Oljefondet, grønn fremtid, investeringer, penger, klima, utvikling, neste generasjon — Illustrasjonsbildet er generert av ChatGPT.

Bistandsblogg: Kan vi bruke Oljefondet klokere?

Det er gode grunner til å tenke nytt om hvordan Norges rikdom kan komme fremtidige generasjoner til gode.

Publisert: 23. mai 2025

Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, er et av verdens største investeringsfond. I skrivende stund er det på omtrent 19 000 milliarder kroner.

I boken Å gjøre en forskjell forteller daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre om den store forskjellen på hvordan utlendinger og nordmenn ser på Oljefondet. Mens utstedte diplomater og internasjonale statsledere stadig vil diskutere Oljefondet som et slags politisk forhandlingskort, er det bred konsensus i Norge om at fondet ikke skal være et politisk verktøy.

Selv om vi har et forholdsvis strengt rammeverk – fondet skal for eksempel ikke investere i kull, tobakk eller enkelte typer våpen, eller i virksomhet som aktivt bidrar til brudd på folkeretten, noe som har vært mye debattert i forbindelse med Israels krigføring i Gaza – skal vårt pensjonsfond først og fremst oppnå størst mulig avkastning. Slik skal det også komme fremtidige nordmenn til gode.

Men er det grunn til å tenke nytt rundt hvordan fondet best mulig kan tjene fremtidige generasjoner?

Hva kan vi gjøre?

En lavthengende frukt bør være å fjerne de geografiske begrensningene til Oljefondet.

I dag kan det for eksempel investeres inntil 2 prosent av kapitalen i såkalt unotert infrastruktur for fornybar energi. Likevel er det bestemt ut ifra risikohensyn at disse investeringene er begrenset til avanserte økonomier i Europa og Nord-Amerika – markeder hvor grønne investeringer allerede er ettertraktede og tilsynelatende dyre. Det er sannsynligvis derfor investeringene i unotert fornybar energi foreløpig er på bare 25 milliarder kroner, selv om det kan investeres opptil 400 milliarder kroner med dagens verdi på fondet.

Den geografiske begrensningen er ikke bare uheldig for den grønne omstillingen, men også for Oljefondets avkastning. Tallene fra 2024 viste at de faktisk gikk med et tap på 9,8% på disse investeringene.

Til sammenligning viser de nye tallene til Klimainvesteringsfondet at den gjennomsnittlige avkastningen fra fondet så langt ligger på14,4% i investeringsvaluta, eller 19% i norske kroner. Klimainvesteringsfondet er et norsk statlig fond som investerer i lav- og mellominntektsland der det er mangel på kapital, og bidrar med både kompetanse og såkalt katalytisk kapital, slik at andre investorer også bidrar. Klimainvesteringsfondets investeringer har alt finansiert prosjekter som, ifølge estimater, årlig vil unngå det som tilsvarer mer enn en tredjedel av Norges årlige utslipp.

Å la Oljefondet selv velge hvilke markeder de vil investere i, ut ifra hva de tror vil produsere størst avkastning sett opp mot risiko, bør være relativt ukontroversielt. Et alternativ bør dessuten være at Oljefondet velger å delegere ut noe av mandatet for unotert fornybar energi til eksterne forvaltere, slik de gjør innenfor aksjer. For Norges del virker det som vinn-vinn at Klimainvesteringsfondet får tilgang til å forvalte kapital for Oljefondet. De har nemlig mer kompetanse og erfaring fra fremvoksende markeder, og er spesialiserte på fornybar energi.

En slik løsning kan gi en trippelgevinst. Det vil kunne: 1) gi store utslippskutt, 2) bevare en fornuftig forvaltning av oljeformuen, og 3) ikke gå på bekostning av fattigdomsreduserende bistand.

Bør vi tenke enda større?

Et annet forslag vi i Civita har skissert, er å sette av en liten andel av Oljefondet – ca. 0,25% – til klimafinansiering. Det tilsvarer det som har blitt beregnet å være Norges rettmessige andel av klimafinansieringen, og er omtrent fire ganger mer enn det vi gir i dag. Det er også mulig å se for seg at fondet kan brukes mer aktivt til å bekjempe andre globale utfordringer, som fattigdom, pandemier eller flyktningkriser.

Dette er imidlertid vesentlig mer politisk kontroversielt, siden det bryter med tankegangen om at fondet ikke skal være et politisk verktøy og først og fremst skal komme Norges fremtidige generasjoner til gode. Tross alt er det gode grunner til å bevare en slik forvaltning:

Pengene i Oljefondet er norske borgeres penger. Selv om det er mulig å argumentere for at oljepengene er resultat av en slags ufortjent geologisk flaks, og dermed tilhører hele verdens befolkning, bryter dette med prinsippet om nasjonalstaten.
Det er mange utfordringer Norge kan investere i å løse, men det er ikke gitt at det gagner egen befolkning mer enn å beholde pengene selv.
Dersom vi først åpner for at Oljefondet er et politisk verktøy, er det i prinsippet ingen ende på gode formål som fondet kan brukes til. Dermed vil fondet fort bli mindre, noe som vil gå på bekostning av fremtidige generasjoner.
Det vil være krevende å bevare en langsiktig forvaltning av fondet dersom det blir gjenstand for politisk debatt og skiftende regjeringers prioriteringer.

Vi bør derfor være skeptiske til å bruke Oljefondet på alle slags gode formål. Likevel vil jeg argumentere for at penger til klimafinansiering skiller seg ut.

Det handler først og fremst om at tidsvinduet for å løse klimakrisen blir mindre for hver dag som går. Forskere advarer om at vi står i fare for å overskride såkalte vippepunkter, som innebærer irreversible og selvforsterkende virkninger med potensielt dramatiske konsekvenser for jorden. Sagt på en enkel måte: Dersom skaden først er gjort, er det ingen vei tilbake. Slik skiller klimakrisen seg fra en rekke andre utfordringer.

I tillegg har vi et særskilt moralsk ansvar siden vår rikdom kommer fra salg av fossil energi, som er driveren bak klimakrisen.

Samtidig vil Norge påvirkes av klimaendringene. Det handler ikke bare om hyppigere naturkatastrofer, mer ekstremvær eller større flyktningstrømmer, men også rent økonomisk: Oljefondet gjør oss svært sårbare for et drastisk fall i verdensøkonomien.

Derfor må vi tenke bredere rundt hvordan Oljefondet kan gagne fremtidige generasjoner. Som regjeringens eget finanspolitiske utvalg – et utvalg består av landets ledende økonomer – har fastslått: “Noen av de utfordringer verden står overfor, kan få større betydning for den fremtidige velferden til Norges befolkning, enn det størrelsen på Oljefondet vil ha.”

Men vil det løse problemet?

Hvis vi bruker så lite som 0,25 prosent av Oljefondet til klimatiltak, kan vi bidra til utslippskutt som tilsvarer opptil 18 ganger Norges egne utslipp. I tillegg kan slike tiltak forbedre livet til titalls millioner mennesker, for eksempel ved å sikre tilgang til ren energi, beskytte landbruk mot ekstremvær eller forhindre at folk må flykte på grunn av klimaendringer.

Likevel er den åpenbare innvendingen at det ikke vil løse klimakrisen alene. I realiteten kan Norge ende opp med å bruke masse penger uten at klimagassutslippene går ned i stor nok grad til at det spiller en avgjørende forskjell. Selv om klimakrisen ikke er binær – det er bedre med tre graders global oppvarming enn fire grader, og det dermed kan gi stor verdi å gjøre litt – og klimafinansieringen vil være svært effektiv målt opp mot innenlandske utslippskutt, er det ikke gitt at den marginale nytteverdien av hver krone brukt på klimatiltak vil gi større gevinst for nordmenn, enn om pengene hadde blitt brukt direkte på egen befolkning – enten det går til opprustning av Forsvaret, mer penger til helsevesenet eller økte politibudsjetter. Gitt usikkerheten, kan det derfor være hensiktsmessig å prioritere oss selv først.

Dette er imidlertid et kjent dilemma innen spillteori. Det vil alltid lønne seg å være såkalt “gratispassasjer”. Men dersom alle aktører tenker på seg selv, vil vi ikke få til noe som helst.

Se for deg følgende situasjon. Du og fotballaget ditt skal delta på Dana Cup i Danmark. For å finansiere turen arrangerer dere en dugnad for å samle inn penger. Det er helt frivillig å delta. Ingen klarer å samle inn alle pengene alene, men dere vet at dersom ikke mange nok møter opp, får dere ikke samlet inn nok penger til å dra på turen. Selv om det vil lønne seg for den enkelte å ikke møte opp, og heller la de andre gjøre det kjedelige arbeidet slik at du kan delta på turen, risikerer du at det ikke blir noen tur i det hele tatt.

Slik er det også med klimakrisen, bare at det som står på spill er langt større enn å ikke delta på en fotballturnering. Derfor bør vi stille opp, selv om det ikke er noen garanti for at det løser problemet. Som nevnt kan dessuten vårt bidrag være med på at andre også øker sin klimainnsats. Det aller beste er selvsagt å få til gjensidige forpliktelser. Da bør vi imidlertid gå i front og ta ansvar, istedenfor å vente på at andre skal få ut fingeren.