanting av skog er et lite, men effektivt klimatiltak. 230 millioner til bymiljøavtaler er en god og konkret oppfølging av kollektivsatsingen i byene. 134,5 millioner til miljøteknologiordningen er god høyresidepolitikk. Selv om subsidiering ikke er et særlig effektivt klimatiltak generelt sett, er teknologiutvikling antagelig det mest effektive området å subsidiere.

Utjevningen av CO₂-prisingen mellom diesel og bensin er viktig for å få markedet til å fungere. Selv om det er mer klimavennlig å bruke diesel enn bensin, er det ingen grunn til at den faktiske karbonmengden man slipper ut skal være billigere i dieselbiler enn i bensinbiler. Prisjusteringen av CO₂-avgiften er også kjærkommen. Og selv om det ikke er nye penger, er det også verdt å merke seg at den store satsingen på bevaring av regnskog videreføres, noe som bidrar til utslippsreduksjoner lik 80 prosent av Norges utslipp.

Slik kunne man fortsatt på en del små, men viktige områder. Det er bra. Det er ingen grunn til å overdrive kritikken, eller å underkjenne positive utviklingstrekk. Miljøbevegelsen vil antagelig fnyse av dette – for hva er vel problemet med litt tøff retorikk når verden kollapser foran øynene våre? – men jeg tror man ville gjort klokt i å dempe en retorikk som til tider går utover alle proporsjoner. I verste fall gir det tyngde til Frank Aarebrots umyndiggjørende analyse: ”Miljøbevegelsen er alltid skuffet. Miljøbevegelsen er alltid sur.”

Størrelsen viktigst?

Samtidig er det ingen grunn til å juble. I fjor var det mye fokus på at klimadepartementets budsjett ikke hadde økt. Årets budsjett illustrerer at det ikke er noe én-til-én-forhold mellom størrelsen på budsjettets utgiftsside og god klimapolitikk. Kanskje tvert imot.

I år har nemlig budsjettet økt med 10,2 prosent, noe departementet skryter av på sine hjemmesider. Den viktigste årsaken til det er CO₂-kompensasjonsordningen, som økes med 223 millioner kroner.

Kompensasjonsordningen ble innført av den rødgrønne regjeringen, til overraskende applaus fra en nærmest samlet miljøbevegelse. Overraskende, fordi ordningen er en kompensasjon til norsk industri for at EUs kvotemarked har begynt å virke, og at bruk av strøm som delvis er produsert med fossile kilder dermed blir dyrere å bruke. Regjeringen har flere ganger sagt at kvoteprisen i EUs kvotemarked er alt for lav, men forsøker å unngå konsekvensene av at prisen øker.

Et relevant spørsmål til både regjeringen og miljøorganisasjoner er som følger: Dersom kvoteprisen øker til 250 kr per tonn CO₂-ekvivalenter – noe som fortsatt er mindre enn norske bensinavgifter – skal man da bruke 1,5 milliarder i året på subsidiere industriens strømforbruk?

Et annet spørsmål: Er det riktig å nærmest fordoble en kompensasjon for høye strømpriser, slik man gjorde i år, samtidig som strømprisen har falt?

Denne politikken, som det er enstemmighet om i Stortinget, kan karakteriseres som mye forskjellig, men spesielt markedsvennlig er den ikke. Man kan derimot ikke forvente at en mindretallsregjering skal snu dette alene, over ett budsjett.

Det store savnet

Man kan derimot forvente at den blåeste regjeringen noensinne, med en statsminister som har utropt klimaendringene til vår tids største utfordring, fører en offensiv blå klimapolitikk. Det betyr grønne skatter og avgifter – det mest effektive klimatiltaket som finnes.

Høyresidens svar i klimaspørsmålet har lenge vært at man skulle ta markedet i bruk, gjennom å gjøre utslipp dyrere og alt det andre billigere. ”Fra rødt til grønt skattesystem,” har parolen vært. I de to første forslagene til statsbudsjett fra regjeringen har man gjort det ene – altså senket skattene på arbeid, formue og arv – men ikke det andre. Klimaavgiftene har stått så å si stille. Den beskjedne økningen har kommet etter forhandlinger med KrF og Venstre.

De grønne avgiftene er for det første for lave. Særlig med en lavere oljepris, risikerer man at CO₂-avgiften på for eksempel bensin ikke får tilstrekkelig effekt. Den kunne med fordel ha vært skrudd opp.

For det andre er det noen underlige skiller mellom de ulike karbonprisene. Du betaler mindre for CO₂-en du slipper ut fra fiskebåten enn fra bilen din. Jordbruket, som står for omtrent 10 prosent av norske utslipp, er totalt unntatt for klimaavgifter.

Regjeringens svar er at man venter på den grønne skattekommisjonen. Det er en dårlig unnskyldning for å ikke gjøre noe allerede nå. Dersom regjeringen frykter at kommisjonen vil refse dem for å ha gått for langt i å skru opp de grønne avgiftene, tar regjeringen feil.

Og konsekvensene av å vente kan bli en dårligere skattereform. Den grønne skattekommisjonen kommer med sin anbefaling i desember. Det betyr at forslagene tidligst kan tas inn i neste statsbudsjett, og dermed tre i kraft først i 2017.

2017 er et valgår. Det er svært usannsynlig at noen regjering vil innføre nødvendige, men upopulære, avgifter i stor skala på dette tidspunktet. Det perfekte tidspunktet hadde vært å ta det første store spranget nå.

Synd for klimaet

Nikolai Astrup skrøt av regjeringens økte klimaavgifter i et Minerva-intervju før valget. Men det er Venstre som har æren for disse. Venstre kommer til å kreve økte klimaavgifter også denne gangen. Det vet Høyre og Frp, og der ligger antagelig forklaringen på hvorfor det ikke ligger inne allerede. Det gjelder å la Venstre få noe som regjeringen vil gi dem. Det er en forhandlingsstrategi med en høy kostnad.

Venstre sier at de får mer igjen for å samarbeide med høyresiden enn med venstresiden i klimaspørsmål. Det er all grunn til å tro dem på det, men dersom Venstre hele tiden må være den elektriske motoren på borgerlig side, vil det tære på regjeringens troverdighet i klimaspørsmålet. Regjeringen er tjent med å føre en klimapolitikk utover den de forhandler frem i Stortinget.

Men først og fremst kan det gå utover det grønne skatteskiftet som denne regjeringen har sagt de skal gjennomføre. Regjeringer generelt (med sitt embetsverk) og Høyre-Frp-regjeringen spesielt (med sin tillit hos, og kunnskap om, norsk næringsliv) vil være særlig godt egnet til å utarbeide og gjennomføre en grønn skatte- og avgiftsreform, som kan frikoble den økonomiske veksten fra klimautslippene.

Med dette budsjettet er den muligheten i ferd med å glippe.

Innlegget var publisert på Minervanett.no fredag 9. oktober 2015.

Publisert: 9. januar 2024