Liberalere i alle partier, foren eder!

Den nye identitetspolitiske bevegelsen er i mindre grad interessert i god mediekritikk. Det de er interessert i, er å hindre debatt som går på akkord med deres egen virkelighetsforståelse. Det er en oppskrift på mer polarisering og en trangere offentlighet. Skal vi motvirke en slik utvikling, trenger vi å kultivere en liberal forståelse av ytringsfriheten, skriver Eirik Løkke i Nordnorsk debatt.

Eirik Løkke

Publisert: 29. januar 2021

«Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre,» bemerket George Orwell i en av sine mange spissformuleringer. Orwells eget bidrag til ytringsfriheten kan knapt overvurderes. 1984 er en glitrende dystopisk beskrivelse av hva som skjer når sannhet og ytringsfrihet undertrykkes. Det er ikke uten grunn at totalitære staters verste frykt er frie ytringer, og at stater som Russland og Kina ønsker å underminere et fritt ordskifte. Ytringsfriheten er et fundament for ethvert liberalt demokrati. Det er vanskelig å tenke seg liberale demokratier som ikke respekterer ytringsfriheten. Tvert imot er retten til frie ytringer en betingelse for en velfungerende offentlighet.

Men det er ingen garanti.

For mens ytringsfriheten står sterkt i Norge, formes den offentlige samtalen i stor grad av ytringskulturen. Mens ytringsfrihet i formell forstand dreier seg om juridiske begrensninger (de jure), er ytringskulturen mer et uttrykk for ytringsfrihetens reelle tilstand (de facto), altså spørsmål knyttet til hvorvidt man har meningsmangfold, og hvorvidt debatten preges av gjensidig respekt eller forakt. Evner deltagerne å snakke med hverandre – eller snakker de stor sett om hverandre?

Hvis vi bedømmer ytringskulturen i Norge på bakgrunn av disse kriteriene, vil jeg hevde at den generelt er ganske god, og at den fremdeles domineres av liberalere. Vi har meningsmangfold, og vi har medier som er opptatt av å speile ulike meninger.

Men ytringskulturen er under press.

Den offentlig samtale utfordres av en identitetspolitisk bevegelse som henter sin illiberale inspirasjon fra USA og Storbritannia, der meningsmangfoldet i akademia og mediene er svekket. I USA har vi observert koordinerte angrep rettet mot særlig konservative, som nektes en plattform (no-platforming) å ytre seg fra, og som møtes med aksjoner som skal hindre dem i å tale (de-platforming), hvis de har fått en invitasjon og kanskje også har takket ja. Det rapporteres til og med om press mot professorer på venstresiden som har avvikende oppfatninger om temaer som er knyttet til identitetspolitikk. CNNs Fareed Zakaria omtalte identitetsbevegelsen som en trussel mot demokratiet, og Barack Obama har advart studentene mot å utrydde meningsmangfold. Dette er ikke ubetydelige advarsler.

Da noen av oss for få år siden ropte varsku, var det mange som avviste problemstillingen ved å henvise til at dette «kun dreide seg om noen forvirrede studenter i USA». I dag er tonen veldig annerledes. For å gi et eksempel: I fjor inviterte jeg forfatter av boken «Hva er humor», og en av Norges ledende komikere, Markus G. Johansen, til Civitas podcast «Liberal halvtime» for å snakke om nettopp humor. Han advarte mot utviklingen, og om hvordan identitetspolitikken, som ikke var særlig relevant for få år siden, nå hadde fått store konsekvenser for hans virke som humorist.

Han er ikke alene.

Det siste året har vi opplevd debatt om såkalt «avkolonialisering av akademia», «systematisk rasisme» og nå sist et eklatant angrep på J.K. Rowling for hennes påståtte transfobe holdninger. Angrepet på J.K. Rowling er i all sin absurditet dessverre typisk for tidsånden.

Og hva var hennes synd? Jo, hun hevdet at kvinner er biologi – og ikke noe man kan velge eller føle seg frem til – en ytring som de aller fleste mennesker antagelig vil være enig i. Misforstå meg rett: En ting er at man kan være uenig med J.K. Rowling, eller argumentere for at kjønn ikke er binært. Men angrepene på henne preges av en uforsonlighet og uvilje til å debattere. Hun skal ekskluderes fra den offentlige samtale, og bøkene sensureres, fordi hun har uttrykt seg hatefullt. Eller for å parafrasere John Cleese: «Hvis jeg erklærte meg som svart kvinne i morgen – og du ikke uten videre aksepterte det faktum, da er du skyldig i hatefulle ytringer». At denne type «woke-ideologi» forsvares av norske bibliotekarer, bidrar, som Skjalg Fjellheim skrev i herværende avis, til å sette den frie samtale i fare.

Identitetspolitikken utfordrer også den liberale forståelsen gjennom å avvise at det er innholdet i et utsagn som bør debatteres, ikke hvem som fremfører det. Det liberale idealet er «kraften i det bedre argument». Dette idealet tar utgangspunkt i at argumenter skal brynes mot hverandre i et uenighetsfelleskap, som skal stimulere til kritisk drøftelse og refleksjon.

Men det fordrer at det er substansen som drøftes. Likevel ser vi flere eksempler på at kritikk retter seg mot person – ikke sak. Det kritikkverdige er tilsynelatende ikke hva vedkommende uttaler, men at vedkommende i det hele tatt tillates å uttale seg. Et nylig eksempel er Steve Bannon og hans opptreden på Nordiske Mediedager i 2019. Det var selve invitasjonen og ideen om at Bannon skulle tillates å dele sine tanker som ble kritisert. Mange var i mindre grad opptatt av substansen i det han fremførte.

En slik holdning er i all hovedsak uforenelig med god ytringskultur. Selvsagt finnes det personer med så outrerte meninger at de ikke er interessante å høre på. Og selvsagt må redigerte medier og debattarenaer foreta en kritisk vurdering om hvem de slipper til. Det skjer hele tiden, og noen ganger er det også grunn til å kritisere valgene. Men den nye identitetspolitiske bevegelsen er i mindre grad interessert i god mediekritikk. Det de er interessert i, er å hindre debatt som går på akkord med deres egen virkelighetsforståelse.

Det er en oppskrift på mer polarisering og en trangere offentlighet. Skal vi motvirke en slik utvikling, trenger vi å kultivere en liberal forståelse av ytringsfriheten. Det kommer til å bli en viktig kamp. For å omskrive Marx: Liberalere i alle partier – foren eder!

Innlegget var publisert i Nordnorsk debatt 27. januar 2021.