Jonas Gahr Støre og regjeringen — Foto: NTB Kommunikasjon/Statsministerens kontor

Statsministerens lederstil

Jonas Gahr Støres arbeidsform er avgjørende for om regjeringen skal lykkes. Men hva vet vi egentlig om regjeringssjefenes lederstil og arbeidsform?

Kristin Clemet

Publisert: 19. februar 2022

I 2016 skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «terningskastdemokratiet».

Jeg kritiserte medienes hang til å vurdere statsrådenes innsats med terningkast. «Dommen» kom gjerne en gang eller to i året, slik elevene også blir vurdert i forbindelse med tentamen og eksamen.

I dag er det mitt inntrykk at færre aviser bruker slike terninger, men noen holder stand. Det er visst populær lesning.

Min kritikk den gangen skyldtes ikke at jeg mener at det er feil at statsråder blir vurdert, veid og, i verste fall, funnet for lette. Problemet var at vurderingene ofte var så overfladiske og tydelig preget av at «sensorene» ikke hadde sett viktige deler av besvarelsen. Det er for eksempel lett å se hvordan en statsråd gjør det på TV. Det er mye vanskeligere å vite hva slags leder hun er innad i departementet, eller hvordan han bidrar i regjeringskollegiet.

Eller som jeg skrev i kronikken: Det er som om en lærer skulle gi en elev mattekarakter på bakgrunn av elevens popularitet i skolegården.

Aftenposten gjorde et hederlig forsøk på å gjennomføre en mye grundigere statsrådseksamen i 2014.

Alle statsrådene i Solberg-regjeringen ble vurdert, og det var ikke overfladisk. Alle vurderinger var sikkert ikke rettferdige, men de var, etter min mening, langt bedre og mer velfunderte enn mange av de lettvinte terningkastene som enkelte andre aviser drev med.

Problemet for Aftenposten var bare at det kostet enormt mye ressurser og krefter å gjennomføre en så grundig evaluering. Flere journalister var i sving, og de hadde over 150 samtaler med ulike kilder. Slik jeg har forstått det, var dette så arbeidskrevende at det ikke har vært mulig å gjøre det igjen.

Jeg mintes dette da jeg forleden leste at Stavanger Aftenblad mente at olje- og energiminister Marte Mjøs Persen må skiftes ut – etter litt over 100 dager i regjering.

Lederartikkelen er full av spekulasjoner om hva Støre kan ha tenkt da han utnevnte Mjøs Persen, om hva som er årsaken til at hun hittil ikke har vært i spontanspørretimen og om hvilken posisjon Støre egentlig ønsket for Espen Barth Eide. Til slutt koker det hele ned til at Mjøs Persen kan for lite om feltet hun bestyrer, og at hun er dårlig på TV.

Jeg syns det er en urimelig kritikk. Vi har ikke tradisjon i Norge for at man må være ekspert på området for å bli utnevnt til statsråd. Det kan riktig nok være en fordel, men det kan også være en ulempe. Det viktigste er at man har evne til å lære når lærekurven er svært bratt, at man er en god leder, og at man greier seg i møte med mediene og opposisjonen – og internt i regjeringen.

Samtidig må det være rom for å bruke litt tid på å finne seg til rette, spesielt når det stormer rundt en fra dag én (Gudmund Hernes (Ap) forlangte 100 dager med arbeidsro da han ble helseminister). Det er ekstremt lettvint bare å rope «gå av!». Jeg vet ikke nok til å bedømme om Mjøs Persen er god nok i det lange løp, men jeg har overhodet ikke noe inntrykk av at hun er useriøs eller ikke forsøker å vokse med oppgaven. I så måte tror jeg at det er andre som bør stille lenger frem i køen.

At statsministeren ikke har gjort som Stavanger Aftenblad ønsker, er ikke oppsiktsvekkende. Det sier nærmest seg selv. Jo mer noen krever en ministers avgang, jo tryggere sitter hun ofte.

Det er selvsagt viktig at man etterlater et godt og troverdig inntrykk når man møter Fredrik Solvang i Debatten. Men det er ofte undervurdert hvor viktig det er å lede departementet og underliggende etater på en god måte og å ha en sterk posisjon i regjeringskollegiet.

Mange, som bare ser regjeringer utenfra, ville antagelig bli overrasket, hvis de fikk vite hvilke statsråder som gjør det best og dårligst internt. Det er ikke alltid de man tror.

Den aller viktigste personen i regjeringsapparatet er naturligvis statsministeren. Også hans eller hennes arbeidsform er uhyre avgjørende for om regjeringen (eller «prosjektet», som mange sier) skal lykkes. Men hva vet vi egentlig om regjeringssjefenes lederstil og arbeidsform?

Politisk lederskap er et tema som generelt har fått lite oppmerksomhet i det offentlige rom. Det har vært lite studert og har tradisjonelt ikke vært ansett som så veldig viktig. I Høyre ble det sagt at Svenn Stray ledet stortingsgruppen etter løsgjengerloven, at Kåre Willoch praktiserte den militære straffelov, og at Jo Benkow holdt seg til Lov om sosial omsorg. Men det var også alt som ble sagt.

Nå til dags får vi vite litt mer. Det fremkommer mer av de bøkene som skrives av avgåtte statsråder og statsministre – og det blir omsider også forsket på temaet. Førsteamanuensis Kristoffer Kolltveit ved UiO er en av få forskere med interesse for temaet, og han har blant annet forsket
på Bondevik II-, Stoltenberg II- og Solberg-regjeringen. Studiene av de to siste regjeringene er, så vidt jeg vet, ennå ikke fullført.

Også større åpenhet og mer offentlig debatt har bidratt til at vi vet mer om hva som skjer på innsiden. Det har for eksempel vært lett å lese seg til og finne ut at det var en enormt omfattende bruk av det såkalte underutvalget i Stoltenberg II-regjeringen, og at Erna Solberg brøt radikalt med denne tradisjonen da hun kom til makten i 2013.

Det er nok like klart at det i Stoltenberg-regjeringen var en mer utpreget forhandlingskultur mellom koalisjonspartnerne enn i Solberg-regjeringen, og at maktbasen i Solberg-regjeringen, i større grad enn i Stoltenberg-regjeringen, var selve regjeringskollegiet.

Forskjellene i arbeidsform og lederstil var altså store.

Om den ene stilen var mer effektiv enn den andre – for eksempel for å få saker igjennom eller for å smøre samarbeidet – skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men det er svært sannsynlig at det har betydning. Et prosjekt jeg selv gjennomførte som statsråd tidlig på 2000-tallet, ble en gang studert også med dette for øyet: Var arbeidsformen effektiv med sikte på å skaffe oppslutning om saken, i og utenfor Stortinget?

Det Stoltenberg og Solberg uansett hadde til felles, var en ubestridt og tydelig autoritet, både innad i regjeringen og utad. De hadde også svært lang erfaring som politiske ledere.

Hvilken arbeidsform og lederstil Jonas Gahr Støre har, vet vi foreløpig lite om. Det vil ta lang tid før det foreligger eventuell forskning, og det tar nok også noen år før han selv eller nære medarbeidere skriver bøker.

Men det kan jo tenkes at vi vil få oppleve mer åpen debatt, slik vi gjorde da Solberg var statsminister. Da fikk vi blant annet en debatt om «Den solbergske parlamentarisme», som blant andre Marit Arnstad og
andre reiste. Temaet ble også drøftet på Statsviterkonferansen i 2018.

Etter litt tid vil det også feste seg et inntrykk av Støre-regjeringens arbeidsform og den nåværende statsministerens lederstil. Etter hvert får vi kanskje vite om han minner mest om Stoltenberg eller Solberg – eller om han løser oppgaven på en helt annen måte.

Innlegget var publisert i Minerva 17. februar 2022.