Verdien av et velutdannet og ubevæpnet politi
Vold og våpen kan lett avle mer vold og våpen uten at samfunnet blir tryggere, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 16. juni 2020
Natt til 1.mars 1986 lå jeg og sov på et hotellrom i London da jeg ble vekket av en telefon fra Norge. Det var Statsministerens kontor (SMK) som ringte for å fortelle meg at Olof Palme var skutt og drept.
Det var et sjokk.
Jeg var politisk rådgiver for statsminister Kåre Willoch, og SMK gjorde sitt beste for å få varslet alle i regjeringen så raskt som mulig. Men det var ikke lett. Det fantes hverken mobiltelefoner eller internett den gangen, og Willoch selv var på hyttetur uten livvakter eller egen telefon.
Willochs reaksjon på Palme-drapet
Da de omsider fikk varslet statsministeren, var det et ufattelig sjokk også for ham. «Det er en tragedie som har rammet Sverige, Norge – jeg vil si hele verden», sa Willoch til NRK.
Etter drapet ble sikkerhetstiltakene rundt statsministeren og regjeringen skjerpet. Politikerne aksepterte det, men likte det ikke.
For som Willoch sa: Drapet «retter igjen søkelyset mot et av demokratiets nøkkelspørsmål: Hvordan skal vi sikre oss en åpen og fri kontakt mellom dem som velger og dem som velges (…) Vi ønsker ikke at kontakt må finne sted over sperringer eller alene via medienes elektronikk.» Hver på vår måte må vi «søke løsninger som gjør at mest mulig av våre samfunns åpenhet blir trygget og ført videre», sa Willoch.
Uskylden ble borte
I de over 30 årene som er gått siden drapet på Olof Palme, er sikkerheten rundt våre politikere skjerpet mange ganger.
Da jeg ble statsråd i 1989, ble vi oppfordret til å bruke offentlig kommunikasjon for å gjøre som folk flest.
Da jeg ble statsråd i 2001, ble vi oppfordret til å unngå det, og i dag frarådes det sterkt.
Den gangen kunne hvem som helst gå uhindret inn og ut av Stortinget, noe som er umulig i dag. Og skal statsministeren på hyttetur, må hun ha med seg flere livvakter og være tilgjengelig 24 timer i døgnet.
Den økte sikkerheten gjelder ikke bare politikere. «Jeg er redd for at vi må se i øynene at det vi ser av terror og vold i verden rundt oss, også kan trenge inn i Norden», sa Willoch i 1986. Og han fikk rett.
Det er vanskelig å måle kriminalitet. Men den uskylden som preget Norge den gangen, er ikke den samme i dag. Derfor låser vi nok dørene våre mer nå enn vi gjorde for 30 år siden.
Verdens mest voldelige by
Likevel står det langt bedre til i Norge enn i mange andre land. Norge har blant de laveste drapsforekomstene i verden, nemlig 0,6 drap pr. 100.000 innbyggere.
I Honduras, som ligger i den andre enden av skalaen, har det de senere år vært cirka 90 drap per 100.000 innbyggere. En av de store byene i Honduras, San Pedro Sula, skal visstnok være den mest voldelige byen i verden.
Da jeg var der for noen år siden, fikk jeg en T-skjorte i gave der det sto «I survived San Pedro Sula».
Det gjør sterkt inntrykk å se hvordan mennesker lever i samfunn som er preget av mye vold og kriminalitet. En småbarnsfar jeg traff i San Pedro Sula, gråt nesten da han fortalte hvor fint det var å feriere i USA, der barna hans kunne løpe fritt rundt i en park.
Danmarks «ærlighetsboder»
I hans eget land og andre steder med ekstremt mye kriminalitet oser det av frykt og mistillit. De mest velstående trekker seg tilbake og inn i sine private hager og rom, i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Utenfor, på alle mulige måter, er de fattige, farlige og forlatte.
Kontrasten til samfunn med lite kriminalitet er slående.
Der jeg pleier å feriere i Danmark, er det ekstremt lav kriminalitet. Som i mange andre små samfunn plasserer bøndene ut små boder i veikanten, der folk kan handle grønnsaker ved selvbetjening, fordi bøndene av erfaring vet at de sjelden eller aldri blir lurt. Da barna mine var små, døpte de disse bodene for «ærlighetsboder».
Tilliten til politiet
Befolkningen i Norge preges generelt av at vi har høy tillit til hverandre og til myndighetene. Vi har spesielt høy tillit til politiet. Tilliten fikk seg riktignok en knekk etter at 22. juli-kommisjonens rapport ble lagt frem, men siden har tilliten igjen vokst til gamle høyder.
Hvis tilliten til politiet skal forbli høy, må politiet vise at det greier å beskytte borgernes liv og eiendom, og at det behandler oss rettferdig.
For å greie det er politiet avhengig av å ha gode relasjoner til befolkningen. Måten politifolk utfører oppdraget sitt på, er helt avgjørende for at de skal lykkes.
Politiet håndhever statens voldsmonopol, og da er forholdsmessighet viktig. Politiet skal hverken bruke for mye makt eller så lite makt at det mister kontrollen. Politifolk må altså være kloke og utøve godt skjønn.
Det greide ikke Derek Chauvin, som drepte George Floyd.
Bra at politiet ikke grep inn
Men etter min mening greide norske politifolk det, da de unnlot å gripe inn mot demonstrasjonene til støtte for Floyd. Det var selvsagt ikke bra at så mange var samlet og risikerte å spre smitte, og de bør ikke gjøre det igjen. Men risikoen for at maktbruk fra politiets side hadde gjort vondt verre, var meget stor.
Også amerikanernes tillit til politiet er relativt høy, og den er garantert høyere enn den er i Honduras. Men ifølge en ny undersøkelse, som er gjengitt i Minerva, oppgir kun 36 prosent av svarte at de stoler på det lokale politiet, mens tilliten blant hvite er på 77 prosent.
Spørsmålet er om det brutale drapet på George Floyd og diskusjonene som nå følger i kjølvannet av drapet, kan få tilliten til å rakne også blant mange hvite. Når de som skal beskytte mot overgrep, selv begår overgrep, er det ikke rart at folk reagerer. Nå kneler også hvite politifolk for svartes rettigheter.
Norsk politi har god utdanning
Hva er det som gjør at norsk politi nyter såpass høy tillit?
Det er helt sikkert mange årsaker, og noen av dem har antagelig lite med politiet selv å gjøre. Politiet nyter også godt av samfunnsmodellen vår og det høye tillitsnivået vi generelt har i Norge.
Men selv om norsk politi langt fra er perfekt, er det nok også forhold ved politiet selv som gjør at de aller fleste politifolk fortjener tillit.
Ett slikt forhold er at de må ha god utdanning for å kunne utøve yrket. Det er strenge opptakskrav for å komme inn på politiutdanningen, og de som gjør det, må ta en bachelorgrad for å kunne arbeide som politi. De kan også studere videre og ta en mastergrad.
De lærer å reflektere kritisk og etisk over egen maktbruk, og de tilegner seg kunnskap om politiets samfunnsoppdrag.
I USA er bildet veldig fragmentert, men mange politifolk har kun korte kurs. Uten evne til refleksjon og kommunikasjon risikerer de i verste fall å skape farlige situasjoner fremfor å avverge dem.
Fordelen med ubevæpnet politi
Jeg tror også at det er en stor fordel at norsk politi vanligvis ikke er bevæpnet. Vold og våpen kan lett avle mer vold og våpen uten at samfunnet blir tryggere.
Det er vanskelig å sammenligne med USA. Men det er lite som tyder på at tilliten til politiet er høyere eller kriminaliteten lavere i for eksempel Sverige og Danmark, fordi politiet der bærer våpen.
Vi kan dessverre ikke forvente å vende tilbake til uskylden som preget våre nordiske samfunn den gangen Palme ble drept for snart 35 år siden. En gang i fremtiden blir det kanskje nødvendig også for norsk politi å være bevæpnet. Men det er ingen grunn til å forhaste seg. Vi bør, som Kåre Willoch sa, i det lengste lete etter løsninger som gjør at vi kan bevare et åpent samfunn.
En viktig del av løsningen er å fortsette arbeidet med å styrke kvaliteten på politiutdanningen.
Innlegget var publisert i Aftenposten 14. juni 2020.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
