industri rør stål — Image by Michaela from Pixabay

Handel

Norske produsenter tjener på EUs tiltak

Norske ferrolegeringsprodusenter ligger an til å tjene på EUs minsteprisregulering. Det er ikke overraskende at bedriftene synes å ta tiltakene med stor ro.

Steinar Juel

Publisert: 29. november 2025

Debatten om EUs tiltak for å beskytte egen ferrolegeringsindustri har mildt sagt vært forvirrende, og lite opplysende. Alle snakket om toll på norsk eksport av ferrolegeringer, mens tiltaket dreier seg om minstepriser ut over bestemte volumer. Med unntak for finansminister Jens Stoltenberg: Jeg er ikke imponert over regjeringens, medienes eller næringslivets evne til å forklare hva tiltakene går ut på, og hva konsekvensene blir.

EUs restriksjoner på import av ferrolegeringer kom fordi EUs egen industri er i ferd med å bli utkonkurrert. Det er prispress og stor overkapasitet på verdensmarkedet, en situasjon som ventes å vedvare. Markedsandelen til EUs egne ferrolegeringsprodusenter faller kraftig, fra 38 prosent i 2019 til 24 prosent i 2024. Produsentene i EU går med store underskudd, taper på høye energikostnader, og de har redusert produksjonen til rundt en tredjedel av kapasiteten.

Beskyttelsestiltak skal være midlertidige, og disse er gitt en varighet på tre år. Formålet er å gi EU-produsentene pusterom til restruktureringer. EU vedtar sjelden beskyttelsestiltak. De gangene det har skjedd, har det vært knyttet til jern- og stålprodukter.

Det er første gang EØS-avtalens artikkel 112 tas i bruk, en artikkel som hjemler bruk av beskyttelsestiltak mellom EU og Efta-landene i EØS. Ironisk nok var det Efta-siden som var opptatt av å få inn denne artikkelen i avtalen, ikke EU. Efta-landene fryktet at de som juniorpartnere kunne ha behov å ta i bruk beskyttelsestiltak. Det har ikke skjedd.

Ferrolegeringsindustrien i EU er veldig liten. Den sysselsetter kun 1700 personer, og de tre største produsentene står for 85 prosent av EUs produksjon. De ligger i Polen, Slovakia og Frankrike. Artikkel 112 hjemler imidlertid tiltak overfor de andre avtalepartnerne, også når «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter» kun gjelder en sektor.

Norge står for 43 prosent av EUs import av ferrolegeringer. Det gir norske produsenter en markedsandel i EU på om lag 33 prosent, høyere enn EUs egne produsenter. Tar vi med Island, har de to Efta-landene en samlet markedsandel på over 36 prosent. Andre store eksportører til EU er India, Malaysia, Kasakhstan og Sør-Afrika. Mindre eksportland, som blant andre Ukraina og Kenya, unntas fra beskyttelsestiltakene.

Norske og islandske produsenter er så store på EU-markedet at beskyttelseseffekten for EU- produsentene ville blitt mindre, dersom Norge og Island skulle vært unntatt.

Importreguleringen innebærer at norske produsenter fritt kan eksportere 75 prosent av volumene de har eksportert til EU de siste tre årene. Ut over det må de forholde seg til minstepriser. Minsteprisen på for eksempel ferrosilisium er 2400 euro per tonn, mens markedsprisene på standard ferrosilisium i EU, så langt jeg har kunne sjekke, har ligget på drøyt det halve.

Dersom norske produsenter selger ferrosilisium til EU utover den frie rammen til under minstepris, må importørene betale en avgift til EU tilsvarende differansen. Samlet pris inklusive eventuell avgiften skal være 2400 euro per tonn.

Hverken eksportører eller eksportører vil ha motiv til å avtale lavere priser enn minsteprisene på handelsvolumene utover de frie kvotene. Noe særlig med avgifter vil derfor trolig ikke bli innbetalt. Prisene på ferrolegeringer i EU vil trolig umiddelbart stige til minsteprisnivået siden det blir prisen på de dyreste leveransene. I markeder med ensartede produkter er det kostnadene/prisene hos de dyreste leverandørene som blir bestemmende for markedsprisene.

Høyere priser tilsier at EU-produsentene etter hvert vil øke sin produksjon slik at behovet for import blir mindre. Hvor mye og hvor raskt det vil skje er usikkert.

Det er mye ledig produksjonskapasitet i EU. Teoretiske kan derfor EUs egen produksjon øke så mye at importen faller mer enn 25 prosent. Importen vil da ikke lenger rammes av minsteprisbestemmelsene, og prisene i EU vil da trolig falle betydelig. EU-produsentene vil trolig tape på å øke produksjonen så mye. Derfor vil de trolig tilpasse produksjonsvolumene slik at importen blir stor nok til at minsteprisene blir bestemmende for markedsprisene i EU.

En slik tilpasning fra EU-produsentene vil være en fordel også for de norske produsentene. Deres inntekter kan bli høyere enn de har vært selv om eksportvolumet til EU skulle falle med opp mot 25 prosent. Prisene da vil kunne holde seg på minstenivået, godt over nivået til nå.

Det er usikkerhet knyttet til hvordan EUs beskyttelsestiltak vil virke. Trolig vil prisene øke så mye i EU at norske eksportører tjener mer selv om de får solgt mindre.

Temperaturen i debatten om konsekvensene av EUs tiltak bør kjøles ned. Ingen er tjent med at konsekvensene for Norge av å være rammet av beskyttelsestiltakene, fordi vi ikke er EU-medlem, overdrives. Det som vil være alvorlig, er om EU fremover hyppig skulle utløse artikkel 112 på stadig nye områder. Det vil uthule EØS-avtalen. Det er imidlertid få signaler om at vi står foran en slik utvikling.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 27.11.2025.