Brexit og beretningen om en britisk tragedie
Som EU har vist gjennom hele Brexit-prosessen: Intet land kan forvente en slik spesialbehandling. Nettopp av den grunn er det i Norges interesse at vi ikke bidrar til å skape usikkerhet om vårt eget forhold til Europa, skriver Eirik Løkke i Dagbladet.
Publisert: 20. desember 2018
Selv om britenes forhold til Europa har vært komplisert, har utenrikspolitikken tradisjonelt vært preget av pragmatisme. De har hatt en grunnleggende realistisk verdensanskuelse. Britisk utenrikspolitikk har ikke blitt formet ut fra luftige drømmer om hvordan verden BØR være, men ut fra en erkjennelse av hvordan verden ER.
I sin tid som utenriksminister uttalte Jonas Gahr Støre at britene var et forbilde, gjennom sin evne til systematisk å prioritere hva som er viktig.
Dessverre er det for tiden lite som minner om tradisjonell britisk edruelighet. Tvert imot er britiske politikere i ferd med å påføre sitt eget land stor skade gjennom sin manglende evne til å håndtere Brexit-prosessen.
Dette skyldes i stor grad ytterliggående segmenter innad i Det konservative partiet, men også sosialdemokratene har under ledelse av Jeremy Corbyn utviklet seg til å bli en parodi på seg selv. Faktum er at Brexit har endt i et kaos uten sidestykke i britisk etterkrigshistorie.
Men selv om splittelsen stikker dypt, ser de ut til å kunne enes om én ting: Brexit kommer ikke til å bli en suksess. Mens Brexit-tilhengerne startet valgkampen i 2016 med å love gull og grønne skoger, har retorikken nå beveget seg i retning av å love at det i hvert fall skal være nok mat og medisiner.
Den viktigste grunnen til at britene nå opplever denne farsen er at avstemningen i juni 2016 ikke avklarte hva britene faktisk stemte for. Et knapt flertall stemte mot fortsatt britisk medlemskap i EU, men det var også alt de stemte for.
To år senere er politikerne fremdeles ikke i stand til å avgjøre hva de faktisk er for. Velgerne er i ferd med å oppdage at EU-landene mente alvor da de forut for avstemningen i 2016 insisterte på at man ikke kan beholde alle fordelene ved et medlemskap og samtidig slippe alle ulempene.
Dersom Den europeiske union hadde akseptert en slik tilnærming, ville den i realiteten avviklet seg selv. I så måte har EU holdt fast på sin strategi om at det står enhver nasjon fritt til å forlate unionen, men at en separasjon unektelig vil innebære at man oppgir de privilegier som følger med medlemskap.
Dersom britene fremover ønsker tilgang til det indre marked, vil de måtte godta de felles regler som gjelder for det indre marked, sågar dens jurisdiksjon. Det vil si EU-domstolens rett til å dømme i tvistesaker som angår det indre marked.
Dette har et samlet EU vært tydelig på hele veien; britene kan ikke og kommer ikke til å få unntak fra selve grunnideen om det europeiske fellesskap.
Selv om statsminister Theresa May forrige uke overlevde et mistillitsforslag innad i egen partigruppe, er det høyst usikkert om hun får gjennom den fremforhandlede avtalen med EU i Underhuset. Dermed kan britene ende opp med å forlate unionen uten en ordning som gir forutsigbarhet.
De aller fleste økonomer mener at det vil ramme den britiske økonomien hardt, særlig fordi usikkerheten som rammer britene, vil gjøre at landet blir mindre attraktivt å investere i. Det vil selvsagt ramme britisk næringsliv, men det vil ramme de svakeste gruppene aller mest.
I britisk etterkrigshistorie regnes Suez-krisen i oktober 1956 som en skjellsettende hendelse. Dette fordi hendelsene i Suez illustrerte at britene ikke lenger var å regne for en global makt. Det var utvilsomt traumatisk for britiske eliter, men av mindre betydning for vanlige velgere.
Brexit er i ferd med å utvikle seg til å bli en langt større krise enn Suez, ettersom Brexit vil få store konsekvenser for mange velgere. At landet og dets ledende politikere har stilt seg selv i denne situasjonen er knapt til å tro, særlig med tanke på den stolte tradisjonen landet har i å øve internasjonal innflytelse.
I Brexit-prosessen har Underhuset fremdeles ikke greid å bli enig om hva det selv vil – og slik situasjonen er nå, er det langt fra sikkert at det faktisk evner å bli enig med seg selv om veien videre. Det eneste som er sikkert, er usikkerheten som britene har skapt for seg selv.
Brexit-farsen er en viktig påminner også for norsk europadebatt. Motstandere av EU og EØS høres ofte ut som et ekko av sine britiske frender når de insisterer på å beholde alle fordelene uten også å påta seg forpliktelsene.
Men som EU har vist gjennom hele Brexit-prosessen: Intet land kan forvente en slik spesialbehandling. Nettopp av den grunn er det i Norges interesse at vi ikke bidrar til å skape usikkerhet om vårt eget forhold til Europa.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 17.12.18.
Relatert
Det europeiske forsvarsfellesskap, 1952
Gode relasjoner med EU må bygges på mer enn gass
EU og maktfordelingsprinsippet
Om Norge og EU i generasjonsperspektiv
Norge og EU i en verden i endring
