Derfor bør Norge bli medlem av EU
Det er grunn til å minne om at det er krig og konflikt som er den historiske normalen i Europa – ikke fredelig sameksistens. Men EU er en fredsskapende kraft.
Publisert: 7. april 2022
Det russiske overfallet på Ukraina er av mange karakterisert som et vendepunkt for Europa. Det er derfor forståelig at flere ønsker seg en ny EU-debatt.
Det er ofte uklart hva en ny EU-debatt egentlig betyr, all den tid utviklingen og lovgivningen i Brussel er gjenstand for kontinuerlig debatt i Norge, både direkte og indirekte. Men krigen i Ukraina er en anledning til å minne om hvorfor vi bør bli medlem av EU. La meg i det følgende begrunne hvorfor.
EU er fredsskapende
Jeg er tilhenger av både EU og norsk medlemskap. Grunnen til at jeg nevner det, er at det ikke er noen logisk sammenheng mellom de to standpunktene. Det var blant annet flere på nei-siden i Norge som ikke var tilhengere av Brexit.
Et talende argument for EU er å utfordre motstanderne i Norge på hvordan de ønsker å organisere Europa politisk. Burde EU oppløses og erstattes med et anarki? Og hvordan hadde Europa sett ut etter 2. verdenskrig dersom det var norske EU-motstandere som fikk lede prosessen?
Det viktigste argumentet for EU er den fredsskapende virkningen av forpliktende, overnasjonalt samarbeid. I disse dager, hvor grufulle bilder fra Ukraina dominerer mediebildet, er det grunn til å minne om at det er krig og konflikt som er den historiske normalen i Europa – ikke fredelig sameksistens. Dette var en av de historiske innsiktene som EUs fedre forsto. I motsetning til norske EU-motstanderes vekt på snevre nasjonale interesser, ønsket statsmenn som Schuman, Monnet, Adenauer, Spaak og De Gasperi å knytte europeiske nasjoner sammen i et skjebnefellesskap. Formålet var aldri å etablere en superstat som skulle overkjøre nasjonene – tvert imot skulle det europeiske fellesskap binde nasjonene sammen.
Et annet eksempel på EUs sikkerhetspolitiske betydning var øst-utvidelsen i 2004. 20 år senere er det grunn til å hevde at øst-utvidelsen har vært en gigantisk suksess. Ikke fordi alt er fryd og gammen i gamle Øst-Europa. Men tatt i betraktning hvilke enorme utfordringer landene i øst sto overfor etter nesten 50 år med kommunistisk diktatur, er det vanskelig å overdrive betydningen av EUs rammeverk som sikkerhetspolitisk grunnlag for Øst-Europa. For å illustrere med et tankeeksperiment: Hvordan hadde situasjonen i øst utviklet seg dersom EU ikke hadde stilt opp eller eksistert? Er det grunn til å tro at det hadde styrket den demokratiske utviklingen?
EU er demokratiskapende
Dersom du tviler på hvilken demokratisk kraft som ligger i EU-medlemskap, kan du med fordel dreie blikket mot Ukraina. Folket i Ukraina har ikke helt fått med seg den norske nei-sidens argumenter om at «Brussel er en rikmannsklubb».
Euro-Maidanopprøret i 2013–2014, var en folkelig revolusjon for å vende nasjonen bort fra den «russiske interessesfæren», til fordel for det europeiske fellesskap. Det var nettopp det som motiverte Putin til å overfalle landet; et fritt-demokratisk Ukraina, beskyttet av EU-medlemskap, ville vært et mareritt for den russiske despoten. Norge portretterer seg ofte som en fredsnasjon, men vi er tydeligvis ikke villige til å bidra til fred på eget kontinent gjennom forpliktende samarbeid.
For mange er spørsmål om demokrati et argument mot å bli medlem av EU. Norge var tross alt et lydrike i union med Danmark i 400 år, for deretter å bli levert som krigsbytte til Sverige i en ny 100-årsunion. Å bli medlem av en ny union, styrt fra Brussel, klinger særs dårlig i Norge. Det er også et substansielt argument i den forstand at vi, som en liten nasjon, vil ha begrenset med formell makt i form av stemmer i Det Europeiske Råd (og Europaparlamentet) – og at det er en stor pris for å avstå suverenitet. Dette, selv om Norge og andre små land får større formell innflytelse enn folketallet skulle tilsi.
Dette argumentet hadde faktisk hadde større gyldighet om vi ikke hadde EØS-avtalen. EØS gjør at vi praktisk talt gjennomfører all lovgivning fra Brussel, uten å delta i beslutningsprosessen. Å være tilhenger av EØS, men motstander av EU, er i demokratisk forstand ganske absurd.
EU skaper økonomisk utvikling
Mange EU-motstandere konkluderer av den grunn med at vi må si opp EØS-avtalen, men det er en feilslutning. En ting er at EØS-avtalen sikrer norsk næringsliv muligheten til å konkurrere på samme vilkår, noe som er av avgjørende betydning. En annen ting er troen på at vi kan erstatte EØS med en mer fordelaktig avtale. At vi tror at vi kan få alle fordelene med EU-tilknytning uten noen ulemper. Sist, men ikke minst, vitner motstanden mot EU og EØS om et foreldet syn på suverenitet. Norge er en liten, åpen økonomi som er helt avhengig av andre stater. Hvis vi forstår suverenitet som handlingsrom, er politisk isolasjon en dårlig løsning.
Det leder meg over på det økonomiske argumentet. EUs betydning for økonomisk utvikling er godt dokumentert. Frihandel, i form av et indre marked, gir i økonomisk forstand mye mer mening enn proteksjonisme. Men det faktum at økonomien er blitt global, er i seg selv et argument for at folkestyret må følge etter.
De store teknologiselskapene er et godt eksempel på dette. Er det noen som tror at ensidige nasjonale løsninger er bedre enn forpliktende samarbeid i møte med Facebook, Google og Amazon? Finnes det en bedre måte å regulere disse selskapene, inkludert behovet for å kreve inn skatt, enn overnasjonalt samarbeid?
Det samme argumentet gjelder i møte med klimautfordringen. Det finnes knapt et bedre eksempel på behovet for overnasjonale løsninger. Å insistere på nasjonal suverenitet i møte med klimautfordringen, er en oppskrift på katastrofe.
Norge bør bli medlem
For all del – det finnes nok av problemer innad i EU. Å være tilhenger av EU betyr ikke at man skal overse eller forsvare all kritikk av EU. Det er mange EU-beslutninger jeg er uenig i, slik man ofte er i demokratiske forum. Det overordnede argumentet er simpelthen at forpliktende samarbeid er et bedre alternativ for å løse fremtidens utfordringer på, enn nasjonal alenegang. Nettopp av den grunn bør også Norge søke å bli et fullverdig medlem av EU.
Artikkelen er publisert i Vårt Land 7.4.22.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.