EU og EØS

Det er både fordeler og ulemper med EØS

Når en politisk tankesmie argumenterer som om debatten om å bruke handlingsrommet i EØS står mellom de som ønsker det som er best for Norge, og de som bare ikke er enige i dette, er det fordummende.

Torstein Ulserød

Publisert: 18. august 2019

I en kronikk i Dagbladet 7. august, kommenterer Tiril Halvorsen i Agenda et Civita-notat jeg har skrevet om handlingsrommet i EØS-avtalen.

Halvorsen mener notatet mitt viser at «høyresiden ikke er villige til å ta i bruk handlingsrommet i EØS-avtalen for å bedre vilkårene for norske arbeidstakere». Og hun er helt uenig i det jeg har beskrevet som sannsynlige konsekvenser av å bruke handlingsrommet i arbeidslivspolitikken slik mange på venstresiden nå foreskriver. Venstresiden argumenterer nemlig alltid for det som er «best for Norge», forklarer Halvorsen, og hun syns det er «synd at ikke alle er enige i dette».

Til dette må det først sies at verken jeg eller andre i Civita uttaler oss på vegne av «høyresiden». Det er det ingen som kan gjøre, og ikke minst i debattene om arbeidsliv er det lett å se at det er mange på høyresiden som er uenige i endel av det jeg har skrevet.

Hvorfor Halvorsen selv tydeligvis føler seg berettiget til å uttale seg på vegne av en samlet venstreside, vet hun bare selv. Halvorsens argumenter hviler forøvrig på en forutsetning om at vi lever i en verden der målkonflikter ikke finnes, der alle gode formål ivaretas perfekt i «den norske modellen», slik hun selv definerer denne modellen.

Noe av poenget med notatet jeg skrev, var nettopp å beskrive noen klare målkonflikter knyttet til arbeidslivspolitikk og arbeidsinnvandring.

Den økte arbeidsinnvandringen Norge opplevde etter EU-utvidelsen østover på midten av 2000-tallet, har udiskutabelt bidratt til økonomisk vekst og økt velstandsnivå for nordmenn.

Samtidig har landene i Øst-Europaopplevd en velstandsøkning som i betydelig grad skyldes muligheten EØS-samarbeidet har gitt for arbeidskraftmobilitet. Økt arbeidskraftmobilitet mellom land med svært ulikt lønns- og velstandsnivå, har imidlertid hatt sammensatte virkninger for arbeidsmarkedene i mottakerlandene.

Økt lønnskonkurranse og ulike varianter av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er reelle utfordringer. Det går an å bøte på disse problemene, noe vi også har gjort, blant annet ved å allmenngjøre tariffavtaler i enkelte bransjer for å sikre minstestandarder for alle.

Men utstrakt allmenngjøring av lønn og arbeidsvilkår har som konsekvens at kostnadene ved utenlandsk arbeidskraft øker, og de øker relativt til kostnadene ved å bruke norsk arbeidskraft. Det hever terskelen for mobilitet mellom land, og kan dermed redusere også de positive effektene av arbeidsinnvandring.

Det er ingen som mener at vi ikke skal «gjøre noe» med problemene i arbeidslivet som følger med økt arbeidsinnvandring. Men de fleste aktuelle tiltak innebærer dilemmaer.

Artikkelen er publisert i Dagbladet 16.8.19. Se også: