Et sosialt prosjekt
Hadde vi brukt handlingsrommet som vi har til å iverksette flere av venstresidens foretrukne tiltak i arbeidslivspolitikken de siste 10-15 årene, hadde nordmenn flest sannsynligvis opplevd lavere velstand enn vi har hatt de siste årene, skriver Torstein Ulserød i Dagbladet.
Publisert: 14. juli 2019
I år er det 25 år siden EØS-avtalen trådte i kraft og Norge ble en del av EUs indre marked. Selv om avtalen har hatt få entusiastiske tilhengere, har den hele tiden hatt bred støtte i Stortinget. Oppslutningen om EØS-avtalen i befolkningen er nå større enn noen gang.
Etter at EU ble utvidet med nye land fra Øst- og Sentral-Europa i 2004, og blant annet Norge opplevde dramatisk økt arbeidsinnvandring, har imidlertid EØS blitt et stadig mer betent politisk spørsmål. Motstanden mot EØS i deler av fagbevegelsen er økende, og det er prinsippet om fri bevegelse for personer som er det sentrale stridstemaet.
Den radikale delen av venstresiden har alltid ønsket å si opp avtalen. Den mer moderate venstresiden, representert ved Arbeiderpartiet, Tankesmien Agenda, og LO sentralt, er opptatt av å forsvare EØS-avtalen, men er i økende grad kritisk til virkningene av arbeidsinnvandring for det norske arbeidslivet. Argumentet som fremmes er at problemene i arbeidslivet ikke først og fremst skyldes avtalen i seg selv, men at den borgerlige regjeringen ikke bruker handlingsrommet som finnes for å drive nasjonal politikk for å motvirke lavlønnskonkurranse og sosial dumping.
«Hvorfor er det kun venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen?», undret lederen i Tankesmien Agenda, Trygve Svensson i en kronikk i Aftenposten tidligere i år. Han mener «høyresiden sviker EØS-avtalen» fordi den «ikke jobber for at avtalen skal være bra for folk flest». Med henvisning til at handlingsrommet angivelig ikke brukes for å bøte på problemene som «særlig arbeidsinnvandringen fra nye EU-land (…) har skapt».
Det er nødvendig å iverksette venstresidens foretrukne politikk for arbeidslivet for å sikre at EØS-avtalen virker på en sosialt akseptabel måte, synes å være konklusjonen.
EØS-avtalen, og den økte arbeidsinnvandringen avtalen har åpnet for, har udiskutabelt bidratt til den sterke økonomiske veksten og økte sysselsettingen i Norge i perioden etter 2004, men har for øvrig hatt sammensatte virkninger for det norske arbeidslivet.
Konsekvensene av økt lønnskonkurranse og ulike varianter av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er reelle utfordringer, selv om omfanget av problemene nok også overdrives noen ganger.
Debatten om problemene som følger med arbeidsinnvandringen, illustrerer imidlertid minst to ting.
For det første er det riktig som den EØS-vennlige delen av venstresiden stadig påpeker, at vi har et betydelig handlingsrom innenfor EØS når det gjelder hva slags arbeidslivspolitikk vi skal ha nasjonalt.
Det er for eksempel ingenting i EØS-retten som hindrer Norge i å vedta høyere lønnsgulv gjennom lovbestemt minstelønn eller høyere satser med utspring i avtaler som allmenngjøres. Eller vi kan iverksette tiltak for å stimulere til økt organisasjonsgrad, ved for eksempel å øke fagforeningsfradragene, som er et tiltak partiene på venstresiden antar vil hjelpe.
Men disse spørsmålene bunner vel så mye i er tradisjonelle konflikter mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk, som de er uttrykk for konfliktsaker med EU. Det handler for eksempel om i hvilken grad man vil akseptere lavlønnskonkurranse i arbeidsmarkedet, eller hvor mye makt fagforeninger skal ha på bekostning av arbeidsgivere og/eller regulatoriske myndigheter.
For det andre illustrerer kravene om en mer radikal arbeidslivspolitikk at hva det innebærer å «stille opp for EØS-avtalen» kan forstås på ulike måter. Fra den delen av venstresiden som ønsker å bevare EØS-avtalen, vektlegges typisk betydningen av internasjonal handel og tilgang til europeiske markeder for norsk eksportindustri, som viktig og positivt.
Den delen av det indre markedet som handler om fri bevegelse for personer, i praksis først og fremst arbeidsinnvandring, omtales derimot indirekte, og i stadig større grad også direkte, som et problem.
Det er liten tvil om at venstresidens foretrukne arbeidslivspolitikk ville hatt mindre arbeidsinnvandring som konsekvens. Det er naturligvis en legitim posisjon. Men det er samtidig en holdning til det europeiske samarbeidet gjennom EU og EØS, som underslår sentrale prinsipper i dette samarbeidet.
For det første at de fire friheter, og kanskje særlig fri bevegelse for personer, handler om individuelle friheter. Denne friheten går begge veier, og er noe også nordmenn nyter godt av. Men den har fremfor noe gitt dramatisk bedre levekår og livssjanser til millioner av EU-borgere i øst. Dette henger også sammen med det andre poenget: At det finnes et solidarisk formål med EU- og EØS-prosjektet, som handler om utjevning av økonomiske forskjeller mellom land.
De senere årene har reallønningene steget kraftig og arbeidsledigheten er nærmest eliminert i mange av EUs medlemsland i Øst-Europa. I et oppslag i Klassekampen våren 2019 ble dette fremstilt som en positiv nyhet, men da først og fremst fordi det kan bety mindre lønnskonkurranse i Norge og andre land i Vest-Europa.
Dette er nok riktig, men en slik fremstilling underslår et sentralt poeng, nemlig at den velstandsøkningen som landene i Øst-Europa har opplevd, i betydelig grad også skyldes muligheten EU og EØS-samarbeidet har gitt for arbeidsmobilitet.
Dette kan tjene som en illustrasjon på at det som gjerne kan betegnes som et markedsliberalt prosjekt, også er et formidabelt sosialt utjevningsprosjekt.
Hadde vi brukt handlingsrommet som vi har til å iverksette flere av venstresidens foretrukne tiltak i arbeidslivspolitikken de siste 10-15 årene, hadde nordmenn flest sannsynligvis opplevd lavere velstand enn vi har hatt de siste årene.
Dessuten kommer folk flest fra andre land enn Norge. Hadde LO og Agenda fått viljen sin, hadde Norge bidratt til å heve terskelen for arbeidsmobilitet og integrasjon i EØS-området. Dermed ville vi trolig sett mindre velstandsøkning i EUs medlemsland i Øst-Europa.
Det finnes dermed også sosiale argumenter for ikke å bruke handlingsrommet vi har innenfor EØS-avtalen så mye som mulig. Det er et budskap en mer selvsikker norsk høyreside kunne formidlet i større grad.
Innlegget var publisert i Dagbladet 12. juli 2019.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.