Hva er mest skremmende?

«Fremover kan myndighetene vanskelig lå være å foreta kost/nytte-vurderinger, dimensjonere tiltakene etter alvorlighetsgraden og være åpne om hvilke alternative scenarier de ser for seg», skriver Steinar Juel i VG.

Steinar Juel

Publisert: 26. mars 2020

Jeg er ikke ekspert på virus. Men når jeg hører og leser de vurderingene og data helsemyndighetene offentliggjør, er jeg fortsatt ikke overbevist om at tiltak og kostnader i vid forstand står i forhold til det som er problemet, og til det en vil oppnå.

Økonomer er vant til å tenke at kostnader må vurderes opp mot oppnåelse av resultat. Det er en tankegang som gjøres mange steder i samfunnet, ikke minst i helsevesenet selv. Vi hører at nye medisiner som kan forlenge livet til svært syke, selv svært syke barn og unge, er for dyre til at helsemyndighetene vil ta dem i bruk.

Det samme gjelder innkjøp av nytt utstyr, eller beslutninger om å ta i bruk nye kostbare behandlinger. Denne type tankegang, at tiltakene må være avstemt mot problemets alvorlighetsgrad og de resultatene tiltakene kan antas å få, oppleves til nå å ha vært ganske fraværende i kampen mot corona-viruset. «Nå gjelder det å holde hodet kaldt», svarte justisministeren da hun på pressekonferansen mandag 23. mars ble bedt om å kommentere at flere økonomer reiser spørsmål ved om dette blir for dyrt. Å vurdere kostnader opp mot problemets alvorlighetsgrad og effekter er nettopp å holde hodet kaldt.

Sjokket som norsk økonomi er utsatt for, har dels sammenheng med andre lands tiltak og dels våre egne. De negative impulsene fra utlandet kan vi gjøre lite med, og gjør det viktigere at de nasjonale tiltakene ikke overdrives. Når vi blir utsatt for økonomiske sjokk utenfra pleier myndighetene å sette inn sterke stimuleringstiltak. Det blir ikke mulig når omlag tilsvarende restriksjoner innføres i Norge. De økonomiske tiltakspakkene er i hovedsak ikke stimulansetiltak, men tiltak for å forsøke å reparere noe på de skadene som restriksjonene forårsaker. Pakkene er heller ikke tilpasset en nedstengning som vil vare mer enn en måned eller to.

De fleste bedrifter og ansatte vil tåle nedstengning i en måneds tid. Blir det to måneder vil det oppstå alvorlige effekter, og blir det tre til seks måneder vil det bli skader på økonomien som det kan ta et tiår å rette opp. Mange bedrifter vil gå konkurs, permitterte vil bli helt ledige, og mange vil komme i en gjeldskrise. Produksjonskapasiteten i økonomien vil reduseres. Den må bygges opp igjen før ledigheten kan falle til et normalt nivå.

Mange prognosemakere internasjonalt og i Norge forsøker nå å anslå hvor mye produksjonen vil falle som følge at de tiltakene myndighetene har satt inn. Det er umulig å lage troverdige anslag når man ikke har noen anelse om hvor lenge tiltakene vil vare. Ingen har heller økonomiske modeller som egner seg til å anslå slike effekter. En lærdom fra andre økonomiske kriser, som finanskrisen, er at det blir mye verre enn det man trodde ved starten av krisen.

En venn i California sirkulerte for noen dager siden en mail til det internasjonale økonom-nettverket vi begge er med i. Der spurte han om myndighetene i noe land hadde offentliggjort kriteriene som må oppfylles for at de skal lette på restriksjonene. Svaret fra alle var negativt. For bedrifter og personer er signaler om hva som kan ventes hvis så eller så skjer, viktig, og det er noe sentralbankene legger stor vekt på i utøvelsen av pengepolitikken. Når lyset nå nærmest er skrudd av, gis det svært få signaler, og ingen indikasjoner på hvordan man tenker å håndtere situasjonen hvis viruset ikke blir borte i løpet av kort tid.

Det kan forsvares at det tas i bruk drastiske tiltak en kort periode hvis man er uforberedt, usikker og føler at en ikke har tid til å analysere situasjonen nøye. Man kan da kjøpe seg tid til nøyere analyser og vurderinger. Hvis dette er planen, hvorfor ikke si det? Hvis det ikke er planen, hva er den da? Vi kan ikke leve med et nedfryst samfunn i mange måneder selv om viruset ikke er borte. Fremover kan myndighetene vanskelig lå være å foreta kost/nytte-vurderinger, dimensjonere tiltakene etter alvorlighetsgraden og være åpne om hvilke alternative scenarier de ser for seg.

Innlegget var publisert i VG 24. mars 2o2o.