Oppnevnelse av dommere til EU-domstolen
BREV nr. 63
Rekrutteringen til EU-domstolen er viktig, fordi domstolen inngår i EUs maktfordeling. Organiseringen gir et godt bidrag til at EU-domstolen har legitimitet i sin virksomhet.
Publisert: 29. april 2025
EU-domstolen består av Domstolen og Underretten (førsteinstans i en del sakstyper). Reglene om dommeroppnevnelser fins i artikkel 19 i Traktaten om Den europeiske union og i artiklene 253 til 255 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Sitatene nedenfor er fra disse bestemmelser.
Hver EU-stat nominerer én dommer til Domstolen og to til Underretten. Det er ikke noe krav om at dommeren er statsborger i en EU-stat. Grunnen er at dommerne skal sikre at «lov og rett overholdes når traktatene blir fortolket og anvendt» – statsborgerskap skal være uten betydning. I praksis er det knapt noe eksempel på at en kandidat ikke er statsborger av EU-staten som nominerer.
En dommer i EU-domstolen skal «velges blant personer hvis uavhengighet er uomtvistelig, og som oppfyller de krav som stilles for å inneha de høyeste dommerembeter i deres hjemland, eller hvis faglige dyktighet som jurister er alminnelig anerkjent». En dommer i Underretten skal «velges blant personer hvis uavhengighet er uomtvistelig, og som oppfyller de krav som stilles for å inneha høye dommerembeter». Det er dermed litt ulike vurderinger av kandidater til Domstolen og Underretten. De nasjonale krav for dommere forutsettes vurdert av myndigheten som nominerer.
En dommer skal oppnevnes «ved felles overenskomst» mellom EU-statene for seks år. En mandatperiode kan fornyes mer enn én gang. Noen aldersgrense er ikke fastsatt i EU-retten. Det kan være vanskelig for en EU-stat å gå mot en annen EU-stats nominasjon, selv om det skulle være gode grunner for det. En gjensidig tilbakeholdenhet kan tidligere ha ført til enkelte uheldige oppnevnelser. For å motvirke tvil om kvalifikasjonene for en dommer ble det i Lisboa-traktaten (2009) bestemt at et utvalg skal «avgi uttalelse om kandidatenes egnethet til å utføre verv som dommer … ved Domstolen» (‘255-utvalget’ – etter artikkelnummeret). Utvalget har vært i virksomhet siden 2010.
Utvalget består av syv personer. De velges blant tidligere medlemmer av EU-domstolen, medlemmer av de høyeste nasjonale domstoler og jurister hvis faglige dyktighet er alminnelig anerkjent. Seks velges av Rådet og én foreslås av Europaparlamentet. Rådet har fastsatt regler for utvalgets arbeidsmåte, blant annet om adgang til å innhente opplysninger, om høring av kandidater og om begrunnelse for uttalelsen som gis. Rådet oppnevner 255-utvalgets medlemmer og lederen på initiativ fra EU-domstolens president. Initiativet omfatter forslag til personer for oppnevnelse (bortsett fra Europaparlamentets representant), herunder forslag til leder.
Domstolen har i dag 27 dommere, og Underretten 54 dommere. I tillegg kommer 11 generaladvokater ved Domstolen. Disse er medlemmer av Domstolen, men med en annen rolle enn dommerne. Alt i alt er det derfor nominasjoner til 92 stillinger 255-utvalgets arbeid gjelder. Med en mandatperiode på seks år, vil ny- eller gjenoppnevnelser omfatte mange årlige vurderinger. I sitt arbeid skiller utvalget mellom oppnevnelse av ny dommer og en gjenoppnevnelse. En uttalelse skal gis i begge tilfelle, men for en gjenoppnevnelse er fremgangsmåten noe forenklet og har et annet fokus.
EU-retten gir ikke regler om nominasjonen, som derfor varierer mellom EU-statene. Utvalget har likevel funnet det naturlig å være orientert om nominasjonsprosessen i hver EU-stat, og anbefaler generelt en åpen utlysning og en vurdering av et uavhengig panel.
Ved nye oppnevnelser ber utvalget regulært om opplysninger fra EU-staten om hvorfor kandidaten er valgt og om fremgangsmåten ved utvelgelsen. Kandidaten redegjør skriftlig om grunnene for søknaden og gir opplysninger om curriculum vitae. Inntil tre publikasjoner fra kandidatens hånd kan innsendes, uten at dette er et krav. Kandidaten bes om å presentere skriftlig inntil tre kompliserte rettsspørsmål, som vedkommende har håndtert i arbeidssammenheng.
Et sentralt punkt i utvalgets arbeid er intervjuet med kandidaten. Det skal supplere saksdokumentene. Intervjuet varer rundt en time, og begynner med at kandidaten gir en egenpresentasjon på omtrent ti minutter. Resten av tiden benyttes til spørsmål fra utvalgets medlemmer på fransk eller engelsk. Hensikten med spørsmålene er særlig å gi utvalget et grunnlag for å vurdere kandidatens analytiske evner og til å resonnere om rettsspørsmål. Spørsmål kan gjelde kandidatens generelle vurderinger av EUs integrasjon og EU-retten, for eksempel om rettsstatsprinsippet.
Utvalget skal begrunne sin vurdering. Utvalget har derfor funnet det tjenlig å utdype traktatkravene. Utvalget legger vekt på kandidatens juridiske sakkyndighet, faglige erfaring, evne til å oppfylle en dommers plikter, uavhengighet og upartiskhet, språkferdigheter og egnethet for samarbeid i et internasjonalt miljø hvor flere rettssystemer er representert. Om dommernes profesjonelle bakgrunn kan generelt sies at den ofte er knyttet til tjeneste som lærer ved et juridisk fakultet, som dommer ved en høy nasjonal domstol eller i en lederstilling i nasjonal forvaltning/politikk eller i en EU-institusjon. Ofte er det kombinasjoner av dette.
For dommerstilling ved Domstolen vil det være normalt være nødvendig med minst 20 års erfaring på høyt nivå, mens kravet for Underretten normalt vil være 12 til 15 år. Kravet er ikke absolutt, og kan kompenseres ved andre forhold. Det vil legges vekt på språkkunnskaper og anlegg for å arbeide i et internasjonalt fagmiljø. Kravene om upartiskhet og uavhengighet er sentrale. Utvalget bestreber seg på å undersøke om det er forhold som kan gi grunnlag for reservasjoner på dette punkt.
I tilfelle av gjenoppnevnelse ber utvalget opplyst hvilke saker ved EU-domstolen som kandidaten har deltatt i eller har hatt saksforberedende ansvar for, og saksbehandlingstiden. Dette skal bidra til vurderingen av om kandidaten fortsatt oppfyller kravene for stillingen.
I sak C-119/23, Valancius, søkte den sittende dommer i Underretten fra Litauen om gjenoppnevnelse. Han ble rangert først av en nasjonal komite. Regjeringen nominerte imidlertid kandidaten rangert som nummer to, men vedkommende ble underkjent av 255-utvalget. Regjeringen nominerte da kandidaten rangert som nummer tre, som 255-utvalget fant kvalifisert. Den sittende dommer anla søksmål for den litauiske administrative domstol mot regjeringens nominasjon, som forela spørsmål til Domstolen. Den avklarte da aspekter av 255-utvalgets arbeid, nemlig at nominasjonen var en nasjonal prosedyre, men som inngikk i en oppnevnelse etter EU-retten; at 255-utvalgets vurdering av en nominert kandidat er selvstendig; at EU-statenes oppnevnelse ved felles overenskomst er et kollektivt ansvar; og at det sentrale var at 255-utvalget fant den nominerte kandidat kvalifisert.
EU-statenes regjeringer skal i tilknytning til rådsarbeidet foreta dommeroppnevnelser «etter samråd med utvalget omhandlet i artikkel 255». Utvalgets vurderinger er derfor viktig for oppnevnelsene, især når en uttalelse er negativ. Negative uttalelser har utgjort grovt sett rundt 20 prosent. Oppnevnelse blir da upåregnelig, og EU-staten vil trekke nominasjonen og nominere en ny kandidat. Det skal ikke være eksempler på at utvalgets uttalelser om nominerte kandidater er satt til side.
Negative uttalelser er ofte knyttet til at kandidaten ikke viser tilstrekkelig dyktighet i EU-rett, i hovedspørsmål om EU-domstolens kompetanse, eller har en klart utilstrekkelig lang og relevant arbeidserfaring på høyt nivå. Det siste kan beskytte effektivt mot partipolitiske nominasjoner.
Arbeidet i 255-utvalget er en organisert og felles kvalitetssikring av dommeroppnevnelser til EU-domstolen. Utvalgets arbeid kan også ha en preventiv virkning, ved at en regjering ikke ‘tar sjansen på’ en nominasjon som den ikke har tro på vil gå gjennom. Man kan derfor anta at utvalgets arbeid sikrer og harmoniserer bruken av de krav som stilles til EU-dommere etter EU-retten.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
