Uten prioritering, ingen tillit til bistanden

Når bistanden spriker i alle retninger og rystes av tillitskriser, svekkes både legitimiteten hjemme og effekten ute. Nå må regjeringen prioritere.

Torben Bjørke-Henriksen

Emma Strandbakke

Publisert: 18. mars 2026

Bistanden står overfor et vannskille. Store giverland som USA og Storbritannia har drastisk kuttet sine bistandsbudsjetter. Nye estimater peker på at kuttene kan føre til mer enn 22 millioner unødvendige dødsfall innen 2030. Det illustrerer et alvorlig bakteppe.

Samtidig er behovene for bistand enorme. Verden står overfor økende ulikhet, klimautfordringer og en fortsatt geopolitisk uro. Derfor er det svært viktig at bistand som gis, fungerer. Men for å fungere, må den ha legitimitet. Og legitimitet forutsetter tillit.

Tillit til norsk bistand svekkes nå fra to hold. På den ene siden vokser en politisk og folkelig frustrasjon over at bistanden ofte fremstår som spredt og lite målrettet. På den andre siden rystes selve systemet av alvorlige avsløringer om inhabilitet og mulige interessekonflikter. Dette åpner for mistro og i verste fall motstand.

Skal norsk bistand ha varig legitimitet, må vi møte dette med åpenhet, ansvarlighet og vilje til å prioritere.

Bistanden har blitt for bred

I tiår har norsk bistand vokst i bredde. Alt skulle med: fred og forsoning, klima, menneskerettigheter, demokrati, likestilling og næringsutvikling.

Isolert sett er hvert område viktig. Men summen har blitt en bistand som favner så bredt at det blir krevende å se tydelige prioriteringer.

Når alt løftes frem samtidig, er det uklart hva som egentlig styrer innsatsen.

Mye av bistanden er fordelt på en lang rekke land og prosjekter. Selv om dette springer ut av gode intensjoner, gjør det resultatmåling og langsiktig effekt vanskelig å dokumentere. Det kan svekke både forståelsen og tilliten, og gjøre bistanden sårbar, i den offentlige debatten.

Se til Tyskland – og gå lenger

Tyskland har allerede tatt grep. De har valgt færre land, færre temaer og tydelige prioriteringer. Afrika vil særlig prioriteres, og spesielt Sahel-regionen og Afrikas horn, mens Asia og Latin-Amerika nedprioriteres.

Tysk utviklingspolitikk prioriterer å bekjempe sult og fattigdom, særlig blant barn og unge, gjennom satsing på ernæring, helse og utdanning. Deres utgangspunkt er enkelt: De kan ikke være overalt. De må prioritere der behovene er størst, og der de faktisk kan gjøre en forskjell. Dette er ikke kynisme. Det er politisk ansvarlighet.

Norge har også varslet en reform, og utviklingsministeren har selv erkjent behovet for en mer fokusert bistand.

Bistandsbudsjettet har kryssende målsettinger og stor tematisk og geografisk spredning, og en stadig mindre andel går til fattigdomsreduserende tiltak.

Spørsmålet er om regjeringen faktisk er villig til å ta de nødvendige valgene.

Fra idealisme til realisme

En del av tillitskrisen handler også om hvordan bistand omtales. Vi har i stor grad presentert norsk bistand som et rent idealistisk prosjekt, helt uten egeninteresse. Det er ikke dekkende. Bistand handler også om stabilitet, migrasjon, sikkerhet og langsiktige norske og europeiske interesser. Å være åpen om dette gir ikke mindre legitimitet, men mer ærlighet og politisk bærekraft.

Fremover trenger vi en ærlig debatt om norsk bistandspolitikk. En debatt om hva Norge kan gjøre med omtrent 57 milliarder bistandskroner i året. Og nesten enda viktigere, hva Norge ikke kan gjøre og hva vi må nedprioritere.

Norsk bistand må være bærekraftig, ikke bare for mottakerlandene, men også for den politiske og folkelige støtten hjemme. En politikk som skal vare, må være tydelig, målbar og åpen om egne interesser. Dette er ikke en svekkelse av bistandens idealer, men en styrking av troverdigheten.

Skal vi bevare evnen og viljen til å bidra internasjonalt, må vi våge å prioritere og stå for det. Det er slik vi best sikrer at bistanden både virker og varer.

Teksten er publisert i Panorama Nyheter 16.3.2026.

Publisert: 18. mars 2026