Innledning

Konservative og kristendemokratiske partier har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av det Europa vi kjenner i dag. Siden slutten av andre verdenskrig har de vært store folkepartier, altså partier med store velgermasser, som fører en politikk som appellerer til alle sosiale grupper i samfunnet. Hva slags partier er dette? Og hvilke fellestrekk deler de? Selv om kristendemokratiske og konservative partier befinner seg i hver sin partifamilie, har de over tid blitt sammenflettet. Flere konservative partier vektlegger kristen tenkning, og mange kristendemokrater ser på seg selv som konservative. Hvorfor er det slik, og hvordan kommer dette til utrykk i partienes politikk?

Dette notatet analyserer den konservative og den kristendemokratiske partifamilien gjennom et utvalg partier. Analysen vil vise partienes likheter og forskjeller, partienes historiske opphav, hvordan partiene står politisk og ideologisk og hvilke partinavn og merkelapper de benytter. Det følger opp Civita-notat 18/2022, som så på Europas liberale partier.

Hva er et konservativt parti?

Konservatisme innebærer at man ønsker å bevare noe, og de som er konservative, ønsker ofte å bevare det bestående, som regel selve samfunnet slik det er (Syse & Røe Isaksen, 2011). Samtidig innebærer konservatisme også en vilje til å endre for å bevare. Moderate endringer kan oppnås gjennom gradvise reformer, i motsetning til revolusjon. Hva konservative ønsker å bevare, varierer, men over tid har de konservative ønsket å bevare institusjoner i et vidt spekter, som: «kongehusets makt, konstitusjonelt monarki, aristokratiets privilegier, representativt demokrati, høye tariffer, frihandel, nasjonalisme og internasjonalisme, sentralisering og desentralisering, kapitalisme og velferdsstat» (Syse & Røe Isaksen, 2011).

I takt med at samfunnet har endret seg, har også de konservative endret seg, og særlig hvilke institusjoner som de konservative har vært forsvarere av. Konservatisme kan best forstås som et forsvar av samfunnets sjel. En sentral del ved konservatisme er at endring må ledsages av erfaring og ydmykhet, ettersom vi sjelden kan ha full kunnskap om hva store omveltninger av samfunnet vil føre til. Konservative partier vil derfor være varsomme i møte med endringer i samfunnet.

Norges konservative parti er Høyre, som kaller seg «liberalkonservativt» og blander konservatisme og liberalisme.

Moderne konservative vil ofte, i likhet med liberale, vektlegge individet i stor grad. Men for konservative vil familie, kultur og historie spille en viktigere rolle enn hva det gjør i liberalismen (Syse & Røe Isaksen, 2011, 18). Dette knytter konservative tett opp til kristendemokrater, som også er samfunnsorienterte og vektlegger familieverdier og tradisjon.

Hva er et kristendemokratisk parti?

Kristendemokratiske partier «tar gjerne utgangspunkt i tradisjonelle kristne verdier når de skal utforme praktisk politikk. Familiepolitikk og religionens plass i skolen er typiske saker som opptar kristen-demokratiske partier over hele Europa.» (Evjen, 2021). Likevel har kristendemokratiske partier ofte løs tilknytning til Kirken, og vektlegger verdier i større grad enn tro, hvilket gjør at de ikke er forbeholdt troende velgere. Å verne både kristne verdier, og Kirkens posisjon i samfunnet, er noe også et parti som Arbeiderpartiet er opptatt av i Norge. Kristendemokrater og konservative er derimot mer opptatt av å skille stat og religion. Dette ledsages av subsidaritet, at beslutningene tas på laveste hensiktsmessige nivå, og at samfunnet bygges nedenfra, noe som gjør dem anti-autoritære og ofte mer liberale. Noe som skiller kristendemokrater fra venstresiden. Norges kristendemokratiske parti er Kristelig Folkeparti.

Kristendemokratiske partier er, i likhet med konservative, kritiske til store samfunnsomveltninger. Konservative og kristendemokrater deler et viktig fundament, ifølge Lars Kolbeinstveit i Civita: «Konservative vektlegger samfunnet slik det er og vil, i likhet med kristendemokrater, vektlegge at menneskers fornuft og rasjonalitet er begrenset» (2020).

Hva forener disse to partifamiliene?

De konservative og de kristendemokratiske partiene tilhører to ulike partifamilier. En partifamilie er en gruppe partier som ligner hverandre og har slektskap på tvers av landegrenser. Ofte omtales partier som tilhører samme familie som «søsterpartier». Disse partiene er som regel å finne i samme transnasjonale partiallianser og i Europaparlamentets partigrupper.

De konservative og de kristendemokratiske partiene tilhører samme partigruppe i Europaparlamentet, European People’s Party (EPP). EPP er tilknyttet to transnasjonale partiallianser: International Democratic Union, som består av konservative partier, har Høyre som medlem. Christian Democratic International består av kristendemokratiske partier, og har KrF som medlem. Flere av partiene, som tyske CDU og spanske PP, er medlem av begge, mens franske Les Republicains, som er et klassisk konservativt parti, kun er medlem av Christian Democratic International. Dette illustrerer at partifamiliene er beslektet, og på samme tid utfordrende å holde atskilt.

EPP het opprinnelig Christian Democrat Group, men byttet navn i 1979, etter at konservative partier også kom inn i gruppen. Som et resultat har de konservative og de kristendemokratiske partiene fått en tettere tilknytning. EPP er den største partigruppen i Europaparlamentet og har i dag 81 medlemspartier (og partnere), fordelt på 43 land (hovedsakelig i Europa, men også i Libanon og Marokko).

Dette notatet analyserer konservative og kristendemokratiske partier fra åtte forskjellige land. Syv av partiene er del av EPP. I tillegg analyseres det britiske Conservative Party, som er medlem av International Democratic Union.

Følgende partier analyseres:

• Norge – Høyre og Kristelig Folkeparti
• Sverige – Moderaterna og Kristdemokraterna
• Danmark – Det Konservative Folkeparti og Kristendemokraterne
• Tyskland – Christlich Democratische Union (CDU) og Christilich-Soziale Union (CSU)
• Østerrike – Die Neue Volkspartei
• Frankrike – Les Republicains
• Spania – Partido Popular
• Luxembourg – Chrëschtlech Sozial Vollekspartei
• Storbritannia – Conservative party

Finnes det andre konservative eller kristendemokratiske grupperinger?

At enkelte konservative partier står utenfor EPP, skyldes uenighet om EU. Partigruppen European Conservatives and Reformists (ECR) i Europaparlamentet består av partier som er skeptiske til EU. Britiske Conservative Party var, frem til Brexit, medlem av ECR. Men bortsett fra euroskepsis, deler ECR og EPP felles konservative verdier. Noen av partiene i ECR kan imidlertid karakteriseres som populistiske, som Sverigedemokraterna, spanske VOX og det polske Lov- og rettferdighetspartiet. I all hovedsak er det motstanden mot EU som kjennetegner disse partiene, rent politisk. I tillegg er det flere liberale partier som i stor grad ligner på de konservative. Nederlandske Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) er et eksempel. De omtales som liberalkonservative, noe blant annet norske Høyre også kaller seg. I Danmark er Venstre ofte ansett som den danske versjonen av norske Høyre. De har imidlertid medlemskap i den liberale partigruppen i Europaparlamentet, og den liberale transnasjonale partialliansen ALDE. De nordiske konservative partiene kan sies å være langt mer liberale enn de konservative i både Sør- og Sentral-Europa, noe som gjør at de i større grad ligner på og deler likhetstrekk med de liberale partiene.

Hvordan står det til med partiene?

De konservative og kristendemokratiske partiene er og har vært klare regjeringsalternativer ved valg i Europa. EPP har vært størst ved fem valg til Europaparlamentet på rad. Slik var det også ved forrige valg, da EPP fikk en oppslutning på 20,8 prosent og 182 av 752 seter. Europakommisjonen, EUs utøvende makt, ledes av Ursula von der Leyen, som er fra EPP.

I 2022 er det få fra disse partifamiliene som regjerer; kun britiske Conservative party og østerrikske Die Neue Volkspartei er i regjering.

Tabell 1 viser både konservative og kristendemokratiske partier etter land, antall partier, oppslutning, hvorvidt de sitter i regjering, er det største partiet og innehar statsminister- og/eller presidentembetet:

Analytisk rammeverk

Den klassiske måten å analysere partifamilier på, kombinerer fire ulike tilnærminger for dette (Mair & Mudde, 1989). I kombinasjon bidrar tilnærmingene langt bedre til å analysere partiene enn hva de ville ha gjort enkeltvis:

1. Partiene innehar medlemskap i samme transnasjonale partigruppe/partiføderasjon (Europaparlamentet og/eller føderasjon).
2. Partiene har lignende partinavn eller merkelapp.
3. Partiene har samme opphav og er etablert langs samme skillelinje eller konflikt.
4. Partiene har lignende politikk (partiprogram) og ideologisk utsyn.

Disse tilnærmingene vil først og fremst få frem hva et kristen-demokratisk og et konservativt parti er, både historisk og i dag. Tilnærmingene vil også forsøke å få frem om partiene har en delt identitet (Mair & Mudde, 1989, 225). Videre vil disse tilnærmingene bidra til å få frem likheter og forskjeller mellom partiene, men også mellom partifamiliene.

Tilnærmingene fungerer også som kriterier; jo flere oppfylte kriterier, desto likere vil partiene fremstå (Mair & Mudde, 1989, 225). Notatets videre analyse tar for seg partienes (1) navn og merkelapp, (2) opphav og (3) ideologi og politikk.

Navn og merkelapp

Merkelappen «konservativ» ble tatt i bruk i Frankrike tidlig på 1800-tallet (Syse & Røe Isaksen, 2011) og ble brukt om de som ønsket å forsvare kongedømmet og den etablerte kirken. Noen av de konservative partiene benytter seg fortsatt av denne merkelappen, mens noen bruker andre navn og merkelapper som på ulikt vis representerer konservative verdier.

Å bruke begrepet «konservativ» som merkelapp er ikke utbredt. Britiske Conservative Party og danske Det Konservative Folkeparti er unntakene.

Norske Høyre representerte den parlamentariske høyresiden da det ble stiftet i 1884 og har sågar sitt navn fra konflikten det har opphav i. Høyre-venstre-aksen har sitt opphav i Frankrike. Kongens støttespillere, de konservative, satt plassert til høyre i nasjonalforsamlingen, mens de liberale satt til venstre.

Franske Les Républicains har gjennomgått en rekke navneendringer på 1900-tallet. Merkelappene har variert mellom begreper som «demokrater», «folkeparti» og «liberale». Endringene har som regel vært resultat av splittelser i partiet. Partiet ble samlet i 2002 under navnet «Union for en folkebevegelse». I 2015 endret tidligere president Nicolas Sarkozy partiets navn til Les Republicains.

Å benytte seg av begrepet «folkeparti» er vanlig. Eksempler blant de konservative partiene er spanske Partido Popular, østerrikske Die Neue Volkspartei og selve partigruppen. Danske Det Konservative Folkeparti bruker merkelappene «folkeparti» og «konservativ» i kombinasjon.

Begrepet «moderat» innebærer å være måteholden og ikke overdreven. Det er en treffende karakteristikk for konservatisme og tilnærmingen til gradvise endringer, og bevaring av det bestående, og grunnlag for navnet til svenske Moderaterna.

Kristendemokratiske partier benytter seg av like merkelapper. Det mest åpenbare er at alle partiene bruker ordet «kristen». Både det svenske og danske kristendemokratiske partiet kaller seg rett frem for «kristen-demokratene». Det samme er tilfellet for Tyske Christlich Demokratische Union.

Flere av de kristendemokratiske partiene bruker merkelappen «sosial» i kombinasjon med «kristen», blant annet tyske CDU/CSU og luxembourgske CSV. Historisk har kirken vært en viktig arena for sosiale tjenester, før velferdsstatens fremvekst.

Både luxembourgske CSV og norske KrF kombinere merkelappene «kristen» og «folkeparti». Noe de har til felles med EPP og andre konservative partier.

De kristendemokratiske partiene er gjenkjennbare fordi alle benytter seg av merkelappen «kristen», mens de konservative partiene har varierende navn og merkelapper. Som regel benyttes ord som gjenspeiler konservative verdier, eller så brukes merkelappen «folkeparti».

Opphav

De to partifamiliene, de konservative og de kristendemokratiske, har en svært sammenflettet historie. De konservative har som regel forsvart de bestående institusjoner, som blant annet Kirkens rolle i samfunnet. I tillegg har, som vi skal se, flere av de kristendemokratiske partiene utviklet seg over tid til å bli konservative partier.

De politiske partiene representerer grupper som konkurrerer med andre grupper om fordelingen av ressurser. Dette gjør at det oppstår skillelinjer. Politiske skillelinjer vil i stor grad variere over tid og dermed bidra til at politiske saker får både styrket og svekket relevans.

Det er fire strukturelle skillelinjer som er helt sentrale (Lipset & Rokkan, 1967, s. 13–15): (1) En territoriell konflikt mellom sentrum og periferi, som baserer seg på språklige, kulturelle og etniske mot-setninger. (2) En religiøs konflikt mellom kirke og stat. (3) En handelskonflikt mellom tradisjonelle rurale næringsinteresser og de nye kommersielle og industrielle bykreftene. (4) En klassekonflikt mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. De to siste gir oss den økonomiske dimensjonen, som har vært dominerende. For både de konservative, men også de kristendemokratiske partiene, er det særlig to av disse skillelinjene de aller fleste partiene har opphav i, nemlig sentrum-periferi og den religiøse konflikten.

Franske Les Republicains har gjennomgått mange endringer over tid, både formelle splittelser og navneendringer. Samtidig har Frankrike vekslet mellom å være republikk, keiserdømme og konstitusjonelt monarki. Dette gjør at de franske partiene har en komplisert historie. De konservative kan spores tilbake til de som ønsket å forsvare Kongens makt, særlig vetomakten, under den franske revolusjonen (Bréchon, 2017). Dagens utgave av det konservative partiet har sterke bånd til Charles de Gaulles parti. Derfor kalles ofte de konservative for «Gaullister». Siden den gang har de konservative vært forsvarere av selve republikken slik den er. De franske konservative har opphav i sentrum-periferi-skillelinjen.

De øvrige konservative partiene har det samme utgangspunktet som i Frankrike. Britiske Conservative Party ble dannet som «Torys» i 1832. De var en gruppe konservative som protesterte mot utvidelse av demokratiske rettigheter, som kom i en «Reform Bill» det samme året (Webb & Louth, 2019). Reformens mål var å gi stemmerett til den britiske middelklassen. I Danmark ble Det Konservative Folkeparti stiftet i 1849, som partiet «Højre». Også dette partiet ble stiftet som en motreaksjon mot omveltninger i samfunnet. Årsaken i Danmark var Juni-grunnloven, som endret styresettet fra enevelde til konstitusjonelt monarki (Wendel-Hansen, 2011). Norske Høyre ble etablert i 1884, i etterkant av utvidelsen av folkestyret, som kom som en følge av at parlamentarismen ble etablert på Stortinget. Til tross for dette jobbet partiet for å utvikle parlamentarismen og var svært moderat (Tvedt, 2022).

Svenske Moderaterna ble stiftet under navnet «Allment valgmans-forbund» i 1904. Partiet ble stiftet som en motreaksjon mot det som på den tiden ble oppfattet som radikale krefter. Helt sentralt ved de konservatives agenda var forsvaret for det gjeldende demokratiet. De konservative ønsket altså ikke et utvidet demokrati, særlig var de mot å utvide stemmeretten (Nilsson, 2010).

Av de kristendemokratiske partiene er østerrikske ÖVP, og luxembourgske CSV de eldste. Men også tyske CDU har røtter fra før andre verdenskrig. ÖVP er etterfølgeren etter «Christian social party», som ble dannet i 1891. Dette partiet var sosialkonservativt og vektla religion. Partiet oppstod som ÖVP etter andre verdenskrig. Luxembourgske CSV ble dannet i 1914 under navnet «Rietspartei» (høyrepartiet) og besto hovedsakelig av katolikker. Partiet var en motreaksjon mot både økende kapitalisme og økende marxistisk utvikling i samfunnet. Begge disse kreftene jobbet mot kirkens posisjon i samfunnet, som kristendemokratene ville forsvare (Luxembourg Times, 2013). CDU oppstod formelt i 1945, men har sine røtter i det gamle tyske sentrumspartiet Zentrum, som representerte katolikker. Da CDU ble stiftet etter andre verdenskrig, representerte det en større del av befolkningen, blant annet arbeiderklasse og middelklassen, og har siden da vært det vi kaller et folkeparti (Conradt, 2021). Dette var resultatet av at sentrale personer i CDU, som Konrad Adenauer, så behovet for å ikke være konfesjonelt bundet, for å appellere til flere enn kun katolske velgere. Dette er en gjennomgående erkjennelse hos de kristendemokratiske partiene, og noe som har gjort dem til store folkepartier.

Flere av de kristendemokratiske partiene oppstod etter andre verdenskrig. De eldste partiene hadde opphav i materielle skillelinjer, der aktørene representerer veldig tydelige interesser. Men etter hvert som politiske spørsmål har handlet mindre om ressurser, har prinsipper og holdninger spilt en større rolle. Dermed har mange skillelinjer blitt mindre materialistiske (Grindheim, 2016). For kristne partier innebærer dette en orientering mot kristne verdier, som ikke er konfesjonelt bundet. Det er kristne, universelle verdier som ligger til grunn for partienes opphav, ikke konflikten mellom kirke og stat. Blant de utvalgte partiene er norske KrF det første postmaterialistiske partiet, til tross for at det ble dannet før andre verdenskrig.

KrF oppstod i 1933, og ble dannet av utbrytere fra partiet Venstre. Årsaken var misnøye med partiet Venstre, men også med de øvrige partiene. I mellomkrigstiden var det et sterkt fokus på materielle verdier, og de kristne ønsket en sterkere orientering mot kristne verdier og et sterkere fokus på kultur (Bulai, 2007).

Tyske CSU oppstod i 1946, og ble dannet av både katolikker og protestanter i delstaten Bayern, som er Tysklands største delstat (Conradt, 2021). Dette er også den eneste regionen der CSU stiller til valg. Partiet pleier å samarbeide med CDU, men det er ulikheter i de to partienes politikk.

Svenske Kristendemokraterna ble dannet i 1964 under navnet «Kristen Demokratisk Samling». Partiet oppstod som en reaksjon på at kristendomsfaget i den svenske skolen skulle kuttes ned og gjøres om til religionskunnskap (Svensson, 2012). Danske Kristendemokraterne ble stiftet kort tid etter, i 1970. De ble stiftet under navnet «Kristelig Folkeparti», og var også en reaksjon mot det som ble oppfattet som et skritt vekk fra kristne verdier og god moral (Bille & Harding, 2019). I Danmark var det legalisering av pornografi og den danske abortdebatten som var sentrale saker for dannelsen av partiet.

Spanske Partido Popular ble først dannet som «People´s Alliance» på 1970-tallet. De endret navn i 1989 til Partido Popular. Partiet oppstod kort tid etter at det fascistiske Franco-regimet falt som en følge av Francisco Francos død i 1975. Partiet bidro i den spanske demokratiseringen på 1980-tallet, og orienterte seg mot en konservativ politikk (Share, 2018).

Tabell 2 viser hvilken konflikt partiene har sitt opphav i,
og hvorvidt de har oppstått før eller etter andre verdenskrig:

Ideologi og politikk

De konservative og kristendemokratene er to distinkte partifamilier. Til tross for dette står de hverandre svært nær og har, som nevnt, felles partigruppe i Europaparlamentet, EPP. Dette innebærer at de går til valg på samme program og politikk ved valg til Europaparlamentet. Men fortsatt er det avstand mellom de to partifamiliene og spenninger innad i dem.

Sist EPP vedtok et nytt program var ved valget i 2019. Programmet er den felles visjonen til medlemspartiene og forsøker å skape et grunnsyn for deres europeiske politikk, fremfor å være et minste felles multiplum for partienes politikk.

I programmet fra 2019 er det særlig fire viktige punkter for deres visjon: Sikkerhet, bevaring, markedsøkonomi (med en sosial innretning), og internasjonalt samarbeid. Sikkerhet dreier seg hovedsakelig om å trygge borgernes sikkerhet, særlig mot terrorisme og innvandring, men også gjennom et sterkere forsvar. Bevaring dreier seg om å bevare kultur, demokrati og «europeiske verdier». En sentral del av dette er et kristent verdigrunnlag: «We have to protect our way of life by preserving our Christian values and principles» (EPP, 2019). EPP ønsker seg det de selv kaller en sosial markedsøkonomi, med et særlig fokus på å skape arbeidsplasser og like muligheter. I tillegg er de pådrivere for både globalt og internasjonalt samarbeid. Selve essensen i visjonen til EPP som kommer til uttrykk i programmet deres, kan oppsummeres på følgende vis:

«Above all, we need a Europe that successfully protects its citizens. We need a Europe that delivers prosperity and jobs. We need a Europe that protects the environment. And we need a Europe that protects our values and interests in the world. We can only achieve all this in the spirit of cooperation, compromise and mutual respect. And we can only achieve it together.»
(EPP, 2019)

Bildet på neste side viser hvordan partiene i EU plasserer seg langs to dimensjoner. Den vertikale dimensjonen er økonomisk. Denne har en høyreside som representerer et ønske om fri markeds-økonomi, og en venstreside som representerer ønsket om sterk statlig styring i økonomien. Den horisontale dimensjonen er GAL-TAN-aksen (GAL – Green, alternative, libertarian. TAN – Traditional, authoritarian, nationalistic). Denne aksen plasserer partier etter deres syn på demokratiske friheter og rettigheter. Enden av skalaen, som heter «Libertarian», favoriserer utvidede personlige friheter som fri adgang til abort, aktiv dødshjelp, homofiles rettigheter og større demokratisk deltakelse. Den motsatte enden, «Authoritarian», avviser disse ideene og vektlegger heller lov og orden, tradisjonelle verdier og stabilitet (Bakker, 2012). Partier oppe og til venstre vil dermed favorisere en autoritær stat med planøkonomi. Et parti helt nederst og til høyre vil favorisere fullstendig «frislipp», både i form av individuelle rettigheter og økonomisk system. Partigruppene i EU er sortert etter farge. European Peoples´s Party er markert i lyseblå.

Bildet illustrerer hvordan de konservative og de kristendemokratiske partiene plasserer seg. De er som regel å finne på høyresiden i den økonomiske politikken og ønsker mindre statlige inngrep i økonomien enn for eksempel sosialdemokratiske partier, som plasserer seg på venstresiden av den økonomiske dimensjonen. Som vi skal se, er det et skille i dette synet mellom de konservative partiene og de kristen-demokratiske. Partiene er også tradisjonelle i form av vektlegging av kultur og verdigrunnlag. Partiene er også opptatt av sikkerhet, både gjennom rettsstaten og et sterkt forsvar. På denne måten skiller de seg fra de liberale partiene, som vektlegger individets frihet fremfor lov og orden.

Selv om de konservative og de kristendemokratiske partiene overlapper på mange politiske områder, finnes det noen grunnleggende forskjeller mellom de to partifamiliene. De kristendemokratiske partiene omtaler som regel den økonomiske politikken som de står for, som «sosial markedsøkonomi». Dette innebærer en markedsøkonomisk politikk som strekker seg mot venstresiden, og har større innslag av offentlige inngrep. Dette gjør at de kristendemokratiske ofte beskrives som sentrum-høyre i økonomisk politikk. De konservative partiene befinner seg lenger mot høyre langs en økonomisk dimensjon, og er ikke tilhengere av en like stor grad av statlige inngrep. De konservative partiene står som oftest for en liberal markedsøkonomi. De er også tilhengere av en ansvarlig økonomisk politikk, med blant annet mindre offentlige utgifter, mindre byråkrati og et moderat skattenivå. Franske Les Republicains er det partiet som i denne målingen er mest markedsliberalt, blant annet ønsker de å kutte kraftig i offentlige arbeidsplasser, og å heve pensjonsalderen i Frankrike (Melander, 2022). I tillegg er de konservative partiene i Norden tilhengere av mer fleksibilitet i arbeidslivet, blant annet ved å gjøre det enklere for bedrifter å ansette arbeidstakere.

Et område innen økonomisk politikk der de konservative og de kristendemokratiske fremmer ulik politikk, er sosial- og velferdspolitikken. Kristendemokratiske partier er i større grad tilhengere av en sjenerøs og ekspansiv velferdsstat enn hva de konservative partiene er. Dette innebærer å tilby flere offentlige velferdstjenester. De konservative partiene ønsker, i langt større grad enn de kristendemokratiske, at velferdstjenester skal leveres fra private tjenesteleverandører (Schmidt, 2010), og at det skal være fleksibilitet i tjenestetilbudet, ved at borgerne skal kunne velge tjenestetilbyder selv.

Innad i partifamilien er det også forskjeller mellom partiene. De to tyske partiene er gode eksempler på dette. CSU anses som mer konservativt enn hva CDU er. Særlig gjelder dette saker som abort og innvandring. Men også i utenrikspolitikken oppfattes CSU som et mer nasjonalt orientert parti, som også kan kalles proteksjonistisk (Conradt, 2021).

Partiene er positive til EU, noe som kommer frem i det felles programmet til EPP. Men de ønsker å redusere byråkratiet i EU, og i tillegg ønsker de å gjøre unionen mer demokratisk. Les Republicains skiller seg ut som EU-skeptikere. De ønsker å være en del av EU, men ønsker ikke noen dypere europeisk integrasjon. Britiske Conservative Party var lenge et annerledesparti blant de konservative, ettersom de var imot EU. Dette var også grunnen til at de var med i den EU-skeptiske partigruppen European Conservatives and Reformists, som er motstandere av europeisk integrasjon. De har alltid skilt seg ut, og skiller seg fortsatt kraftig ut fra resten av den konservative partifamilien, i synet på EU og europeisk samarbeid. KrF skiller seg også ut som EU-motstander. KrF mener at «Norge ikke bør bli medlem av EU. Derimot bør vi holde på EØS-avtalen» (KrF, 2022).

De konservative partiene er gjennomgående mer innvandringskritiske enn hva de kristendemokratiske partiene er. De kristendemokratiske er i stor grad positive til innvandring, men enkelte av dem har, i de siste årene, blitt noe mer kritiske til innvandring. Blant annet har svenske Kristdemokraterna blitt et mer innvandringskritisk parti. De konservative partiene har opplevd å bli utfordret av høyrepopulistiske partier i innvandringsspørsmålet. Dette har ført til at mange av partiene har blitt mer innvandringskritiske. Særlig er dette tilfelle for østerrikske ÖVP. De begrunner sin motstand mot innvandring med et ønske om å verne om landets kultur (Abdou, 2022). Å ta vare på samfunnet, og dets kultur, er noe som er helt i tråd med konservative holdninger.

I verdimessige saker, som for eksempel abort, er både de konservative og de kristendemokratiske partiene som oftest forsvarere av den nåværende praksisen i deres respektive land, og mot store utvidelser av grensen for selvbestemt abort. Partiene tar til orde for både å verne om kvinnens rett til abort, og for å verne om fosteret. Noen av partiene er tilhengere av kraftigere innstramming av abort, blant annet spanske Partido Popular.

Det samme er som regel tilfellet i alkohol- og ruspolitikken. De fleste partiene, både de kristendemokratiske og de konservative, er tilhengere av en måteholden praksis, som regel den foreliggende. Høyre stikker seg her ut som et liberalt parti, i den forstand at de er tilhengere av avkriminalisering av narkotikalovgivningen. Dette er også noe som går igjen på de fleste områdene. Høyre er det mest liberale partiet i den konservative partifamilien. I motsatt ende er tyske CSU og spanske PP de mest konservative. Dette illustrerer at partifamilien har partier som strekker seg mot de liberale partiene i den ene enden, og partier som orienterer seg mot mer tradisjonelle verdier i den andre enden. Som tidligere nevnt er det et stort skille mellom de nordiske konservative, og til dels britiske Conservative party, som er mer liberale enn hva de konservative partiene i Sør- og Sentral-Europa er.

Oppsummering

De konservative og kristendemokratiske partiene deler mange viktige trekk. Særlig gjelder dette selve politikken og ideologien til flere av partiene. Derfor er det hensiktsmessig å analysere de to partifamiliene sammen, snarere enn hver for seg. Dette har blitt tydeliggjort både ved at de to partifamiliene er å finne i samme partigruppe i Europaparlamentet, der de også slutter opp om en felles politisk plattform. Men vi ser det også ved å se på medlemskap i de transnasjonale partiføderasjonene.

De kristendemokratiske partiene er enkle å kjenne igjen, ettersom de bruker merkelappen «kristen». Dette illustrerer også at de holder fast ved det kristne verdigrunnlaget i politikken. De konservative partiene bruker flere forskjellige merkelapper. «Folkeparti» er en merkelapp som går igjen, noe som kommer av at de konservative partiene som regel er folkepartier som mobiliserer store velgermasser. I tillegg benyttes merkelapper som kan knyttes til konservatisme, eller de bruker eksplisitt «konservativ» som merkelapp.

Partiene har oppstått i like konflikter. Vi kan skille mellom partiene som kom før andre verdenskrig, som enten forsvarte kirkens posisjon i samfunnet, eller den bestående samfunnsordenen, og partier som oppstod i etterkant av andre verdenskrig, og har vært motreaksjoner på at samfunnet har gått bort fra kristne verdier.

De konservative og kristendemokratiske partiene fører en politikk som i stor grad er forenelig med hverandre. Allikevel er det noen grunn-leggende forskjeller mellom de to partifamiliene. Dette har særlig blitt illustrert ved den økonomiske politikken. Men også velferds- og sosialpolitikk og innvandring er politiske områder det er forskjellige. Fundamentet rent ideologisk, som illustrert ved valgprogrammet til EPP, viser at det er en felles politisk plattform som forener alle partiene.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Kilder

• Bille, Lars. Harding, Merete (2021, 9. juni) Kristendemokraterne. Den Store Danske – Lex DK. Hentet fra: https://denstoredanske.lex.dk/Kristendemokraterne
• Bréchon, Pierre. (2017, 17. April). The evolution of France´s left and right politics, From the 1989 French revolution to this years election. Pacte-Grenoble – Laboratoire de sciences sociales. Hentet fra: https://www.pacte-grenoble.fr/actualites/the-evolution-of-france-s-left-and-right-politics-from-the-1789-french-revolution-to-this-year-s
• Bulai, Eva Marie. (2007, 9. September) Kristelig folkeparti. NRK. Hentet fra: https://www.nrk.no/norge/historien-om-kristelig-folkeparti-1.3424334
• Chrisafis, Angelique. (2915, 26. mai). France: judges clear way for Sarkozy to rename UMP party Les Républicains. The guardian. Hentet fra: https://www.theguardian.com/world/2015/may/26/france-sarkozy-les-republicains-ump-socialists
• Conradt, D. P. (2021, September 28). Christian Democratic Union. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/topic/Christian-Democratic-Union-political-party-Germany
• Conradt, D. P. (2013, September 23). Christian Social Union. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/topic/Christian-Social-Union
• Garvik, Olav; Tvedt, Knut Are: Kristelig Folkeparti i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. mai 2022 fra https://snl.no/Kristelig_Folkeparti
• Hatland, Aksel. (2020, 11. August) Velferdspolitikk. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/velferdspolitikk
• Europe parliament, (2019). 2019 European elections results. European parliament. Hentet fra: https://www.europarl.europa.eu/election-results-2019/en/european-results/2019-2024/
• European People´s Party. 2019. EPP Manifesto – “Lets open the next chapter for Europe together”. European People´s Party. Hentet fra: https://www.epp.eu/papers/epp-manifesto/
• Evjen, Kjetil. (2021, 29. januar) Kristendemokratiske partier. Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/kristendemokratiske_partier
• Kristelig folkeparti, (Besøkt 31. Mai, 2022). Utenriks og forsvar. Kristelig folkeparti. Hentet fra: https://krf.no/politikk/utenriks-og-forsvar/
• https://www.britannica.com/topic/European-Peoples-Party
• Leila Hadj Abdou, Tim Bale, Andrew Peter Geddes. (2022) Centre-right parties and immigration in an era of politicisation. Journal of Ethnic and Migration Studies 48:2, pages 327–340.
• Lipset, Seymour M. & Stein Rokkan (1967): Party Systems and Voter Alignments, New York: The Free Press.
• Louth, L, Norton of & Webb, Paul David (2019, 13. Desember ). Conservative Party. Encyclopedia Britannica. Hentet fra: https://www.britannica.com/topic/Conservative-Party-political-party-United-Kingdom
• Luxembourg Times, (2013, 6. oktober). All about the Lëtzebuerger Chrestlech Sozial Vollekspartei (CSV). Mediahuis Luxembourg S.A. Hentet fra: https://www.luxtimes.lu/en/luxembourg/all-about-the-letzebuerger-chrestlech-sozial-vollekspartei-csv-602d460bde135b923650fc5a
• Mair, Peter & Mudde, Cas. (1998) The party family and its study. Annual Review Political Science 1998. 1:211–29. Hentet fra: https://www.annualreviews.org/doi/pdf/10.1146/annurev.polisci.1.1.211
• Mardal, Magnus. (2021. 18. februar). Moderat. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/moderat
• Melander, Ingrid. (2022. 10. Januar). Factbox: French conservative candidate Pecresse´s policy proposals. Reuters. Hentet fra: https://www.reuters.com/world/europe/french-conservative-candidate-pecresses-policy-proposals-2022-01-10/
• Nilsson, Torbjorn. (2010. 5. Juli). Partiernas historie: Moderaterna. Populär historie. Hentet fra: https://popularhistoria.se/politik/partiernas-historia-moderaterna
• Schmidt, Manfred G. (2010) The Oxford handbook of the welfare state. Oxford university press
• Share, D. (2018, 5. Juni). Popular Party. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/topic/Popular-Party-Spain
• Syse, Henrik. Røe Isaksen, Torbjørn. (2011) Konservatisme. Universitetsforlaget
• Stathis N. Kalyvas. (2018). The Rise of Christian Democracy in Europe. Cornell University Press.
• Svensson, Mathias. (2012). Skolan. Neo magasin (neo #4). Hentet fra: https://magasinetneo.se/artiklar/skolan/
• Thorsen, Dag Einar. (2021, 15. mars). Høyre (politikk). Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/h%C3%B8yre_-_politikk
• Tvedt, Knut Are. (2019, 1. Juli). Kristendemokraterna. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/Kristendemokraterne
• Tvedt, Knut Are, Et.al. (2022, 29. april). Høyre. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/H%C3%B8yre
• https://www.pacte-grenoble.fr/actualites/the-evolution-of-france-s-left-and-right-politics-from-the-1789-french-revolution-to-this-year-s
• Wendel-Hansen, Jens. (2011, 25. august). Det politiske parti Højre, 1835–1915. Danmarkshistorien – Aarhus universitet. Hentet fra: https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/hoejre/