Maktforholdene i arbeidslivet er i endring
Hele 40 prosent av LOs medlemmer er nå pensjonister.
Publisert: 9. april 2025
Da jeg ble arbeids- og administrasjonsminister i 1989, spurte jeg embetsverket om ikke andre fagforeninger enn Landsorganisasjonen i Norge (LO) burde få være med i Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU).
Ekspedisjonssjefen jeg snakket med, var forferdet over spørsmålet.
I praksis et monopol
LO og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) hadde i praksis monopol på å få være med i TBU. Hvis jeg foreslo at flere skulle få være med, ville det bli bråk, sa han. Jeg ble sterkt rådet til å droppe ideen, hvilket jeg også gjorde.
I 2000 skjedde det likevel. Da ble alle de store hovedorganisasjonene på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden inkludert i TBU. Det var ikke lenger mulig å argumentere for at det var rettferdig at bare LO og NHO var med.
Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene er et svært viktig utvalg, som ofte ledes av sjefen i Statistisk sentralbyrå (SSB). Formålet er å komme frem til en felles virkelighetsforståelse av de faktiske forhold i økonomien, slik at denne forståelsen kan danne grunnlaget for lønnsoppgjørene.
I dag kommer medlemmene i utvalget fra NHO, Spekter, Kommunesektorens organisasjon (KS) og Virke, og fra LO, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne.
Maktforholdene i arbeidslivet er i endring
NHO er fortsatt den desidert største arbeidsgiverorganisasjonen i privat sektor. Arbeidsgiverforeningen Spekter ble etablert fordi mange statlige monopoler ble oppløst, og i dag organiserer foreningen både private og offentlige virksomheter. KS er arbeidsgiverforening for kommunene.
Unio og Akademikerne vokser fordi vi får stadig flere arbeidstagere med høyere utdanning. LO er fortsatt største organisasjon, men sliter med rekrutteringen i en del arbeidstagergrupper. Hele 40 prosent av LOs medlemmer er nå pensjonister.
Vi så en lignende utvikling når det gjelder Kontaktutvalget, som er et samarbeidsutvalg mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Da Willoch-regjeringen i 1982 forsøkte å utvide utvalget, ble det bråk. LO truet med å slutte å prioritere arbeidet i utvalget, men på slutten av 1990-tallet ble utvalget likevel utvidet.
Utviklingen illustrerer hvordan maktforholdene i arbeidslivet er i endring.
Den mest markante endringen er nok at LO, relativt sett, får mindre betydning, og at offentlig sektor og akademikergruppene gjør seg mer gjeldende.
Nylig vant Akademikerne og Unio igjennom i Rikslønnsnemnda med sitt krav om at de kan ha egne tariffavtaler i staten, noe LO var sterkt imot. Akademikerne er nå den største hovedsammenslutningen i staten.
Tette bånd mellom Arbeiderpartiet og LO
LO er likevel i en unik posisjon gjennom sin nære tilknytning til Arbeiderpartiet. Det er riktignok ikke lenger noe krav å være LO-organisert for å få verv i Arbeiderpartiet, og medlemmer i LO blir ikke automatisk medlemmer av Arbeiderpartiet, slik det var frem til midten av 1970-tallet. Men fortsatt er båndene tette.
Lederne i LO, Fagforbundet og Fellesforbundet har gjerne plass i Arbeiderpartiets sentralstyre. Ledelsen i LO og Arbeiderpartiet møtes jevnlig i den såkalte Samarbeidskomiteen, der de utveksler informasjon og drøfter strategi. Dessuten er LO-lederen som regel leder av Arbeiderpartiets valgkomité.
LO yter også stor økonomisk støtte til Arbeiderpartiet og deltar selv i valgkampene som om den var et parti. Alt dette skjer selv om stadig færre LO-medlemmer stemmer på Arbeiderpartiet. Medlemmene stemmer i større grad borgerlig, samtidig som innflytelsen fra SV og Rødt, særlig i Fellesforbundet, har økt.
Ingen andre organisasjoner i arbeidslivet har slike formaliserte eller finansielle bånd til noe politisk parti. I våre naboland har heller ikke LO slike bånd til det sosialdemokratiske partiet som Arbeiderpartiet har i Norge.
Men det LO får igjen, er innflytelse.
Mer kontakt under borgerlige regjeringer
I 2012 utga Civita et notat som bygget på YS’ arbeidslivsbarometer og intervjuer med ulike aktører i arbeidslivets organisasjoner. Resultatet viste en tydelig misnøye i de andre organisasjonene over LOs helt særegne innflytelse i Stoltenberg II-regjeringen. De følte seg glemt og holdt utenfor og mente at de i liten grad ble tatt hensyn til. Det var LO som bestemte.
Organisasjonene mente at de ble mer inkludert under borgerlige regjeringer, og det samme kan man høre nå: Det er mer kontakt med alle organisasjoner når det er borgerlig regjering.
Det finnes, meg bekjent, ingen undersøkelse om samarbeidet med LO under Støre-regjeringen, men mange sier det samme: LO har enda mer innflytelse nå enn den hadde under Stoltenberg II-regjeringen.
Innflytelsen ble tydelig da det nylig var konflikt om det videre arbeidet med avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Da sto LO alene mot alle de andre organisasjonene i arbeidslivet, og regjeringen tok LOs parti.
«Norgesprisen» og den merkelige løsningen med å implementere noen EØS-direktiver og droppe andre ser også ut til å være helt i samsvar med LOs ønske.
Den såkalte trepartsmodellen, altså samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, ble unnfanget i mellomkrigstiden. Det var Venstre-mannen Paal Berg som først hadde ideen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Vi fikk en slik avtale, ofte kalt «arbeidslivets grunnlov», i 1935.
Avtalen har i all hovedsak vært bra for Norge. Organisasjonene i arbeidslivet bidrar til å styrke sivilsamfunnet og gi oss et velordnet arbeidsliv. Partene har dessuten ofte vært konstruktive medspillere i arbeidet med viktige reformer. Pensjonsreformen er et godt eksempel.
Men hvis ikke alle parter behandles noenlunde likt, kommer trepartssamarbeidet ut av balanse. Og da fungerer det dårlig.
Norge skal gjennom store omstillinger
Samtidig kan det ikke være noen tvil om at organisasjonene også kan hindre omstilling. Dels vil de ikke gi fra seg makt, og dels orker ikke politikerne alt bråket som de vet vil komme dersom de bestemmer noe som en eller flere fagforeninger er imot.
Så fremfor å gjøre endringer i reglene for sykepenger, turnus eller arbeidstid som kan bidra til at vi utnytter ressursene våre bedre, pøser politikerne på med enda mer penger.
Det er for eksempel tankevekkende å registrere hvor voldsomt LO har forsøkt å spre påstanden om at en borgerlig regjering er en trussel mot sykelønnsordningen, enda Høyre og Fremskrittspartiet har fredet den. Det virket som om LO ønsket at dette skulle bli valgkampens hovedtema, men LO stiller jo ikke til valg.
Norge skal gjennom store omstillinger i årene som kommer, dels som følge av demografiske endringer, dels fordi det må gjøres omfattende omprioriteringer på offentlige budsjetter for å gi plass til et mye større forsvarsbudsjett.
Hvis vi skal greie dette, må vi kunne diskutere strukturreformer og endringer i arbeidslivspolitikken uten at det trues med kamp, demonstrasjoner og streik. Det er legitime virkemidler, men de bør ikke brukes i utide.
Teksten er publisert i Aftenposten 7.4.2025.
Relatert
Da LO støttet norgeshistoriens største privatisering
Uklokt å gå over til LOs nye renteregel
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?