Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
Nasjonalkonservative partier som vil svekke EU, vinner velgere. Men Europa beveger seg motsatt vei.
Publisert: 14. januar 2026
«Europa står på randen av en revolusjon, et seismisk skifte, der nasjonalkonservative partier vil dominere det politiske landskapet», sier Anders Vistisen til NTB. Vistisen tilhører Dansk Folkeparti og er innpisker for partigruppen Patrioter for Europa i Europaparlamentet. Denne gruppen ligger lengst til høyre i Europa og er etter det siste EU-valget parlamentets tredje største. Disse partiene vil ha «mindre EU og mer nasjonalstat», pluss full innvandringsbrems og slutt på klima-maset.
Troen på at Europa går inn i en epoke der nasjonalstatene får mer makt og det «byråkratiske monsteret i Brussel» taper innflytelse, finnes også i den andre enden av det politiske spekteret.
I Klassekampen 30. desember spår redaktør Bjørgulv Braanen en gryende renessanse for nasjonalstatene.
Selvråderettens renessanse?
«I europeisk historie synes overnasjonale ambisjoner – og evnen til å virkeliggjøre dem – å gå i bølger. Forsøk på å bygge store imperier eller etablere sterk sentralisert styring fra ett sentrum har jevnlig smuldret opp eller blitt nedkjempet, som Romerriket, Karolingerriket og Hitlers storgermanske rike, for så å bli avløst av mer lokalt forankrete styringsmodeller», skriver han.
«Slike drømmer om et europeisk tusenårsrike har jevnlig falt i grus og har blitt avløst av perioder med sterkere lokalmakt og utvidet nasjonal selvråderett. I dag står vi midt i et slikt tidsskifte», mener Braanen.
EU-pessimismen finnes på mange hold. Ifølge Trump-administrasjonens ferske nasjonale sikkerhetsstrategi er Europa i ferd med å «avskaffe seg selv». På våre kanter mener Asle Toje at Europa er den «syke mannen i verdenspolitikken». Nils Forren, leder i Senterungdommen, beskriver EU som et «synkende skip».
Etter år med klar fremgang for EU-kritiske partier som tyske Alternative für Deutschland, franske Rasemblement national og britiske Reform Party mens nasjonalkonservative partier styrer i land som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Italia, fremstår spådommer om det europeiske aftenlandets undergang ikke helt urimelige.
Det er likevel foreløpig få harde fakta som tyder på en snarlig demontering av EU-prosjektet.
Spådommer om EUs snarlige død og sammenbrudd for den europeiske fellesvalutaen har vært nær konstant i flere tiår, med topper etter finanskrisen fra 2009, migrantkrisen fra 2015 og brexit-avstemningen i 2016.
I 2016 skrev Christian Anton Smedshaug, i dag leder for Agri analyse, boken Europa etter EU.
Han spådde nasjonalstatens renessanse, drevet av befolkningens misnøye med EU som overnasjonalt prosjekt, en nasjonalt støttet teknologisk reinudustrialisering og økende bevissthet rundt samfunnsmessige og kulturelle ulikheter.
«Om EU skal overleve vil det være i en annen form, og retningen vil ikke være i form av flere land, mer overnasjonalitet og større fri flyt», skrev Smedshaug. Skulle politikerne stritte imot å lage et «Europa av stater» i stedet for «Europas forente stater», kunne land som Italia og Frankrike følge Storbritannia ut av unionen. Euroens sammenbrudd var overveldende sannsynlig.
Mer populært enn på 40 år
Det gikk ikke slik. Sant nok har partier ytterst til høyre fått økt oppslutning, men samtidig:
- «Eurobarometer», den halvårlige målingen i EUs medlemsland som fanger opp borgernes holdninger, viste høsten 2025 at 74 prosent av velgerne i EU-landene mener deres land drar nytte av medlemskapet, det høyeste nivået siden 1983.
- I land som Hellas, Italia, Portugal, Spania og flere østeuropeiske land er tilliten blant velgerne høyere til EU enn til egne nasjonale regjeringer.
- To nye land har siste tiår sluttet seg til eurosamarbeidet, som nå omfatter 21 av EUs 27 medlemsland.
- EU har fått sterkt utvidet myndighet innen områder som helse (etter pandemien) og sikkerhetspolitikk (etter Russlands invasjon av Ukraina).
- Ti land står i kø for å melde seg inn i unionen.
Det er flere årsaker til at EU har vist seg langt sterkere enn kritikerne har trodd.
Sant nok er svakhetene lett synlige.
Den økonomiske veksten har vært svakere enn i konkurrerende regioner, påpekt med all klarhet i rapporten fra 2024 fra tidligere sentralbanksjef Mario Draghi.
Direktiv- og forordningsflommet i spennet fra klimapolitikk til beskyttelse av borgerne mot amerikanske teknologi-giganter, har vært godt ment, men er også en belastning for europeisk næringsliv.
Beslutningssystemet, der regjeringer og politiske partier, næringsinteresser og sivilsamfunnsgrupper trekker i ulike retninger, er tidvis ulidelig tregt. Enkeltland som Ungarn kan stadig legge ned veto mot viktige beslutninger. Det ender ofte i utvannede kompromisser.
Store oppgaver, som å få til en byrdefordeling i flyktningpolitikken, har EU ikke klart å løse. De nasjonale interessene har vært for sprikende.
Demokratiet er begrenset. Maktfordelingen mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet, pluss myndigheten til et utall «direktorater» – pluss den omfattende bruken av eksterne eksperter, ofte fra næringer som berøres av nye reguleringer er langt fra gjennomskinnelige. Beslutninger tas langt fra «folk flest».
Stadig tettere
EU er en hybrid mellom en føderasjon og en konføderasjon – og det har nå overlevd i ulike former i 75 år. I Roma-traktaten fra 1957 ble målet satt om en «stadig tettere union». Det har gått i rykk og napp, med år av relativ stillstand og så aktive reformperioder. Men det har knapt noen gang gått i revers. Det nærmeste man kommer er kanskje det som skjer akkurat nå, med Europakommisjonens «omnibus-programmer» for avbyråkratisering.
Dette skjer likevel etter at EU de siste årene har skaffet seg myndighet på en rekke nye områder, som helse, energi, klimapolitikk – og ikke minst sikkerhetspolitisk samarbeid som direkte konsekvens av Ukraina-krigen.
Unionen har også to ganger i løpet av få år gjort noe helt nytt, å garantere kollektivt for mangemilliardlån. Først skjedde det til gjenoppbygging etter covid, senest for økonomisk støtte til Ukraina.
Nasjonale ledere har kommet til at mange store oppgaver løses best i fellesskap – og at hvis de overhodet skal løses kan det ikke skje på en måte der den langsomste alltid bestemmer farten. Medlemslandene har gitt fra seg så mange oppgaver at det vil være ekstremt dyrt og tidkrevende om dette skulle gjenoppbygges på nasjonalt nivå. Dette var også den direkte erfaringen med brexit, som hverken ga den økonomiske veksten eller forenklingsgevinsten som EU-motstanderne hadde lovet.
EU ble skapt fordi kontinentet før unionen langt fra var noe harmonisk «statenes Europa», men en nær konstant og tidvis ekstremt blodig rivalisering mellom tre-fire stormakter, mens mindre nasjoner og folkegrupper var kasteballer.
Det er en slik interessesfærepolitikk, der makt gir rett, dagens stormakter vil gjenopprette – og som EU-lederne stritter imot. En enda tettere union, i frykt for svakheten ved å stå isolert under Putins og Trumps herjinger, fremstår som en mer sannsynlig utvikling enn en «nasjonenes renessanse».
EU er ille nok. Alternativene er verre.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.