Arbeidsliv

Franske protester mot «nordiske» løsninger

Franske fagforeninger kjemper for tiden innbitt mot at arbeidslovgivningen skal ligne mer på den vi har i sosialdemokratiske Norge, skriver Haakon Riekeles hos Minerva.

Haakon Riekeles

Publisert: 23. juni 2016

Franske fagforeninger kjemper for tiden innbitt mot at arbeidslovgivningen skal ligne mer på den vi har i sosialdemokratiske Norge.

Det er ikke bare terrorfare og EM som bringer Frankrike inn i mediebildet for tiden. Det er også store, og til dels voldsomme, protester mot den franske regjeringens forslag til endring i arbeidslovene. Det er ikke overraskende at franske fagforeninger protesterer kraftig mot de største endringene i arbeidslovgivningen på mange tiår. Ser man imidlertid på endringenes innhold med nordiske briller, er det mye man kjenner igjen. Det gir håp om at endringene kan være et bidrag til å redusere landets kronisk høye arbeidsledighet.

Lovendringene er presidenten François Hollandes siste sjanse til å oppfylle sitt valgløfte om å gjøre noe vesentlig med Frankrikes høye arbeidsledighet. Noe av det viktigste, og mest kontroversielle, i lovendringene, er å gjøre oppsigelser av økonomiske grunner lettere.

At det er vanskelig å si opp ansatte når de økonomiske forholdene for bedriften endrer seg, antas å være en betydelig grunn til at franske bedrifter er mer forsiktige med å ekspandere og opprette nye arbeidsplasser. I dag må bedrifter i de fleste tilfeller vise til underskudd eller risiko for konkurs for å kunne si opp ansatte av økonomiske grunner. Det som foreslås i loven er at det skal holde å vise til synkende omsetning.

For små bedrifter kan det holde med synkende omsetning i fire måneder, mens de største bedriftene må i de fleste tilfeller kunne vise til synkende omsetning i 16 måneder for å kunne si opp ansatte av økonomiske grunner. Samtidig åpnes det for oppsigelser som begrunnes med teknologiske endringer, eller omorganiseringer som er nødvendige for å sikre bedriftens konkurransekraft.

Dette er potensielt en betydelig oppmykning, sett med arbeidsgivernes øyne, eller en brutalisering og en vei mot et utrygt arbeidsliv, sett med enkelte fagforeningers øyne. For å gjøre seg opp en mening om disse endringene kan forsvares, er det nyttig å sammenligne situasjonen med den vi har i Norge.

I Norge er hovedregelen at oppsigelser som er begrunnet med rasjonaliseringstiltak eller driftsinnskrenkninger godtas, og det er ikke nødvendig å vise til tap eller synkende omsetninger. Det gir liten risiko for å ansette flere når det er gode tider, og gjør at arbeidskraften relativt raskt blir flyttet vekk fra bedrifter og sektorer med dårligere utsikter. Dette er en av hovedgrunnene til at det norske arbeidsmarkedet er såpass fleksibelt og velfungerende.

Loven rører ikke ved det største symbolet på Frankrikes rigide arbeidsregelverk, den lovfestede 35-timers uken. Denne regelen fremheves av mange som en årsak til at det er dyrt å drive i Frankrike, men det er også tegn på at den korte normalarbeidsdagen bidrar til at produktiviteten er høyere per time enn i sammenlignbare land. Det er noe vi kjenner igjen fra Norge.

Med en kort normalarbeidstid, blir det desto viktigere hvor strenge reglene for overtid er. Mange virksomheter vil av forskjellige grunner ha behov for lengre arbeidstid enn 35 timer per uke. I dag er det lovfestet 25 prosent tillegg de første åtte timene over normalarbeidstiden, og 50 % tillegg på arbeid utover det. Det er ikke så forskjellig fra norske regler om at overtidstillegg må være på minst 40 %. Det er i Frankrike allerede i dag åpning for bransje- eller bedriftsavtaler som gir kun 10 prosent tillegg. En kontroversiell endring er at avtaler om redusert overtidstillegg avtalt med fagforeninger på bedriftsnivå skal trumfe bedre avtaler på bransjenivå. Denne fleksibiliteten kan bety at de skadelige effektene av 35-timers uken, blir vesentlige mindre.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.6.16.