Finn på siden

LOs og norsk Midtøsten-politikk
Er LOs innflytelse et hinder for en profesjonell og balansert tilnærming til konflikten mellom Israel og palestinerne?
Dette notatet ser på hvordan LOs innflytelse har utviklet seg og formet norsk politikk på Midtøsten-området.
Publisert: 24. januar 2025
Norsk Midtøsten-politikk har fått en særegen form som følge av LOs sterke engasjement på feltet og som resultat av organisasjonens innflytelse på Arbeiderpartiet. Dette notatet vil se på hvordan innflytelsen har utviklet seg og formet norsk politikk på området. Det som gjerne framstilles som tverrpolitisk enighet, er i hvert fall i noen grad politikk og perspektiver utviklet i fagbevegelsen og overtatt av Arbeiderpartiet. Høyresiden i politikken bør reise klarere spørsmål om LOs innflytelse er et hinder for en profesjonell og balansert tilnærming til konflikten mellom Israel og palestinerne. Og hvis svaret er ja, bør høyresiden legge til side frykten for å tenke nytt og være mindre engstelig for å utfordre såkalt konsensus i Midtøsten-politikken.
Dette notatet baserer seg på tre typer kilder:
- Primærkilder i blant annet Arbeiderbevegelsens arkiver (ARBARK) og Nasjonalbibliotekets elektroniske arkiv
- Intervjuer med a) relevante personer i norsk, dansk, svensk og finsk LO, b) norske stortingsrepresentanter og c) utenlandske diplomater med relevant bakgrunn
- Sekundærlitteratur om norsk utenrikspolitikk
1970- og 80-tallet
På 1970-tallet begynte den norske arbeiderbevegelsen å utvikle en mer kritisk holdning til Israel, i takt med den globale venstresidens økende støtte til palestinernes sak. Dette markerte starten på et skifte i LOs perspektiv på Midtøsten-konflikten. En betydelig endring i LOs politikk på feltet fant sted ved LO-kongressen i 1981. Ved kongressen vedtok LO for første gang en uttalelse som inneholdt flere viktige punkter om Midtøsten. LO anerkjente palestinernes rett til selvbestemmelse og en egen stat, og anerkjente PLO som palestinernes legitime representant, samtidig som man ønsket å opprettholde det gode forholdet til Israel og landets fagforening, Histadrut. Hvis man leser protokollen og vedtakene etter Kongressen i 1981, virker åpningen for offisiell kontakt med PLO som moderat, men norske aviser framstilte debattene om Israel og PLO på kongressen som voldsomme og konfliktfylte. Før 1981 hadde organisasjonen generelt inntatt en mer pro-israelsk posisjon i tråd med den dominerende holdningen i norsk arbeiderbevegelse i etterkrigstiden.
Endringen i 1981 kan sees som et resultat av blant annet økende bevissthet om palestinernes situasjon blant LO-medlemmer og -ledere, påvirkning fra internasjonale strømninger, særlig innen den europeiske venstresiden, og gradvis endring i norsk offentlig opinion etter Seksdagerskrigen i 1967. Vedtaket og debattene i 1981 la grunnlaget for LOs videre engasjement i Midtøsten-spørsmålet. Det er verdt å merke seg at denne endringen skjedde tidligere i LO enn i mange andre deler av det norske samfunnet, noe som understreker fagbevegelsens rolle som en pådriver i utviklingen av norske holdninger til Israel-Palestina-konflikten. Den nye kontakten som LO opprettet med palestinerne, blant annet ved å invitere Den palestinske arbeiderunion til LOs kongresser og ved å ansette en palestiner i LO, la mye av grunnlaget for den senere Oslo-kanalen. Dette er den historiske bakgrunnen til at LO alltid har følt et spesielt eierskap til spørsmålet om Palestina.
1990-tallet og Oslo-prosessen
Oslo-prosessen – og Oslo-avtalene i 1993 og 1995 – markerte et høydepunkt i Norges rolle som fredsmegler. LO og Arbeiderpartiet var sterkt involvert i prosessen, med FAFO som spilte en nøkkelrolle i å tilrettelegge for hemmelige forhandlinger mellom Israel og PLO. FAFO, et institutt for forskning og utredning grunnlagt av LO i 1982, hadde en unik posisjon i skjæringspunktet mellom norsk forskning og politikk. Instituttets mandat var å produsere handlingsorientert og politisk relevant forskning, og det hadde tette personlige bånd til Arbeiderpartiet. Terje Rød-Larsen, FAFOs direktør fra 1982 til 1993, var også politiker for Arbeiderpartiet og spilte en sentral rolle i
Oslo-prosessen. Mot slutten av 1990-tallet, etter hvert som prosessen begynte å gå i stå, oppsto det økende skuffelse og frustrasjon i den norske arbeiderbevegelsen. Dette førte til en mer kritisk holdning til Israel, spesielt innen LO og deler av Arbeiderpartiet. Skuffelsen etter Camp David-møtet mellom Ehud Barak og Yasir Arafat i 2000 markerte et vendepunkt, og skuffelsen ble raskt omsatt til sinne rettet mot Israel. Fra år 2000 ser vi en dramatisk økning i anti-israelsk retorikk i LOs publikasjoner. Hver eneste artikkel og kommentar i LOs mediekanaler fra de siste årene av 1990-tallet la skylden for problemene i fredsprosessen utelukkende på Israel. Denne ensidige fokuseringen på israelsk skyld førte til en unyansert forståelse av konflikten og la
grunnlaget for en anti-israelsk og anti-sionistisk holdning som fortsatte å vokse i styrke fra årtusen-skiftet.
LOs radikalisering etter 2000
Etter Oslo-prosessens sammenbrudd og utbruddet av den andre intifadaen i 2000, gjennomgikk LO en tydelig radikalisering i sitt syn på Israel-Palestina-konflikten. Gerd-Liv Valla, LO-leder fra 2001 til 2007, kalte Israel en “apartheidstat” og krevde økonomisk boikott. Valla hadde en venstreekstrem – altså revolusjonær og antidemokratisk – bakgrunn og representerte også et antisionistisk standpunkt som var typisk for det ekstreme venstre i Norge og andre vesteuropeiske land. LOs dreining i antisionistisk retning sammenfalt også med globale utviklingstrekk i kjølvannet av FNs store konferanse1Konferansens tittel var World Conference against Racism, Racial Discrimination, Xenophobia and Related Intolerance. i Durban på sensommeren 2001. Til tross for at FN-konferansen skulle handle om rasisme, dominerte antisionistiske symboler og budskap deler av konferansen, og flere jøder – også uten tilknytning til Israel – ble jaget fra arrangementer under konferansen. Dermed er det grunn til å sette LOs utvikling etter år 2000 i en større global sammenheng.
Anklager om folkemord satt løst på norsk venstreside våren 2002 på grunn av en israelsk antiterror-operasjon i Jenin hvor 52 personer ble drept. Palestinske talspersoner kom i internasjonale medier med påstander om at 500 uskyldige var drept. Det ble raskt avslørt som løgn. Norske medier trodde likevel på palestinske påstander. I løpet av 2001 og 2002 vokste fordømmelsen av Israel i styrke. For eksempel hevdet ukebladet Ny Tid i en lederartikkel 12. april 2002 at Israel begikk et folkemord mot palestinerne, sammenlignbart med det som ble begått i Bosnia. Boikott over hele linjen var svaret. Påstandene ble gjentatt av ledelsen i LO. Yngve Hågensen (1938-2023) gikk hardt ut mot Israel i en 1. mai-tale i Haugesund i 2002. “Sharon er skyldig i folkemord,” sa han og la til at den israelske statsministeren utmerket seg i sin grusomhet selv etter israelsk standard. Dette var to uker etter at de palestinske påstandene om Jenin hadde blitt offentlig avkreftet.
Dagens situasjon
Utviklingen mot en klar antisionistisk posisjon i LO kulminerte i kongressuttalelser etter LO-kongressene 2017 og 2022, hvor organisasjonen tok til orde for tiltak som legger seg tett
opp til det den eksplisitt antisionistiske BDS-bevegelsen2Boycott, Divestment, Sanctions (BDS) er en organisasjon. Se https://www.britannica.com/topic/Boycott-Divestment-Sanctions. Det er verdt å nevne at BDS-bevegelsens aktiviteter er forbudt i mange land. Selv i Spania, hvor støtten til palestinerne generelt er sterk, bestemte høyesterett i 2022 at BDS-bevegelsen bryter med grunnleggende rettigheter og er diskriminerende. krever, herunder bred boikott av landet og full «tilbakevending» av flere millioner palestinere som fortsatt defineres som flyktninger til tross for at mange av dem er født og har statsborgerskap i andre land.
Radikaliseringen av fagbevegelsen skjedde også nedenfra gjennom grasrot-initiativer. Fagbevegelsen har hvert år siden 2009 sendt mange såkalte “ambassadører til Palestina” i samarbeid med Norsk Folkehjelp. Ambassadørene, som representerer ulike fylker og ungdoms-organisasjoner, har etterlatt seg et omfattende arkiv av blogger, som gir innsikt i deres erfaringer og perspektiver. Disse bloggene avslører en ensidig, ofte kunnskapsløs og svært emosjonell tilnærming til konflikten, der Israel konsekvent fremstilles som den onde part og palestinerne som uskyldige og undertrykte. En profilert blogger og tidligere medlem av Fagforbundets nasjonale styre skrev i august 2014 at situasjonen i Gaza «stinker av etnisk rensing og folkemord», og hevdet at døde palestinere var brikker i israelske politikeres maktspill. En annen «ambassadør» beskrev Israels handlinger som «systematisk ondskap som er umulig å fatte» etter besøk på Vestbredden og Gaza i 2019. Noen av tekstene fra ambassadørene inneholder elementer som kan tolkes som
antisemittiske. For eksempel sammenlignes Israels handlinger med nazistenes forbrytelser. Fagbevegelsens ambassadørprogram har bidratt til å forsterke en radikal anti-israelsk holdning på norsk venstreside.
For å forstå hvor bredt investert norske fagforbund under LO er i spørsmål om Israel og Palestina, kan vi se på LO-forbundene som er medlemmer av en organisasjon kalt Fellesutvalget for Palestina, en paraplyorganisasjon som er en møteplass for organisasjoner som arbeider for Palestina.

Fellesutvalget for Palestina har også blant annet BDS Norge, Palestinakomiteen, partiet Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) som medlemmer. Vi ser her at fagforbund med minst 400 000 medlemmer er del i palestina-bevegelsen i Norge. Men det reelle tallet er langt større. De to største forbundene i LO – Fagforbundet og Fellesforbundet – er nemlig ikke med i Fellesutvalget for Palestina. Begge forbundene er imidlertid svært aktive i spørsmål om Palestina og har i en rekke sammenhenger lagt seg på samme linje som BDS med blant annet krav om boikott. Fagforbundet, som er LOs største medlemsorganisasjon, er spesielt radikal både ved gjennomgående å bruke begrep som apartheid, ved å kreve boikott og ved å bygge opp det såkalte ambassadørprogrammet, som vi så på over. Disse to organisasjonene har til sammen
omkring 575 000 medlemmer. Dermed kan vi konkludere med at omkring en million personer er medlemmer i fagforbund i LO som aktivt arbeider med Midtøsten-politikk, og som inntar politiske posisjoner som er like radikale som BDS-bevegelsen. En radikal anti-israelisme er kort sagt blitt institusjonalisert i nesten hele LO etter år 2000.

Båndene mellom LO og Arbeiderpartiet
LO har historisk hatt en unik posisjon i norsk politikk gjennom sine tette bånd til Arbeiderpartiet. Samarbeidskomiteen, etablert i 1927, er et ukentlig møtepunkt mellom toppledelsen i LO og Arbeiderpartiet. På 1970-tallet ble båndene ytterligere styrket, med mange LO-folk i sentrale posisjoner i partiet og regjeringen. Historikeren Trond Bergh påpeker: “Aldri hadde så mange personer med LO-bakgrunn besatt så mange og så viktige posisjoner i partiet og i regjeringen.” (LOs historie, bind 3, s. 97). Samarbeidet ble styrket under Jens Stoltenbergs andre regjering da LOs leder Gerd Liv Valla kom inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i 2005. (Ved partiets landsmøte i 2002 ønsket hun ikke denne rollen, som LOs ledere alltid hadde hatt.) Lederne for de to største forbundene i LO, Fagforbundet og Fellesforbundet, ble også gjenvalgt inn i Aps sentralstyret dette året, og Stoltenberg uttalte at han var svært fornøyd med formaliseringen av det tette samarbeidet mellom LO og Ap. Norske aviser hadde i forbindelse med Aps landsmøte 7.-10. april 2005 bred dekning av de enda sterkere båndene som nå ble knyttet mellom fagforeninger og parti, og Aftenposten skrev (08.04) at Stoltenberg og Valla, og dermed LO og Ap, var sammensveiset «som et siamesisk tvillingpar.» Det nære samarbeidet har gitt LO betydelig innflytelse over Arbeiderpartiets politikkutforming, også i spørsmål om Midtøsten, et felt som fagbevegelsen føler sterkt eierskap til. Et av intervjuene som danner bakgrunn for dette notatet ble gjort med Åsmund Aukrust, stortingsrepresentant (2021-2025) for Ap, og første nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen. Han bekreftet at partiet har tett dialog og koordinering med LO i Midtøsten-politikken.
Norges tilnærming til Israel-Palestina-konflikten skiller seg markant fra de andre nordiske landene. Svensk LO har opprettholdt kontakt med både israelske og palestinske fagforeninger, i motsetning til norsk LO, og mener dette gir en mer realistisk forståelse av konfliktens kompleksitet. Dansk LO ser ingen grunn til å engasjere seg sterkt i Midtøsten-konflikten – det overlates til utenriksdepartementet. Finsk LO har outsourcet sitt internasjonale solidaritetsarbeid til en egen
organisasjon (SASK) og tar ikke selvstendige standpunkter i utenrikspolitiske spørsmål. Norsk LO står alene blant de nordiske fagbevegelsene i sin radikale tilnærming til Israel-Palestina-spørsmålet. I intervjuer med ansatte i internasjonale avdelinger i andre lands LO, fremkommer det skepsis til hvordan norske representanter for fagbevegelsen forsøker å påvirke utenrikspolitikken. Alle de intervjuede i våre tre naboland stilte seg tvilende til om en organisasjon som LO kan ha en profesjonell rolle på området.
Spørsmål og oppsummering
LOs innflytelse har bidratt til å forme en norsk Midtøsten-politikk som på flere måter skiller seg ut internasjonalt. Norge har f.eks. inntatt mer radikale anti-israelske og pro-palestinske standpunkter i FN enn nordiske naboer og andre vestlige land, en trend som har forsterket seg gradvis fra år 2000 og som har kulminert etter massakren 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen på Gaza-stripen. Men ved kun å fokusere på myndigheter og deres veivalg, overser vi den betydelige rollen som spilles av politisk kultur når det gjelder innramming av et politisk felt og når det gjelder å legge premissene for politikk. LOs sterke innflytelse på norsk Midtøsten-politikk reiser flere spørsmål, blant annet følgende:
- Mangel på kunnskap: LO har bidratt sterkt til å forme norsk politisk kultur med hensyn til Midtøsten, men det mangler forskningsbasert kunnskap om den påvirkning LO har hatt på Arbeiderpartiet på feltet norsk Midtøsten-politikk; redegjørelsen i dette notatet er åpenbart begrenset i omfang. Har forskningen og medienes analyser av Norges forhold til Israel og Palestina dermed oversett en sentral side ved norsk politisk kultur?
- Norges posisjon: Hva har LOs innflytelse gjort med Norges posisjon internasjonalt? Hvis vi sammenligner oss med våre naboland, kan det se ut som Norge har spilt seg ut over sidelinjen. Har LOs ensidig fokus på de negative sidene ved Israels politikk, og dertil manglende oppmerksomhet om kritikkverdige forhold hos palestinske myndigheter og i palestinsk politisk kultur, ført til en mindre nyansert forståelse av konflikten blant norske beslutningstakere og blant kommentatorer i medier og forskning?
- Antisemittisme og anti-israelisme: Forskning viser klart at anti-israelisme og antisionisme er forbundet med antisemittisme. Det er gjennom hele 2000-tallet kommet store studier fra mange vestlige land som bekrefter denne sammenhengen, og den finner man også i representative befolkningsundersøkelser fra Norge. Det er derfor viktig å spørre om den sterke Israel-kritikken som LO har utviklet siden 2000, har bidratt til økt antisemittisme i Norge.
Hva bør gjøres? Høyresiden i norsk politikk har lenge hatt en tendens til å tilpasse seg konsensus i utenrikspolitikken. Partiet Høyre har fulgt samme linje som Arbeiderpartiet på spørsmål om Israel og Palestina, og selv etter 7. oktober 2023 er Høyres eneste egentlige kritikk, at anerkjennelsen av Palestina som stat var gjort på feil tidspunkt. På spørsmål om Midtøsten er det liten tvil om at det man kaller «konsensus» i stor grad springer ut av en politisk kultur med forankring i
LO og Arbeiderpartiet. Ofte sier utenrikspolitiske eksperter at slik tverrpolitisk enighet er viktig for et lite land. Det er kanskje riktig, men det som framstilles som tverrpolitisk konsensus med hensyn til Israel og Palestina, kan i hvert fall i noen grad sies å være en politisk posisjon, og et verdensbilde, som har røtter i fagbevegelsen. Det er også mulig å spore en viss innflytelse fra det ytre venstre, hvis vi ser nøye på utviklingen av fagbevegelsens posisjoner fra sent 1970-tall.
LOs innflytelse på norsk Midtøsten-politikk er sannsynligvis et hinder for en profesjonell og balansert tilnærming til konflikten mellom Israel og palestinerne. Norsk høyreside har i for stor grad godtatt premisser for norsk Midtøsten-politikk lagt av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.
Høyresiden bør derfor bli mer bevisst røttene og historien til posisjoner som tas for gitt i en konsensuspreget Midtøsten-politikk. Bare da kan man tenke nytt og selvstendig om feltet.
En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:
Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.
Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]