Er Høyres drømmer knust?
De tette båndene mellom den rødgrønne regjeringen og LO kan svekke legitimiteten til den norske modellen fordi store grupper opplever at deres innflytelse er svekket. Derimot vil legitimiteten til modellen bli styrket om man utnytter hele potensialet til fagbevegelsen, men da må organisasjoner som Unio og YS få mer reell innflytelse enn hva som synes å være tilfellet i dag, skriver prosjektmedarbeider Eivind O. Haanes i Klassekampen.
Publisert: 31. mai 2012
Av Eivind O. Haanes, prosjektmedarbeider, Civita
I Klassekampens omtale av Civita-notatet «Alle skal med. Om innflytelse på arbeidstakersiden» den 24. mai hevdes det at notatet «knuser Høyres LO-drøm». Som forfatter av notatet mener jeg at det er behov for en utfyllende kommentar.
Klassekampen har rett i at også min undersøkelse viser at det er bred tilslutning til den kollektive lønnsdannelsen og ønsket om mindre inntektsforskjeller. Fagbevegelsens positive betydning for norsk arbeidsliv er det også stor enighet om. Dette er et uttrykk for at den norske modellen er allment akseptert – ikke for knuste drømmer.
Den norske modellen bygger på et samarbeid mellom tre likeverdige parter (arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene). Legitimiteten til den norske modellen avhenger av at «alle skal med». Under den rødgrønne regjeringen er båndene mellom regjeringen og LO blitt tettere, og det er interessant å undersøke hvilke konsekvenser det får for trepartssamarbeidet.
De vi har intervjuet gir uttrykk for at begge Bondeviks regjeringer hadde en mer åpen og inkluderende holdning til alle arbeidstakerorganisasjonene enn hva den rødgrønne regjeringen har. Representanter for organisasjonene utenfor LO mener at LO har fått enda sterkere innflytelse under regjeringen Stoltenberg enn tidligere, noe som har gått på bekostning av innflytelsen til andre aktører. De opplever at saker i realiteten er avgjort på andre arenaer viktige organer som regjeringens kontaktutvalg og arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd er redusert til sandpåstrøingsorgan og der synspunkter og innspill fra andre enn LO tillegges begrenset vekt.
LOs sterke dominans i trepartssamarbeidet resulterer i at store og viktige arbeidstakergrupper ikke får den innflytelsen deres størrelse tilsier. Dessuten tar den rødgrønne regjeringen ikke i tilstrekkelig grad hensyn til egne velgere: Det er bare 1 av 3 rødgrønne velgere som er medlemmer i LO. Resten er enten medlem i en annen hovedorganisasjon eller er uorganisert. De sistnevnte er også mer skeptiske til fagbevegelsen makt: 1 av 4 uorganiserte arbeidstakere hjemmehørende på venstresiden mener at fagbevegelsen har for mye makt.
De tette båndene mellom den rødgrønne regjeringen og LO kan svekke legitimiteten til den norske modellen fordi store grupper opplever at deres innflytelse er svekket. Derimot vil legitimiteten til modellen bli styrket om man utnytter hele potensialet til fagbevegelsen, men da må organisasjoner som Unio og YS få mer reell innflytelse enn hva som synes å være tilfellet i dag.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 31. mai 2012. Les notatet her.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
