Politikk og samfunn

Sivilsamfunn: hva skiller de politiske partiene?

Hvilken politikk for sivilsamfunnet ønsker de ulike partiene? Og hva skiller partiene?

Eilev Hegstad

Publisert: 4. september 2025

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Dette notatet ser på politikken som de ulike partiene har for sivilsamfunnet. Spesielt undersøkes det hvilken rolle partiene mener at de frivillige organisasjonene, tros- og livssynssamfunnene, idretten og de ideelle aktørene bør spille.

Gjennomgangen er basert på partienes partiprogrammer for kommende stortingsperiode, 2025–2029.¹Pasientfokus er ikke undersøkt. Partiprogrammene varierer i lengde, og det er ikke all politikken til partiene som er omtalt, eller som begrunnes. Likevel sier partiprogrammene noe om hva de ulike partiene fokuserer på og prioriterer. Ikke minst er det partiprogrammene som ligger til grunn når partiene henvender seg til velgerne og ber om deres tillit ved stortingsvalget i 2025.

Dette notatet legger en bred tilnærming til sivilsamfunnet til grunn. Sivilsamfunnet forstås ofte som det som hverken er stat eller marked og omtales i noen sammenhenger som en ‘tredje sektor’. Tradisjonelt er det de frivillige organisasjonene, slik som Norske Kvinners Sanitets-forening, 4H, KFUK-KFUM og Den Norske Turistforening som forbindes med betegnelsen sivilsamfunn. Ideelle aktører på helse- og sosialfeltet, slik som Diakonhjemmet, Kirkens Bymisjon og Blå Kors
er en del av sivilsamfunnet, selv om de i større grad er profesjonalisert og legger mindre vekt på frivillig arbeid.

Mer konkret vil dette notatet ta for seg partienes politikk rettet mot de frivillige organisasjonene – inkludert tros- og livssynssamfunnene og idretten – og ideelle aktører.²Mediene regnes noen ganger som en del av sivilsamfunnet, men omtales ikke i dette notatet. Det gjør heller ikke kulturlivet eller fagforeningene. Det ville blitt for omfattende. Familiepolitikken kunne også fortjent omtale da det i høyeste grad er en del av sivilsamfunnet, men her er vi mest interessert i det organiserte sivilsamfunnet. Noen vil savne en gjennomgang av kulturpolitikken, som er utenfor rammen av dette notatet. Trolig vil de overordnede funnene også gjelde for kulturpolitikken. Notatet vil ikke gjengi alle punktene som er omtalt i de respektive programmene, men fokusere på hvordan partiene ser på sivilsamfunnets autonomi og uavhengighet.

Instrumentell tilnærming

Sosiologen Håkon Lorentzen har påpekt at statlig politikk rettet mot sivilsamfunnet innebærer et tvisyn, ved at de frivillige organisasjonene sees på som viktige samarbeidspartnere, samtidig som det understrekes at staten ikke legger et instrumentelt syn på sektoren til grunn. Lorentzen oppsummerer dette tvisynet: «Staten legger til grunn en instrumentell tenkning, samtidig som den tar avstand fra denne måten å behandle organisasjonene på.»³Lortenzen, Håkon (2007). Moraldannende kretsløp: stat, samfunn og sivilt engasjement. Abstrakt forlag, s. 119. Et instrumentelt forhold til sivilsamfunnet handler om at staten først og fremst ser verdien av sivilsamfunnet for å oppnå statlige mål. Eksempler på dette er at sivilsamfunnet brukes for å bidra til integrering eller hindre utenforskap. Et nylig eksempel på dette er et tiltak i stortingsmeldingen «Forebygging av ekstremisme – trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft» hvor det ble satt av penger til paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge for å bidra til å forebygge ekstremisme. Notatet har derfor særlig fokus på hvorvidt sivilsamfunnet omtales som å ha en verdi som uavhengig og fritt, snarere en primært som bidragsyter til å nå statlige mål.

Hvorfor har det en verdi at sivilsamfunnet er uavhengig? To viktige grunner er demokrati og sosial integrasjon.⁴Wollebæk, Dag, Per Selle og Håkon Lorentzen (2000). Frivillig innsats. Fagbokforlaget, s. 86–87. I Makt- og demokratiutredningen fra 2003 konkluderes det med at folkestyret er i tilbakegang, og dette knyttes blant annet til folkebevegelsens tilbakegang. Med andre ord, en svekkelse av sivilsamfunnet betyr også et svekket demokrati. De frivillige organisasjonene er viktige som demokratiske læringsarenaer, men også fordi de kan fremme en gruppes synspunkter inn i det politiske system. For å kunne fungere som et korrektiv til offentlig politikk må de frivillige organisasjonene være uavhengige, slik at de tør å ufordre når de mener at det trengs.

Den høye tilliten i det norske samfunnet stammer fra et godt utviklet sivilsamfunn.⁵Tjora, Aksel (2018). Hva er fellesskap. Universitetsforlaget, s. 84. Sivilsamfunnet bidrar til sosialisering, og til å bygge tilhørighet, mening og fellesskap mellom mennesker. Et uavhengig sivilsamfunn gir mennesker mulighet til å leve de livene de ønsker å leve.

De frivillige organisasjonene (frivilligheten, tros- og livssynssamfunnene, idretten)

De frivillige organisasjonene er aktive på ulike politikkområder. Partienes partiprogrammer deler det ofte i tre: frivilligheten, tros- og livssynssamfunnene og idretten. Her vil de tre feltene gjennomgås i tur og orden.

Frivilligheten

Frivillighetspolitikken dreier seg i hovedsak om de frivillige organisasjonene. Det varierer hvor mye som skrives om temaet blant de ulike partiene. De aller fleste har egne delkapitler, men disse varierer i lengde — fra Senterpartiets to og en halv side til MDGs ni punkter. Rødt har ikke et eget kapittel i det hele tatt, men har noen kulepunkter under idrett og kulturkapitlene.

Vi kan dele inn politikken i to kategorier: Politikk som potensielt bidrar til mer uavhengighet og autonomi for frivilligheten, og politikk som bidrar til en instrumentalisering av frivilligheten. Til førstnevnte kategori tilhører regelstyrt momskompensasjon, økt skattefradrag for gaver til organisasjonene og flerårige tilskudd. Til den andre kategorien hører alle ønsker om at frivilligheten skal bidra til integrering, reduksjon av ensomhet og motvirke rekruttering til kriminelle miljøer og lignende.

De aller fleste partiene skriver om betydningen av frivillighetens rolle i samfunnet. FrP ønsker å styrke frivillighetens rolle, og at den ikke skal brukes som et instrument av det offentlige. Høyre skriver at frivilligheten skal være fri, uavhengig og ha gode og forutsigbare vilkår. Ap ønsker en sterk, mangfoldig og fri frivillighet. SV skriver at frivillighet bidrar til fellesskap, mestring og folkehelse. Det er kun Rødt som mangler denne typen overordnede betraktninger. I den grad partiet har slike overordnede perspektiver, skriver de at velferd er et offentlig ansvar som ikke må skyves over på frivillige organisasjoner. SV ønsker også å holde betalingsaktiviteter ute fra skolens område i SFO-tiden, som i praksis vil ramme mye frivillig aktivitet.

Det er stor enighet blant de politiske partiene om at frivilligheten spiller en viktig rolle, og at de frivillige organisasjonene bør være uavhengige og ha stabile rammevilkår. Flere partier nevner også eksplisitt at frivilligheten ikke bør være et instrument for statlig politikk. Sånn sett samsvarer de overordnede perspektivene i partienes partiprogrammer med Lorentzens påstand om tvisyn, hvor staten tar avstand fra en instrumentell tenkning, samtidig som det finnes mange ønsker om
hva frivilligheten skal bidra til.

Hvilken politikk har partiene for å sikre uavhengigheten til frivilligheten?

Tabell 1 – oversikt over partienes tiltak som sikrer frivilligheten uavhengighet

I tabell 1 gis det en oversikt over tiltak som er nevnt i partienes partiprogrammer som vil bidra til å sikre frivilligheten forutsigbarhet og uavhengighet. Tabellen gir også oversikt over hvilke partier som støtter hvilke tiltak. Selv om noe ikke er nevnt i et partiprogram, betyr det ikke automatisk at partiet ikke støtter tiltaket, men det sier samtidig noe om hvor viktig det er for partiet. Av tabellen kan vi se at det er stor enighet om at momskompensasjon må bli regelstyrt, at skattefradrag på
gaver fra privatpersoner bør økes, at søknads- og rapporteringsrutiner bør forenkles, at det bør innføres flerårige tilskudd, og at frivilligheten må få mulighet til å bruke offentlige bygg.

Det mest iøynefallende i oversikten er forskjellen mellom høyre- og venstresiden når det gjelder støtten til økt skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner fra privatpersoner og fra næringslivet.

Instrumentell tenkning

Selv om partiene både er opptatt av frivillighetens uavhengighet og har politikk for å styrke denne, har alle partiene også ønsker for hva de frivillige organisasjonene skal bidra til. Den andre delen av tvisynet Lorentzen peker på, kommer dermed til syne. De politiske partiene tenker også instrumentelt om frivilligheten.

FrP fremhever frivillighetenes rolle i det forebyggende arbeidet. Høyre vil at frivilligheten skal bidra til å forebygge og motvirke rekruttering til kriminelle miljøer. Å bidra i beredskapen nevnes av Venstre, KrF og Sp, blant andre. Sistnevnte har et eget delkapittel om frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner. MDG ønsker at frivilligheten skal spille en rolle i å bekjempe ensomhet og utenforskap. Arbeiderpartiet nevner folkehelse, eldreomsorg og inkludering. SV nevner inkludering og er særlig opptatt av å styrke organisasjoner som arbeider med antirasisme. Rødt ønsker at frivilligheten skal bidra til å unngå ensomhet og vil øke støtten til organisasjoner som arbeider med matutdeling og fattigdomsbekjempelse.

Inntrykket fra partiprogrammene er at partiene ønsker at de frivillige organisasjonene kan bidra på de fleste politikkområder. Det er på mange måter positivt, men det viser at ønsket om en uavhengig frivillighet fort blir tomme ord, da man samtidig har sterke ønsker om hva frivilligheten skal arbeide med. For å få de frivillige organisasjonene til å for eksempel arbeide med inkludering utlyses det prosjektstøtte, noe som gjør at staten påvirker hva organisasjonene velger å fokusere på.

SV og Rødt har formuleringer i partiprogrammet som setter begrensninger på hva frivilligheten skal bidra til. SV vil holde betalingsaktivitet ute fra skolens område i SFO-tiden, noe som i praksis vil ramme frivilligheten. Rødt understreker at velferd er et offentlig ansvar som ikke må skyves over på frivillige organisasjoner.

Oppsummert er det tydelig at Lorentzens beskrivelse av tvisynet som gjelder for frivillighets-politikken preger partienes partiprogrammer. Selv om betoningen hos de ulike partiene er ulik, både i hvor mye de skriver om frivilligheten og hvordan de beskriver frivillighetens rolle, er det klart at både sivilsamfunnets uavhengighet og at frivilligheten bør bidra til å nå statlige mål, går igjen i alle programmene.

Tros- og livssynsamfunn

Tros- og livssynssamfunnene, slik som Human-etisk forbund og Den norske kirke, er også frivillige organisasjoner. Den største frivillige organisasjonen i Norge er Den norske kirke, som hadde 3,44 millioner medlemmer i 2024. Når disse organisasjonene behandles for seg i dette notatet er det fordi de faller under en egen finansieringsordning og eget lovverk, lov om tros- og livssynssamfunn. Dette gjør at mange av partiene også har egne kapitler eller delkapitler om tros- og livssynspolitikk.

Tros- og livssynssamfunnene er finansiert etter et likebehandlings-prinsipp hvor staten og kommunen bevilger penger til Den norske kirke for så å regne ut hva denne støtten utgjør per medlem. I 2025 er dette 1 554 kroner per medlem, som de andre registrerte tros- og livssynssamfunnene kan kreve fra staten.

Også i partienes partiprogrammer kommer tvisynet mellom uavhengighet og instrumentell tenkning til syne. Det er stor forskjell på hvor stor plass de ulike partiene vier temaet. FrP, SV og Rødt har to kulepunkter, mens KrF har i overkant av to sider. Det tyder på at politikkområdet er viktigere for KrF enn for FrP, SV og Rødt. I motsetning til politikk rettet mot frivilligheten – hvor det også var ulikt hvor mye partiene skrev om det – og hvor alle partiene hadde en del politikk, kan det se ut som tros- og livssynspolitikken også preges av manglende interesse i noen partier. Programmene preges også i større grad av problembeskrivelser enn omtalen av de frivillige organisasjonene.

Av overordnede perspektiver skriver KrF at «tro og religiøs praksis er en samfunnsskapende kraft, en naturlig del av samfunnet og en sentral del av livet til innbyggere over hele landet.» Ap skriver at «for mange mennesker utgjør tros- og livssynssamfunnene viktige felleskap som skaper tilhørighet og identitet i lokalsamfunn over hele landet». Lignende formuleringer har også Sp. Noen andre partier, som Venstre, er mer nøkterne og skriver at de «vil ha et livssynsåpent samfunn». Høyre skriver at «retten til å tro, eller ikke tro, er viktig å beskytte i vårt samfunn».

Når det kommer til den konkrete politikken, er det finansierings-ordningen det er mest fokus på. Hvilke krav som settes til finansieringsordningen påvirker hvor frie tros- og livssynssamfunnene kan være og hvor mye de må tilpasse seg statlige krav. Finansieringsordningen kan med andre ord brukes til kontroll.

• FrP ønsker at tros- og livssynssamfunnene skal finansiere seg selv. Inntil tilskuddsordningen er fjernet, må det innføres tydelige økonomiske sanksjoner mot trossamfunn som driver med diskriminering.
• Høyre vil redusere kostnadene på statsbudsjettet knyttet til ordningen.
• Venstre vil at trossamfunn i større grad skal finansieres av medlemmene og avkorte den offentlige støtten til de trosamfunnene som har en praksis som strider mot grunnleggende liberale og demokratiske verdier.
• KrF mener at offentlig støtte ikke skal brukes som et pressmiddel for å få tros- og livssynsamfunn til å endre overbevisning.
• Sp vil stille tydelige krav til demokrati og menneskerettigheter som en forutsetning for å motta offentlig støtte.
• MDG vil arbeide for stabile rammebetingelser og sikre økonomisk støtte til organisasjoner som arbeider for å styrke likestilling og kvinners og skeives rettigheter innenfor tros- og livssynssamfunn.
• Ap vil fortsatt sikre at tros- og livssynssamfunnene får offentlig støtte. De skriver også at det skal være krav om demokrati, likestilling og åpenhet og vil støtte tros- og livssynssamfunnenes arbeid for å styrke inkludering, likestilling og kunnskap om det norske samfunn.
• SV vil stille krav til kjønnsrepresentasjon i styrene til tros- og livssynssamfunn og trekke statsstøtte, hvis det utøves negativ sosial kontroll.
• Rødt ønsker at støtteordningen skal være langsiktig og likebehandlende.

Som oversikten over viser, er det mange partier som ønsker å sette krav for å motta støtte som tros- og livssynsamfunn, selv om kravene varierer i hvor strenge de er. Det er bare KrF som advarer mot å bruke offentlig støtte på denne måten.

I motsetning til det vi så i omtalen av de frivillige organisasjonene, er det svært få partier som har konkrete ønsker om hva tros- og livssynssamfunnene skal bidra til. KrF ønsker både uavhengighet
for tros- og livssynssamfunnene og samtidig å gjennomføre et økonomisk løft for diakoni, sosialt arbeid og integreringsarbeid. Partiet vil også stimulere til økt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene og kommunene for å løse sosiale utfordringer. Sånn sett er spenningen
mellom en instrumentell tenkning og uavhengighet tydeligst til stede i KrFs program.

I stedet for tydelige ønsker om hva tros- og livssynssamfunnene skal bidra til av positive ting i samfunnet, er det risikoen for maktmisbruk som er i fokus hos flere av partiene. For eksempel er FrP opptatt av at tros- og livssynssamfunn skal skjermes fra påvirkning fra land som ikke respekterer menneskerettigheter. Sp vil innføre restriksjoner når det gjelder finansiering av trossamfunn fra utlandet. Både Sp og Høyre er opptatt av at religiøse ledere som kommer fra utlandet, skal ha god kunnskap om grunnleggende norske verdier.

Idretten

Idretten representerer også en viktig frivillig bevegelse i det norske samfunn. Samtidig kan man noen ganger få inntrykk av at kulturministeren er den øverste lederen for norsk idrett. Størrelsen på pengesummene som kommer fra offentlige myndigheter både til drift og til idrettsanlegg, gir staten stor innflytelse og muligheten til å stille krav. Hvordan balanserer de ulike partiene idrettens uavhengighet, mot ønsket om å bruke idretten til å oppfylle mål som inkludering og bedre folkehelse?

Det er ikke like store forskjeller i omfanget på idrettskapitlene som på kapitlene om tros- og livssynspolitikken. Samtidig er det en del partier som skriver om idrett sammen med andre temaer, som friluftsliv og frivillighet.

Det er ingen som direkte omtaler viktigheten av en uavhengig idrettsbevegelse, noe som gir inntrykk av at partiene ikke er opptatt av dette. Det er et par partier som likevel er opptatt av at medlemmene skal styre. For eksempel er Rødt for å sikre eierskapet til norske fotballklubber på medlemmenes hender, og at idretten først og fremst skal styres av idrettsbevegelsen selv. KrF vil prioritere den frivillige, medlemsbaserte idretten. Flere partier skriver også om betydningen av idretten for å sikre lokale fellesskap og for opplevelse av mestring. Ap skriver for eksempel at idrett «gir økt livskvalitet, trivsel og bidrar til gode oppvekstsvilkår. Breddeidretten spiller en viktig rolle for både integrering, folkehelse, sosial utjevning og likestilling.» Høyre skriver at idretten er viktig for sosiale fellesskap, inkludering, folkehelsen, og at idretten gir trygge møteplasser og er limet i lokalsamfunnet. Både det Ap og Høyre skriver, illustrerer at idretten ofte blir fremstilt som middel for å nå andre mål enn det som kan sies å være det egentlige målet, nemlig utøvelse av idretten.

Idrett kan selvfølgelig også bidra til å nå mange andre mål, og det er særlig to andre perspektiver som går igjen i partiprogrammene. Det mest gjennomgående er at idretten skal bidra til sosial utjevning og økt deltakelse.

• FrP mener barn og unge må prioriteres når offentlige idrettsmidler fordeles, slik at flest mulig kan delta.
• Høyre vil sikre at alle barn og unge kan delta på minst én fritidsaktivitet og styrke utlåns-ordninger for utstyr.
• Venstre vil støtte utlånsordninger for utstyr og gi støtte til idrettslag slik at de kan redusere eller fjerne kontingenter og treningsavgifter for barn og unge som bor i lavinntektsfamilier.
• KrF ønsker en nasjonal tiltakspakke for inkludering i idretten, som blant annet imøtekommer barrierer som økonomi og tidlig frafall.
• Sp vil opprette en egen støtteordning som skal sørge for inkludering av barn og unge i idrett og øke bevilgningene til utstyrssentraler som BUA. Sp er opptatt av at idretten skal bidra til at unge gis gode verdier.
• MDG ønsker at alle skal kunne delta, uavhengig av økonomi og funksjonsvariasjon, blant annet ved å støtte dele- og utlånsordninger.
• Ap er bekymret for at flere barn og unge faller utenfor det fellesskapet som idretten gir. Prisene for barne- og ungdomsidrett må derfor holdes på et lavt nivå. Det økonomiske presset må senkes, noe som må gjøres i samarbeid med idretten.
• SV ønsker å sikre flere unge muligheten til å drive med organisert idrett og vil innføre målrettede tiltak for å få det til. Staten skal også samarbeide med idretten for å redusere prisene. SV vil sørge for tiltak som reduserer ulikhet i idretten og som bidrar til at alle kan delta, blant annet ved å gjøre det enklere å låne utstyr.
• Rødt er bekymret for at idretten stadig blir dyrere og ønsker å styrke og utvide ordninger som gjør at barn og unge kan delta uavhengig av økonomisk bakgrunn. Rødt ønsker også å sikre lokale utlånsordninger av tur- og sportsutstyr.

På mange måter tenker partiene forholdsvis likt om idrettens forhold til offentlige myndigheter. Med unntak av Rødt, som skriver at idretten bør styres av idrettsbevegelsen selv, er perspektiver om uavhengighet ganske fraværende. Det er mulig at noen av partiene tenker på idretten som en del av frivilligheten, og at det som skrives om frivillighetens uavhengighet, også gjelder for idretten. Samtidig er tiltak for å sikre idrettens uavhengighet ganske fraværende. Det virker derfor som partiene har et ganske instrumentelt forhold til idretten.

Ideelle aktører i velferden

Velferdstjenester i Norge, slik som skole, sykehjem og barnehage, er i stor grad betalt og drevet av det offentlige. Likevel er det også innslag av ideelle og private leverandører. Ideelle aktører var pionerer på velferdsfeltet, og mange av institusjonene ble senere overtatt av staten. Historisk sett har ideell virksomhet vært en viktig del av folke-bevegelsene og aktører med mye makt i samfunnet. Det å eie og drive store helse- og utdanningsinstitusjoner med et idégrunnlag med noe avstand til staten kan gi stor uavhengighet fra staten. Likevel er det fleste ideelle institusjonene i stor grad statlig finansiert og må forholde seg til statlige krav blant annet i anbudsprosesser. Hvordan tenker de politiske partiene om de ideelle aktørenes rolle i velferden: som nyttig supplement, eller som viktige uavhengige aktører? Eller, sagt på en litt annen måte, hvilken plass gis de ideelle aktørene i velferden?

Alle partiene ønsker de ideelle aktørene, men i ulik grad.

• FrP ønsker å gjøre det enklere for ideelle å være leverandør til offentlig sektor. De er opptatt av kvalitet, ikke av leverandør av tjenesten.
• Høyre mener at ideelle aktører kan spille en avgjørende rolle i å øke kapasiteten og kvaliteten i tjenestene og sikre valgfrihet. De nevner blant annet eldreomsorg, psykisk helse, rus og arbeidstrening.
• Venstre mener at ideelle aktører er et viktig supplement for å sikre valgfrihet og bidrar til mangfold og nytenkning.
• KrF ønsker at den større del av velferdstjenestene skal drives av ideelle aktører og vil sette ambisiøse og tidfestede mål for hver enkelt sektor. Ideelle aktører skal gis særbehandling ved offentlige anskaffelser og sikre større kontinuitet i anskaffelser. De vil også etablere et innovasjonsfond for finansiering av nye tjenestetilbud fra ideelle aktører.
• Sp mener at de ideelle skal sikres gode rammevilkår og forutsigbarhet. Bruken av ideelle aktører skal baseres på langsiktige avtaler, styrt og prioritert av det offentlige.
• MDG ønsker de ideelle for å utfylle de offentlige tjenestene og gi et større mangfold.
• Ap nevner ideelle aktører i flere sammenhenger, blant annet for å hjelpe personer inn i jobb, studentboliger, psykisk helsehjelp, forebyggende arbeid og sykehus. Samtidig er det tydelig hvilken rolle de ideelle skal spille i forhold til staten. De ideelle skal supplere det offentlige gjennom forpliktende samarbeid og hensiktsmessig oppgavefordeling. Det offentlige skal finansiere og prioritere.
• SV vil at kommunene skal kunne prioritere ideelle framfor kommersielle aktører.
• Rødt skriver at «ideelle virksomheter som opererer som supplement til det offentlige og ikke har profittmotiv, har spilt og spiller en viktig rolle i utviklinga av velferdsstaten», og at ideelle bør tilbys langsiktige kontrakter, forutsatt faglig kvalitet og arbeids- og lønnsvilkår minst som i det offentlige. Rødt skiller også tydelig mellom ideelle og kommersielle aktører.

FrP, Høyre og Venstre skiller seg ut med at de ofte omtaler private og ideelle under ett. Det er nok fordi de er opptatt av valgfrihet i velferden. KrF skiller seg ut som det partiet som gir ideelle størst rolle og som tydelig omtaler ideell virksomhet som et viktig korrektiv til offentlige og kommersielle aktører. Alle partiene gir ideelle aktører en rolle som supplement til det offentlige og partiene på venstresiden understreker at det offentlige har ansvar for finansiering og prioritering.

Det er ikke stort rom for de ideelles egenart, og partienepreges av instrumentell tenkning i betydningen av at ideelle aktører er viktige for å løse utfordringer som det offentlige identifiserer. Samtidig har de ideelle aktørene, særlig de som eier store institusjoner som sykehus, innflytelse ved å være uavhengige aktører som for eksempel kan legge ned egen virksomhet. Men i og med at det meste av finansieringen kommer fra det offentlige, og disse pengene kommer med tydelige krav, er denne uavhengigheten i praksis mindre enn den kunne ha vært.

Konklusjon

Dette notatet begynte med å vise til sosiologen Håkon Lorentzen og hans påpekning av tvisynet som ligger til grunn for offentlig politikk for sivilsamfunnet i Norge. Tvisynet handler om at partiene er opptatt både av at sivilsamfunnet skal være uavhengig, og samtidig har en rekke samfunns-problemer som sivilsamfunnet skal være med på å løse. Det siste er å ha en instrumentell tilnærming til sivilsamfunnet.

Gjennomgangen av de fire politikkområdene – frivilligheten, tros- og livssynssamfunnene, idretten og ideelle aktører – viser at dette tvisynet er til stede i partienes partiprogrammer. Det er særlig i politikken rettet mot de frivillige organisasjonene at tvisynet er tydelig, ved at organisasjonene må være frie og uavhengige, samtidig som partiene nevner en hel rekke utfordringer som de vil at organisasjonene skal være med på å løse. Når det gjelder tros- og livssynspolitikken kommer tvisynet tydeligst frem hos KrF, mens de andre partiene ser ut til å ha et mer problemfokusert forhold til trossamfunnene. Det vil si at de fokuserer på hvordan de kan hindre maktmisbruk og brudd på menneskerettigheter. Partienes politikk på idrettsfeltet er ikke problemfokusert, men opptatt av at så mange som mulig skal ha mulighet til å delta. Det er stort fokus på økonomiske støtteordninger og lån av utstyr, uten at idrettens uavhengighet er et hensyn som nevnes i noe særlig grad. Sånn sett er det partienes forhold til idretten som preges mest av instrumentell tenkning. Partiene er opptatt av ideelle aktører i velferden, men i ulik grad. KrF er særlig opptatt av at de skal få større plass og er også det eneste partiet som nevner at ideell virksomhet kan fungere som et viktig korrektiv til andre aktører. Ellers er også synet på de ideelle aktørenes rolle i velferden preget av instrumentell tenkning.

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nzødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatterene på [email protected] eller [email protected]

Relatert

Eirik Løkke

Ungarn: Kunsten å undergrave demokratiet

Gjennom Viktor Orbáns regjeringstid har Ungarn opplevd en demokratisk tilbakegang. Dette notatet beskriver hvordan rettsstaten og folkestyret har blitt svekket.

InternasjonaltDemokrati og rettigheter

Torkel Brekke

Iransk religiøs ekstremisme og krigen mot USA og Israel

Dette notatet viser at det ikke er tilstrekkelig å analysere makt, strategi og økonomi alene. Regimet formes også av en apokalyptisk religiøs idéverden som preger synet på krig, Israel og egen rolle i historien.

DemokratiUtenrikspolitikkTotalitære og autoritære regimer

Torkel Brekke

Avvæpning av Hamas og Trumps plan for Gaza

Trumps Gaza-plan forutsetter at Hamas legger ned våpnene. Hvor realistisk er det? Dette notatet bruker economics of terrorism-perspektivet for å forklare hvorfor militante, religiøse bevegelser, som Hamas, er spesielt vanskelige å avvæpne.

InternasjonaltPolitikk og samfunnForsvar og sikkerhet

Lars Peder Nordbakken

Høyre og Venstre kan tippe vektskålen i borgerlig favør

En ny undersøkelse viser at Høyre og Venstre er partiene som har størst mulighet til å trekke velgere over blokkgrensen – og dermed tippe valget i borgerlig retning.

Norsk politikkPolitikk og samfunn

Lars Peder Nordbakken

Velgerne foretrekker borgerlig-liberale løsninger

En ny meningsmåling viser at flertallet vil ha en politikk som gjør det mer lønnsomt å jobbe, skaper nye arbeidsplasser og som setter kunnskap og kompetanse i sentrum, fremfor mer statlig støtte, styring og omfordeling.

Politikk og samfunnØkonomi og velferd

Eirik Løkke

STORTINGET 2025–2029 – Hvem skal styre landet?

Vil høstens nye Storting være yngre med flere karrierepolitikere enn tidligere? Og vil kvinneandelen synke til kun 41 %? Les nytt notat om hvem som skal styre landet.

Norsk politikkPolitikk og samfunn