Om pasientrettigheter i EØS – to eksempler
BREV nr. 75
En pasient i en EØS-stat kan motta helsehjelp i en annen EØS-stat, og på visse vilkår kreve at utgiftene dekkes av helseforsikringen i trygdestaten. Dette kan være vesentlig for pasienter det gjelder, men det må også tas hensyn til finansieringen av den offentlige helsetjeneste.
Publisert: 2. september 2025
Helsetjenester er en økonomisk aktivitet som omfattes av EØS-avtalens fire friheter. For eksempel er medisiner varer, helsehjelp tjenester som ytes og mottas, helsepersonell arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og kapitalbevegelser omfatter investeringer i helsesektoren. Offentlig helseforsikring er et kjernepunkt i en god folkehelse. Bestemmelser i EUs traktatrett er understøttet av omfattende EU-lovgivning. EU-domstolens dommer bidrar til rettsavklaring. Rettspraksis er ofte fulgt opp i EU-lovgivning – som dessuten er EØS-relevant. EU understøtter den nasjonale folkehelsepolitikk.
Etter EU/EØS-retten er det nasjonale myndigheter som bestemmer organiseringen, utformingen og innholdet i helsehjelpen som det offentlige tilbyr. Pasienten som har rett til helsetjenesten etter trygdestatens forsikringsordning, kan motta helsetjenesten i en annen EØS-stat. Pasienten kan få behandlingen betalt eller refundert, helt eller delvis, av trygdestatens forsikringsordning. Nasjonal rett må sikre pasientrettigheter i samsvar med EØS-retten, men rettighetene må samtidig balanseres mot helseforsikringens økonomi. Temaet er omfattende og sammensatt. Teksten her gjelder sider av pasienters ønske om å få helsehjelp i en annen EØS-stat. Pasienter som betaler selv, står fritt til å motta lovlig helsehjelp i utlandet.
Direktivet om pasientrettigheter (2011/24 – ‘Direktivet’) gjør det mulig for pasienter å motta helsetjenester over landegrensene. Direktivet skal også fremme samarbeid på helseområdet mellom medlemsstatene. Nasjonale regler må være i samsvar med EU-retten. Det betyr særlig at helseforetak og helsepersonell har rett til å yte sine tjenester, og at pasienter kan motta dem, uten forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag. En EU-samordning av de viktigste trygdeordninger, som også omfatter pasientrettigheter, er regulert i egen forordning (883/2004, ‘Forordningen’).
EFTA-domstolen behandlet i 2025 to saker av interesse i sammenhengen. Sak E-15/23, K mot Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, gjaldt tannbehandling etter Direktivet. Sak E-9/23, ESA mot Norge, gjaldt EFTAs overvåkningsorgans (ESAs) traktatbruddssøksmål mot Norge etter Forordningen.
I sak E-15/23 mottok en pasient i Norge (trygdestaten) tannkirurgi hos en tannlege i Polen (behandlingsstaten). Tannkirurgien er dekket av den offentlige helseforsikring, og skal utføres av en spesialist for å sikre kvalitet. Helfo, som forvalter statens utbetalinger under helseforsikringen, avslo refusjonssøknaden. Begrunnelsen var at den polsk tannlege ikke tilfredsstilte spesialistkravet. Pasienten klaget til Trygderetten, som ba om EFTA-domstolens tolkning av EØS-retten.
Etter Direktivets ordlyd kunne nasjonale regler omfatte krav som er «objektivt begrunnet i … planlegging i forbindelse med målet om å sikre tilstrekkelig og varig tilgang til et balansert utvalg av behandlinger av høy kvalitet i den berørte EØS-staten eller i forbindelse med ønsket om å kontrollere kostnader og unngå, så langt det er mulig, enhver sløsing med økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser» (dommen, avsnitt 54). Spesialisering som er omfattet av direktivet om yrkeskvalifikasjoner (2005/36) gir bevis for spesialiseringen, men realkompetanse må kunne dokumenteres, noe norsk praksis ikke tillot. Krav om slik dokumentasjon må dessuten ikke føre til en «uberettiget tilleggsbyrde for pasienter som velger å motta behandling i en annen EØS-stat sammenlignet med pasienter som søker behandling i Norge» (avsnitt 59). EFTA-domstolen kom til at krav om spesialisering (restriksjonen) kunne stilles. Trygderetten gjorde bevisvurderingene, og kom til at tannbehandlingen måtte refunderes.
I sak E-9/23 innledet ESA undersøkelser i 2009 (sic) og anla søksmål om traktatbrudd fjorten år senere. Søksmålet omfattet også Forordningen (dens artikkel 20). Etter regelen må en pasient som vil reise til en annen EU-stat og motta helsetjenester der, søke om samtykke fra trygdestatens helseforsikring. Slikt samtykke skal imidlertid gis når planlagt behandling ikke kan ytes i Norge innenfor en ‘medisinsk forsvarlig frist’ (tilfelle av fristbrudd).
ESA hevdet at norske regler og forvaltningspraksis ikke tilfredsstilte EØS-retten. Blant annet pekte ESA på at eksistensen av ventelister ikke ble vurdert og at pasienten måtte dokumentere at behandling i utlandet var mer effektiv. Dessuten var det mangler ved klage- og ankeordningen ved avslag. Norge avviste ESAs innvendinger. Saken reiste flere viktige tolknings- og avveiningsspørsmål.
Uten at noen part hevdet det, avviste imidlertid EFTA-domstolen saken da det ikke var samsvar mellom ESAs påstand i søksmålet og de brudd som ESA undersøkte under den administrative forberedelse av søksmålet. Sakens substans ble således ikke avgjort.
Om helsetjenester heter det i EUs pakt om de grunnleggende rettigheter at «[e]nhver har rett til å få adgang … til medisinsk behandling på de vilkår som er fastsatt i nasjonal lovgivning og praksis. …» (artikkel 35). Pasientrettigheter er individuelle, men de må også ses i sammenheng med folkehelsen.
Pasientbehandling utenfor trygdestaten reiser flere praktiske og prinsipielle spørsmål. EU-retten gir nasjonale helsemyndigheter ansvaret for det offentlige helsetilbud. Samarbeid med private helseforetak med videre kan ha en plass det nasjonale helsetilbud, og samarbeid mellom offentlige helseforetak i andre EØS-stater er i samsvar med EUs ide. Begge typer av samarbeid kan gi fordeler for alle parter i helsesektoren: pasientene, tjenesteyterne og det offentlige. Det er likevel EU-statenes myndigheter som avveier hvordan forsvarlige helsetjenester best bør ytes, også ut fra kostnadene ved å gjennomføre dem målt mot andre offentlige utgifter.
Regelverkene medfører noe ulik saksbehandling og kostnadsdekning. Kort sagt gir Direktivet trygdestaten ved kostbar behandling rett til å kreve forhåndssamtykke for dekning, for eksempel sykehusinnleggelse i en annen EØS-stat. Kostnadsdekningen er begrenset til ‘norsk pris’ for tjenesten. Forordningen krever at samtykke skal gis ved fristbrudd. Dette gir kostnadsdekning etter behandlingslandets regler, uavhengig av ‘norsk pris’. Utforming og/eller praktisering av nasjonale regler kan imidlertid bli en restriksjon.
En restriksjon er ikke tillatt, med mindre den kan rettferdiggjøres ut fra legitime hensyn. EU-domstolen har brukt ulike formuleringer om legitime hensyn ved helsetjenester, for eksempel å ‘unngå alvorlig økonomisk ubalanse i den offentlige helseforsikring; opprettholde en bred og stabil lege- og sykehustjeneste samt den medisinske kompetanse i helsestellet; gjøre planlegging av tilstrekkelig og varig tilgang til et balansert sykehustilbud mulig; gi mulighet for kostnadskontroll slik at økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser ikke spilles’. I tillegg til å forfølge legitime mål, må tiltaket dessuten være egnet og forholdsmessig for å nå sitt mål.
Avtaler mellom helsemyndigheter/-foretak og private leverandører i helsemarkedet finnes i flere EØS-stater. De kan være til nytte for folkehelsen, myndighetenes kontroll av budsjettstyring og ellers. Hva slike avtaler bør dekke, må vurderes konkret. Arbeidsdeling, spesialisering og effektivisering mellom sykehus kan gi ulike stordriftsfordeler, herunder bidra til kortere ventetid for planlagte helsetjenester. Avtaler kunne dessuten forenkle samtykkeordninger i praksis. Helsemyndighetene kunne regulere refusjonenes omfang, for eksempel ved egenandeler eller andre avgrensninger. Brukbare avtaler bør kunne bidra til nyttig og fleksibel supplering av det nasjonale tilbud av offentlige helsetjenester.
I et demokrati må folkemeningen følges. Helsepolitikere bør ideelt sett forklare velgere nødvendigheten av bærekraft i helseøkonomien. Rettsregler og domspraksis bidrar til å klargjøre interesseavveininger, men lovgiver bør være varsom med å lovfeste nye rettigheter. Blir kostnadene for store, kan det logisk nødvendige – nemlig å innsnevre pasientrettighetene – bli en tung politisk oppgave. Domstolene bør på sin side være edruelige i sine lovtolkninger.
Dommene fra EFTA-domstolen gir nyttige avklaringer av EØS-rettigheter på hver sin måte – særlig traktatbruddssøksmålet som ble avvist. Dét kan forståes som en avgrensning av domstolsprøvningen, som gir rom for nasjonale regler som svarer til økonomisk-politiske realiteter. – Kanskje ESA nedprioriterer denne sak?
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
