Høyere lønn må til for å skaffe folk til helse og omsorg

Flere må jobbe med helse og omsorg, og det er vanskelig å komme utenom lønn for å oppnå det. Frontfagsutvalget går rundt grøten i dette spørsmålet.

Steinar Juel

Publisert: 18. januar 2024

Konklusjonen fra det partssammensatte frontfagsmodellutvalget (Holden IV) om at frontfagsmodellen for lønnsoppgjørene har tjent oss godt, og vil gjøre det fremover, var ikke veldig overraskende. Utredningen inneholder flere interessante analyser, data og vurderinger (NOU 2023:30). Utvalget strever imidlertid med å forklare hvordan helse- og omsorgssektorene (HMO-sektorene), innenfor frontfagsmodellen, skal kunne gjøre seg attraktive nok til å kunne tiltrekke seg alle de nye ansatte som trengs.

Kraftig vekst i antallet eldre med behov for helse- og omsorgstjenester, kombinert med stagnasjon og etter hvert nedgang i den yrkesaktive delen av befolkningen, er en situasjon som norsk økonomi aldri før har opplevd. Utvalget går rundt grøten i drøftingen av denne situasjonen.

På den ene siden mener utvalget at frontfagsmodellen har fleksibiliteten som trengs for at noen lønnstagergrupper kan ha høyere lønnsvekst enn andre. På den annen side mener utvalget at det blir vanskelig dersom dette gjelder store grupper.

Dette kan tolkes som at utvalget mener at frontfagsmodellen tåler at lønnstagere innen oljesektoren, finans og kraftforsyning kan ha høyere lønnsvekst enn andre, men at det ikke gjelder for store grupper som sykepleiere og lærere.

Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester øker sterkt med andelen eldre. Beregninger som forsker Erling Holmøy i SSB gjorde for Helsepersonellkommisjonen, tilsier at sektorene kan trenge 190.000 flere ansatte, en økning på mer en 50 prosent, frem til 2050, for å kunne møte etterspørselen etter tjenestene (NOU 2023:4).

SSBs hovedalternativ for befolkningsveksten fremover viser at aldersgruppen 16–66 år, ofte definert som personer i arbeidsdyktig alder, kun ventes å øke med 50.000 i samme periode. Går vi enda lenger frem, vil denne gruppen bli mindre enn den er i dag.

Dette betyr at HMO-sektorene fremover må tiltrekke seg arbeidskraft fra andre sektorer for at produksjonen av helse- og omsorgstjenester skal holde tritt med etterspørselen. Det tilsier normalt at disse sektorene vil måtte ha en bedre utvikling i lønns- og arbeidsforholdene enn andre.Fremskrivninger er ikke fasit på hvordan det blir. Det kan gjennomføres reformer i HMO-sektorene som reduserer behovet for arbeidskraft. Sammenlignet med andre land har Norge mange sykepleiere og leger per innbygger. Tidligere kollega i Civita, Torstein Ulserød, skrev om dette i 2020.

Helsepersonellkommisjonen mener også at det kan være mulig å utnytte arbeidskraften bedre enn i dag. Kommisjonen peker blant annet på at større enheter vil gjøre det mulig å utnytte arbeidskraften bedre. Politisk er det mildt sagt kontroversielt.

Det kan også være at tilgangen på arbeidskraft blir bedre enn statiske fremskrivninger fanger opp. Arbeidsinnvandringen kan bli høyere og yrkesdeltagelsen kan øke, selv om den i utgangspunktet er høy. Hele Europa er imidlertid stort sett i samme situasjon som oss, med knapphet på arbeidskraft og aldrende befolkning. Lønnsnivået i Norge er heller ikke lenger så attraktivt for arbeidssøkende europeere som tidligere. Arbeidsinnvandringen vil i større grad måtte komme fra Asia og Afrika.

Flere kan gå fra deltids- til heltidsstillinger. Det kan også være at flere innen HMO-sektorene vil stå lenger i jobb enn forutsatt når pensjonsreformen mot slutten av dette tiåret endelig begynner å virke i offentlig sektor.

Selv om fremskrivingene er usikre, er det stor sannsynlighet for at HMO-sektorene må tiltrekke seg arbeidskraft på bekostning av andre. Frontfagsmodellutvalget har modellberegninger som klart tyder på det. Utvalget peker på at dette primært må løses ved økt utdannelseskapasitet innen HMO-fagene, «og at det i tillegg ses på andre tiltak for å gjøre utdannelsen og yrkesveien attraktiv».

Ja, tilstrekkelig utdannelseskapasitet er nødvendig, men hva når det ikke er nok søkere til å fylle kapasiteten? Dette er tilfelle for sykepleierutdanningen nå.

Det er vanskelig å komme utenom lønn når det skal «ses på andre tiltak for å gjøre utdannelsen og yrkesveien attraktiv».

I privat sektor angir frontfagsmodellen en norm for hva lønnsveksten skal være. Normen er retningsgivende for de lønnstilleggene som i hovedsak kommer ut av lokale forhandlinger. Systemet gir betydelig fleksibilitet, fordi rundt 80 prosent av tilleggene i privat sektor fastsettes lokalt. Frontfagsnormen utgjør hverken et tak eller gulv for de lokale tilleggene.

I stat og kommune, og i de statlige helseforetakene, har man ikke denne fleksibiliteten, da rundt 70 prosent av tilleggene avtales sentralt.

For å få mer fleksibilitet også i offentlig sektor, bør en langt større del av lønningene også der bestemmes lokalt. Det kan også tenkes at det er behov for andre endringer i lønnsdannelsen i offentlig sektor, og da særlig i HMO-sektorene.

Frontfagsmodellutvalget bør følges opp med et utvalg som ser spesielt på dette.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 16.1.2024.