Hva om Europa «trumpifiseres»?
Norge risikerer å havne i «Canada-fellen», der det meste av vår eksport – spesielt av olje og gass – går til EU og Europa.
Publisert: 15. november 2025
Norge har vært geoøkonomisk heldig. Vi hadde allerede utviklet et sterkt liberalt demokrati med en egalitær kultur før vi oppdaget store mengder olje og gass. Sammen med en liten og homogen befolkning har dette bidratt til at alle nordmenn – også de som ennå ikke er født – får nyte godt av oljerikdommen.
Vi har også vært heldige med våre naboer. Det var internasjonal rett, snarere enn den sterkestes rett, som gjaldt da landegrensene i Nordsjøen skulle fastsettes – selv om den ene parten var en global stormakt.
Vi har dessuten vært heldige med våre kunder. Det meste av norsk olje og gass har blitt solgt til europeiske kunder med høy betalingsvillighet og lave transportkostnader. Dette gjelder særlig eksporten av norsk gass, som i hovedsak selges via rørsystemer direkte til kontinentale kunder.
Da denne infrastrukturen ble bygget ut, ble den finansiert gjennom langsiktige avtaler med stabile priser. Men de siste årene har en større del av norsk rørgasseksport vært knyttet til den europeiske spotprisen.
I 2022 og 2023 bidro dette til at Norge tjente om lag 1270 milliarder kroner ekstra, som følge av Russlands invasjon av Ukraina og bortfallet av russisk rørgass.
Den europeiske energikrisen ble imidlertid også en vekker for Europa. En av løsningene var en kraftig utbygging av importterminaler for LNG-gass.
I 2021 dekket LNG 20 prosent av EUs gassimport. I 2024 var andelen 37 prosent, og i 2025 nærmer LNG-andelen seg halvparten av EUs gassmarked.
Det er først og fremst amerikansk LNG-gass som har erstattet russisk rørgass. De systematisk lavere gassprisene i USA sammenlignet med Europa har skapt tidenes arbitrasjemulighet for amerikanske gasseksportører.
Muligheten til å dekke Europas gassbehov med LNG – særlig fra USA, som planlegger å doble sin eksportkapasitet innen 2029 – men også fra Qatar, Australia og andre land, vil legge en demper på europeiske spotgasspriser og dermed også på prisen for norsk rørgass.
På lengre sikt risikerer Norge å ende i en «Canada-felle».
Den geoøkonomiske situasjonen til Canda ligner Norges: store deler av næringslivet er koblet til amerikanske forsyningskjeder, mens eksportinfrastrukturen for landets store råvareressurser, spesielt olje og gass, er rettet mot det amerikanske markedet fremfor det globale.
Dette har satt Canada i en skvis når den mektige naboen i sør har blitt mindre velvillig innstilt, og bruker sin makt til å reforhandle handelsbetingelsene mellom landene.
Som nevnt har Norge vært heldig med sine naboer og kunder. Dersom for eksempel tyske energiselskaper ikke vil kjøpe vår rørgass, har vi kunnet tilby den til franske eller britiske selskaper. Men våre viktigste gasskunder kan bli mindre velvillig innstilt.
Norge har en formalisert relasjon til EU gjennom EØS-avtalen, men i det siste har EU uttrykt økende skepsis til Norges EU-relasjon – blant annet ved å anklage oss for å bedrive «cherry-picking» av EU-politikk, og for å ha opparbeidet et betydelig EØS-etterslep.
Hva om EU-landene «trumpifiseres» og begynner å legge mer diplomatisk press på Norge? Hva om EU-landene opptrer som en samlet blokk når de kjøper norsk gass?
I dag har oljefondet en investeringsandel i USA på mer 50 prosent. Det betyr at fondet indirekte fungerer som et instrument som allokerer kapital fra Europa til USA. Hva om Europa begynner å kreve at en større andel av denne kapitalen må investeres i Europa? Eller at EU vil ha økte finansielle bidrag fra Norge, enten direkte eller gjennom EØS-midlene?
EU kan for eksempel la seg inspirere av de amerikanske handelsavtalene med Japan og Sør-Korea, som fikk lavere eksporttoll i bytte mot statlige investeringsforpliktelser tilsvarende mellom ti og tjue prosent av landenes BNP.
Tilsvarende sum for Norges del er på mellom 520 og 1040 milliarder kroner. Til sammenligning tilsvarte EØS-midlene i perioden 2021 til 2028, hvor Norge betaler 97 prosent, 3.268 millioner euro – altså rundt 38 milliarder kroner.
Norges tollfrie adgang til EU er på billigsalg sammenlignet med hva USA forlanger av sine handelspartnere.
Slike scenarioer føles nok fjerne med dagens EU-relasjon. Men det samme gjaldt nok også for Canada – eller Sør-Korea og Japan – før det plutselig satt en president i Det hvite hus som endret deres diplomatiske relasjoner over natten.
I dag er Italia det eneste av Europas fire mektigste land der ytre høyre sitter med makten. Innen 2030 er det ikke usannsynlig, slik meningsmålingene ser ut nå, at ytre høyre kan sitte med makten i alle fire. Da vil Norge måtte forholde seg til et svært annerledes Europa og EU.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 13.11.2025.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
