En EU-debatt står ikke på menyen
Forskere, kommentatorer og næringslivsledere maser, men landets to største partier har for mye å tape på en debatt om norsk EU-medlemskap.
Publisert: 28. januar 2026
«Sitter du ikke ved bordet, da står du på menyen», sa Canadas statsminister Mark Carney under møtet i World Economic Forum i Davos forrige uke.
Uttalelsen ble referert flere ganger under Norsk Utenrikspolitisk Institutts konferanse i Oslo tirsdag 27. januar. Det handlet om Norges forhold til EU.
Norske akademikere har i årevis styrt unna en debatt om norsk EU-medlemskap. Temaet har vært ubehagelig følsomt og dessuten politisk uaktuelt. Det siste året har tonen skiftet.
Forskere som Pernille Rieker, leder ved ved Senter for Europaforskning, professor Ulf Sverdrup ved BI, Nupi-forsker Marianne Riddervold og en god slump andre gir stadig klarere meldinger. Verden endres, EU endres, Norges tilknytning til EU gjennom EØS og et hundretalls andre avtaler er ikke lenger nok til å sikre nasjonens interesser. Det bør startes en ny debatt om norsk medlemskap.
De har selskap med aviskommentatorer og næringslivsledere.
Men de har en lang vei å gå.
Verdensmestre i smal disiplin
– EU-spørsmålet presser seg på. Enten man liker det eller ikke, skrev Dagsavisen på lederplass tirsdag. Appellen var rettet til LO.
– Det er nesten så man ser fram til en ny EU-avstemning, skrev redaktør Bjørgulv Braanen samme dag i Klassekampen, i en kommentar om medlemskapstilhengernes hybris.
– Syns du vi bør gå inn i EU nå?, spurte direktør Kari M. Osland i Nupi under instituttets konferanse.
– Jeg tror de fleste vet at jeg stemte ja i 1994. Så ble det ikke slik, svarte utenriksminister Espen Barth Eide.
– Vi er jo verdensmester i å være med i EU uten å være med i EU. Ingen gjør det bedre enn oss. Det er der vi har valgt å ligge og det er det enighet om, fremholdt han.
Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil gjerne ha en ny medlemskapsdebatt. Senterpartiet vil gjerne ha en EU-debatt.
Høyre er i ferd med å komme til at det nok er en god idé. Men Frp og Arbeiderpartiet vil ikke i det hele tatt.
Dermed var det nesten vondt å se utenriksminister Eide forsvare et norsk utenforskap som det er svært vanskelig å tro at han mener tjener Norges interesser.
Han vil også gjerne ha en debatt om EU, bare ikke om medlemskap. Det vi bør diskutere er blant annet det som faktisk foregår i EU, politikken som formes der og som slår inn i norsk virkelighet, noe som svært ofte går under radaren i norske medier.
Dette er sant nok. Det er heller ikke å forvente at en utenriksminister fra Ap skal si noe annet enn det som er partiets vedtatte politikk. Det er flere år siden Arbeiderpartiet skrotet programposten om at EU-medlemskap er et langsiktig mål.
Livet på gangen
Samtidig er det noen grunnleggende paradokser i denne debatten om en EU-debatt.
Å snakke om det som foregår i EU er en naturlig og opplagt del av det politiske ordskiftet i Sverige, Danmark og Finland – både innenriks og utenrikspolitisk. Det vil forme befolkningens hverdag.
Som «tre fjerdedels medlemmer» (slik Europautredningen fra 2012 oppsummerte) gjelder det samme nordmenn. Den vesentlige forskjellen er at norske politikere ikke har noen stemme i rommene der beslutningene tas.
I beste fall har intens lobbyvirksomhet ført til at norske interesser er en del av menyen ved møtebordet, men det vil aldri være hovedrett. Politikere er naturlig nok opptatt av saker der de selv har innflytelse og kan utøve makt, og det kan ikke norske politikere i EU. Dermed snakker ikke norske politikere om EU-saker før de kommer på deres bord, hvilket vil si når de skal tas inn i EØS-avtalen.
Dette utløser jevnt og trutt jammer og klager fra sektorer som føler seg rammet, enten det er huseiere som får store utgifter til energisikring eller kommuner som må rense utslipp. Som regel blir det med jammeren, skiftende regjeringer har godtatt alt som kommer fra EU i frykt for å sette EØS-avtalen over styr.
Regjeringens alternative strategi, å trenere det man ikke liker, fungerer til gjengjeld, men har en pris i form av en økende mistro til Norge blant EU-landene, som sannsynligvis må betales i en eller annen form hvis Støre-regjeringen velger å holde sitt valgløfte om ikke å implementere de gjenværende direktivene i EUs energipakke 4 i løpet inneværende stortingsperiode.
Selvråderettens forvitring
Paradoks to ligger i det som er regjeringens erklærte strategi: Å koble seg mest mulig på det EU finner på, som mer samarbeid innen helse, forsvar, osv., osv. Det er på sitt vis logisk, så lenge Norge ikke er medlem.
– For nordmenn flest er folkestyre, demokrati og nasjonal selvråderett verdier som faktisk betyr noe, mens EU har mål om å bli en stadig tettere og mer og integrert union, med en felles, sentralisert beslutningsstruktur på stadig nye områder, skrev Braanen i Klassekampen tirsdag.
Men det som skjer med hver ny norsk påkobling til EU-prosjekter, er at det overføres myndighet til Brussel. Vi gir fra oss selvråderett og i motsetning til medlemslandene får vi ikke medinnflytelse tilbake. Og mens et klart flertall av norske velgere er mot EU-medlemskap, har EØS-tilknytningen med all dens demokratiske underskudd solid støtte i folket.
Tredje paradoks er begrunnelsen. Ledende politikere i Arbeiderpartiet og Frp sier at det vil være helt galt med en opprivende og splittende EU-debatt i de turbulente tidene vi lever i. Selvfølgelig vil en slik debatt være splittende og følelsesladd. Politisk polarisering er en utfordring i vestlige demokratier. Det er blitt vanskeligere å føre sammenhengende og langsiktig politikk når velgerne flykter fra tradisjonelle styringspartier til populistiske fløypartier til høyre og venstre. Men ingen med det demokratiske vettet i behold vil finne på å avlyse valg fordi velgerne kan komme til å «stemme feil».
Sprekk i laget
En bedre forklaring er at lederne i landets to største partier virkelig frykter splittelse, men da splittelse i egne organisasjoner og velgerflukt. Arbeiderpartiet har vært gjennom to tidligere traumatiske oppgjør. Frp har minst like stor grunn til bekymring. Partiet har siden forrige EU-kamp skiftet side og er som andre ytre høyre-partier i Europa blitt EU-skeptikere. Men partiet har også vokst seg stort med en betydelig næringslivsfraksjon som trolig vil helle mot ja-siden hvis det skulle brake løs.
Dette betyr ikke at en ny EU-kamp er avlyst. Geopolitiske forhold, utviklingen i EU, demografi og utfordringene ved å administrere et svulmende antall særavtaler med unionen, peker frem mot et nytt oppgjør. Sannsynligvis vil det skje slik det nå skal foregå på Island med en folkeavstemning om vi skal søke medlemskap og senere om resultatet av forhandlinger.
Men inntil videre er motkreftene sterke og det politiske ubehaget klamt nærværende.
Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide mener at Norge trenger en «kunnskapsbasert EU-debatt». Det spørs. Så lenge nordmenn flest ikke merker noen betydelige ulemper ved utenforskapet, vil EU-vennene møte døve ører i maktkorridorene.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
