En ny og helhetlig flyktningpolitikk
Det må skilles mellom store befolkningsgrupper som er tilfeldige ofre for krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd, og flyktninger som forfølges på individuelt grunnlag.
Publisert: 30. desember 2015
Av Sylo Taraku, statsviter, jobber til daglig som generalsekretær i LIM, og Torstein Ulserød, jurist i Civita.
Den rekordstore migrasjonsstrømmen til Europa denne høsten har satt de europeiske landenes asylsystemer under sterkt press.
Sverige har vurdert å innføre unntakstilstand, og statsminister Erna Solberg (H) har snakket om krisetilstander i det norske mottakssystemet.
Situasjonen har ført til en rekke endringer i asyl- og innvandringspolitikken i enkeltland, og EU strammer nå grepet om yttergrensene. Men ad hoc-innstramningene som nå gjøres, er ikke et fullgodt svar på utfordringene vi står overfor. Flyktningkrisen viser at det er behov for å tenke nytt og helhetlig om det internasjonale flyktningregimet.
Ikke rett til å velge hvor
Flere tar nå til orde for å revidere Flyktningkonvensjonen. Vi mener det er unødvendig. Det er rom for å gjøre betydelige endringer i praksis innenfor dagens folkerettslige rammer. Flyktningkonvensjonen garanterer en person som oppfyller de i realiteten strenge kravene for å bli anerkjent som flyktning, retten til beskyttelse. Men den gir ikke flyktningen rett til å velge hvor denne beskyttelsen skal gis.
Det er mange millioner krigsflyktninger i verden. Enda flere lever under regimer som systematisk bryter grunnleggende menneskerettigheter. Å gi alle disse rett til opphold i Europa, er ikke en bærekraftig løsning. Et system som gir rett til asyl i Europa, dersom man greier å ta seg til en europeisk grense, kombinert med at det knapt finnes noen muligheter for lovlig innreise for potensielle asylsøkere, er i realiteten også et system som fører til omfattende irregulær migrasjon, med de dramatiske konsekvensene det har. Tusener av mennesker dør på vei til Europa hvert år. Denne humanitære katastrofen er en følge av asylsystemet slik det nå praktiseres.
Selv om mange flyktninger får god hjelp gjennom dagens asylordning, kan ikke solidariteten med verdens flyktninger måles i antall asylsøkere – med eller uten beskyttelsesbehov – som får komme til Europa og Norge. Poenget er hvor mye vi klarer å utrette for flyktninger samlet sett med de ressursene vi har til rådighet. Det bør brukes mindre ressurser på mottak av asylsøkere i Europa, og langt mer ressurser på å hjelpe de millionene av flyktninger som befinner seg i nærområdene til konfliktsoner.
Gjøre mottak av flyktninger tryggere
Ikke dermed sagt at høykostland som Norge ikke bør ta imot flyktninger. Poenget er å gjøre systemet for mottak av flyktninger tryggere, mer forutsigbart og mer kostnadseffektivt. Det smerter nok noen at man snakker om penger i forbindelse med flyktninger. Men bedre bruk av ressursene, som alltid vil være begrensede, er i alles interesse, ikke minst flyktningenes.
I et Civita-notat om flyktningpolitikken, som er publisert i dag, tar vi til orde for å utvikle en mer helhetlig flyktningpolitikk, som kan ivareta både de humanitære og innvandringsregulerende hensynene på en bedre måte enn i dag.
Vårt hovedpoeng er at det må skilles mellom store befolkningsgrupper som er tilfeldige ofre for krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd, og flyktninger som på individuelt grunnlag er mål for forfølgelse.
Beskyttelse i nærområder
Krigsflyktninger kan ivaretas bedre gjennom det EU kaller «Regionalt utviklings- og beskyttelsesprogram» (RDPP), som omfatter alt fra innkvarteringstilbud i nærområder, integrering og trygg repatriering til gjenbosetting av noen flyktninger til trygge tredjeland. Programmet inkluderer også målrettet bistand til de aktuelle vertslandene.
EU har allerede igangsatt slike programmer både i Midtøsten og Afrika, men det bør settes av langt større ressurser for å få slike programmer til å fungere etter hensikten.
Regionale beskyttelsesprogrammer vil gjøre beskyttelsen tilgjengelig i trygge områder utenfor Schengen-området. På den måten kan vi ivareta asylretten i nærområdene og bidra til å forebygge tragedier i forbindelse med menneskesmugling. Asylsøkere kan henvises til de regionale programmene, der de vil få behandlet søknader på en forsvarlig måte, slik Tony Blair foreslo i 2003. Får man flyktningestatus av FNs høykommissær for flyktninger i nærområdet, kan man hentes til for eksempel Norge eller Tyskland, men «gjenbosetting» til et europeisk land skal ikke være en rettighet. Opphold i Europa bør baseres på kvoteordninger i regi av FN som europeiske land bør forplikte seg til.
De som klarer å ta seg irregulært til Norge, bør få asylsaken sin behandlet her med mindre man kan henvises til et annet trygt sted i eller utenfor Europa i tråd med første asylland-prinsippet.
Humanitære visa
I tillegg bør det etableres et eget program for å sikre beskyttelse for menneskerettsforkjempere og politiske dissidenter, som opprinnelig var hovedmålgruppen for Flyktningkonvensjonen. Disse skal vite at dersom risikoen blir for stor, stiller det internasjonale samfunnet opp for dem, også, som en siste utvei, ved å tilby asyl i et trygt land.
Et program for menneskerettsforkjempere kan være et samarbeidsprosjekt mellom FNs høykommissær for flyktninger, frivillige organisasjoner og ambassader.
Vi hevder ikke å sitte med fasiten for hvordan flyktningpolitikken bør utformes, og det finnes neppe noen optimale løsninger. Men det er åpenbart store svakheter ved dagens modell. Hverken de som er opptatt av kontroll med innvandringen, eller de som ønsker seg en mer sjenerøs flyktningpolitikk, har grunn til å være fornøyd med asylordningen slik den nå fungerer.
Innøvet retorikk bør legges bort
Alle bør derfor være interessert i en åpen og prinsipiell debatt om flyktningpolitikken fremover. Det vil være en fordel om noe av den innøvede retorikken legges bort. Det bidrar neppe til konstruktiv diskusjon om asylfeltet at myndighetene tåkelegger realitetene ved å hevde at politikken til enhver tid er «streng og rettferdig», og at innstramninger bare rammer dem uten reelt beskyttelsesbehov. Samtidig bidrar også asylopposisjonen til å tilsløre dilemmaene i flyktningpolitikken ved å bruke feltet som markeringsarena for å demonstrere en liberal «profil» uten å komme med realistiske forslag til hvordan systemet kan forbedres.
Vi mener det er et sidespor i asyldebatten å diskutere om politikken skal være «streng» eller «liberal». Målet må være en politikk som legger til rette for bedre kontroll med innvandringen til Europa, og som samlet sett gir flere mennesker muligheten til å leve bedre og tryggere liv gjennom mer rasjonell ressursbruk.
Kronikken var publisert i Aftenposten tirsdag 29. desember 2015.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
