Utilregnelighet – closing remarks
Jurist og filosof Morten Kinander svarer om utilregnelighet hos Minerva: Jeg sier selvfølgelig ikke at rettspsykiatrien er unndratt kritikk på noen måte, men man kan ikke tildele dem større roller og samtidig hevde at de ikke har et adekvat vitenskapsteoretisk grunnlag. Det blir et ”damned if you do, and damned if you don’t”. Deres konklusjoner må tas på alvor, og de skal diskuteres i retten. Akkurat som nå.
Publisert: 15. desember 2011
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.
Sakkyndiges rolle vil etter alt å dømme bli både større og mer usikker hvis man legger det psykologiske prinsippet til grunn.
Nils August Andresen har i sitt svar til mitt innlegg om hans leder et særdeles klargjørende og faglig begrunnet svar som utdyper hans opprinnelige leder på et par punkter.
Uenigheten mellom oss fremkommer derfor mer presist nå.
Barmhjertighetsprinsippet
Først en mer generell avklaring: Andresen lurer på hvor i all verden jeg har det fra at han vil ha en helt annen innfallsvinkel til straff og skyld enn det vi har i dag, og at min tekst er en særdeles vranglesning av hans leder.
For å ta det siste først; ja, min tekst er en vranglesning. Det skriver jeg også uttrykkelig når jeg sier jeg bryter med et ellers aktverdig prinsipp, nemlig barmhjertighetsprinsippet, som innebærer at man skal tolke en tekst slik at man gir teksten den beste og mest sammenhengende mening den kan sies å ha.
At jeg bryter med det prinsippet, er altså en indikasjon på at jeg også mener det er andre måter å lese teksten på. Men jeg leste den som jeg gjorde fordi jeg eksplisitt ville slå den i hartkorn med en del andre tekster som etter min mening enda klarere gir uttrykk for det meningsinnholdet jeg mente lederen inneholdt.
Jan Arild Snoens tekst var her ett eksempel, og Snoen er i sitt svar til meg eksplisitt på at det skal straffes uansett. Dette er et uttrykk for det jeg vil kalle en Dirty Harry-innfallsvinkel til problemet. Den er selvfølgelig både mulig og reell, men utover å konstatere uenighet med innfallsvinkelen, foretar jeg meg ikke noe mer enn akkurat det.
Feiltolkning på min kappe
Ellers må jeg på bakgrunn av Andresens svar simpelthen innrømme at jeg nok leste for mye inn i hans avslutning, og at det er dette som ga opphav til min fortolkning. For å gjenta den:
”Og det er grunn til å bli provosert. For oss som har en annen normativ forståelse av juridisk tilregnelighet, straffeansvar og politiske ekstremisme enn disse to sakkyndige, tror jeg faktisk det er ganske tilregnelig at man blir det.”
Jeg må innrømme at jeg tolket Andresens opplysning om at han hadde en ”annen normativ forståelse” av blant annet straffeansvar, til å bety noe mer enn en strid om hvorvidt rettspsykiatriske sakkyndige skal anvende det medisinske eller det psykologiske prinsippet, og om faglig tvil skal kommuniseres til retten eller ikke. Barmhjertighetsprinsippet dikterer at jeg tar denne feiltolkningen på min kappe.
Andresen undrer også på hvor jeg i all verden har det fra at han ønsker seg flere psykotiske i våre fengsler. Selvfølgelig mener jeg ikke at han uttrykkelig ønsker seg det, men jeg mener fortsatt at den logiske implikasjonen av den omleggingen av tilregnelighet som han foreslår, er nettopp at det overføres flere psykotiske mennesker til fengslene våre.
Det psykologiske prinsippet
For å gjenta; vår uenighet dreide seg forsøksvis nøytralt sett om hvorvidt den norske tilregnelighetsmodellen som bygger på det såkalte medisinske prinsipp, er forsvarlig.
Den medisinske modellen krever kun konstatering av psykose for at gjerningsmannen skal anses for å være utilregnelig og dermed straffri. Det psykologiske prinsippet, som mange land ”vi liker å sammenligne oss med” har innført, krever i tillegg at det skal være en årsaksforbindelse mellom psykosen og handlingen.
Det psykologiske prinsippet åpner derfor for muligheten av at det finnes psykoser som er begrenset til deler av personligheten. Det medisinske prinsippet hevder at psykose som sådan er total i sin natur.
Forskjellen kan tenkes å være utslagsgivende i noen veldig få tilfeller. Vi kan ikke utelukke at vi nettopp har med et slikt prinsipp å gjøre i tilfellet ABB. Det er også flere andre tilfeller som sikkert hadde fått et annet utfall dersom vi hadde anvendt det psykologiske prinsippet.
Her er vi inne ved sakens kjerne; hele poenget med det psykologiske prinsippet er å straffedømmeflere psykotiske, det vil si den delen av de psykotiske hvis gjerninger ikke anses å ha en sammenheng med deres lidelse.
All den tid vi ikke har noen fengselssykehus i Norge, kan vi jo gjette på hvor det blir av disse psykotiske menneskene. Det blir flere av dem i fengslene våre. Det var mitt opprinnelige poeng. Og når vi ser hvor grovt Norge krenker fangerettighetene til norske psykisk syke fangers krav på behandling, mener jeg det er all grunn til å være forsiktig med å gå bort fra det medisinske prinsippet.
Tried as an adult
Noen av de landene som opererer etter det psykologiske prinsippet, gjør det heller ikke utelukkende på psykosens område, men utvider den årsaksbetraktningen til også å gjelde andre typer straffrihetsgrunner.
Særlig når det gjelder kriminalitet begått av barn, ser man at det stilles krav til at den umodenhet som kjennetegner barn i sin alminnelighet, må stå i årsakssammenheng med gjerningen. Hvis man finner at man har med et særdeles modent barn å gjøre, ofte merkelig nok koblet med alvorlighet av handlingen, vil man være mer tilbøyelig til å unnta barnet fra straffrihetsgrunnen ”umodenhet på grunn av alder”, og utsette det for alle de vanlige straffesanksjonene som gjelder for voksne.
Skal man være konsekvent prinsipiell på dette området, bør man etter min mening innføre det psykologiske prinsippet også for denne gruppen gjerningspersoner. Det er uansett den samme argumentasjonen og det samme prinsippet som ligger bak tanken om å gjøre unntak fra straffrihetsgrunnene.
Mitt utgangspunkt og derfor også mitt svar til Andresen er at jeg av slike grunner fortsatt er av den oppfatning av verken barn eller psykotiske har noe i norske fengsler å gjøre, uavhengig av alders eller psykoses årsakssammenheng med gjerningen.
Jeg konstaterer dermed uenigheten også omkring dette punktet, selv om jeg ikke uten videre går ut fra at Andresen mener at også barn skal være inkludert i det samme prinsippet. Barmhjertighetsprinsippet gjelder også her.
Sakkyndiges rolle
Det har i den umiddelbare tiden etter at de sakkyndige leverte sin rapport foregått en betydelig og uholdbar avstandsdiagnostisering av ABB, sammen med en voldsom debatt om hvorvidt rapporten er holdbar eller ikke.
Veldig få av debattantene har lest rapporten, og ingen har snakket med ABB. Det har etter min mening vært uheldig. Men det som berører diskusjonen mellom Andresen og meg, er imidlertid ikke akkurat det. Det er spørsmålet om hva vi kan forvente av de sakkyndige, og hvordan vi – i betydningen retten – skal forholde oss til deres resultater.
For det første; sakkyndiges rolle vil etter alt å dømme bli både større og mer usikker hvis man legger det psykologiske prinsippet til grunn. Det sier seg selv at det er en betydelig usikkerhet knyttet til å fastslå forholdsvis ubestridt om vedkommendes psykose ikke hadde noe med gjerningen å gjøre.
Den faglige debatten som vi nå har sett rundt psykose, vil bare overflyttes til årsaksaspektet, og den vil forsterkes. Av nøyaktig de samme grunnene. Det er vel også derfor de landene som anvender det psykologiske prinsippet, også har en slik kontradiktorisk prosess, hvor hver part oppnevner sin rettspsykiatriske sakkyndige, som ikke sjelden leverer resultater som er skreddersydde partenes interesser.
Man gjør det rett og slett fordi usikkerheten rundt tilknytningen mellom psykosen og handlingen er så usikker og så vanskelig å fastslå. Og med god grunn. Jeg tror altså ikke at det er noen bedre vei å gå.
Respekt for de sakkyndige
Det berører nemlig et andre punkt, og det henger sammen med respekten for den oppgaven vi ber de sakkyndige om å gjøre.
De sakkyndige skal foreta en vurdering som ikke andre enn fagpersoner er i stand til eller har forutsetninger for å foreta. Og da blir kritikken av deres vitenskapsteoretiske nivå raskt et slags fait accompli: Vi vil gi dem større og større oppgaver, og avkrever dem flere og flere svar ved å anvende det psykologiske prinsippet, men samtidig tviler vi altså på deres konklusjoner på forhåndfordi deres vitenskapsteori er utdatert eller ikke objektiv, eller hva nå kritikken engang går ut på.
Jeg sier selvfølgelig ikke at rettspsykiatrien er unndratt kritikk på noen måte, men man kan ikke tildele dem større roller og samtidig hevde at de ikke har et adekvat vitenskapsteoretisk grunnlag. Det blir et ”damned if you do, and damned if you don’t”. Deres konklusjoner må tas på alvor, og de skal diskuteres i retten. Akkurat som nå.
To whom it may concern
Jeg har undret meg hvorfor vi er så opptatt av akkurat dette. Selvfølgelig er handlingens karakter så jævlig at det er naturlig at det er en enorm oppmerksomhet rundt den. Men hva hvis han hadde hørt stemmer fra Gud isteden? Som somalieren på trikken?
Eller sagt på en annen måte: Hvorfor er vi så forsvinnende opptatt av ”konteksten” til handlingene når det er religion som er årsak til galskapen? Hvorfor legger vi ikke et medansvar på kirketrappa for somalierens handlinger? Uten religionen hadde han jo ikke fått ideene.
Er det fordi de fleste av de som skriver og debatterer om ABB er deltagere i en industri hvis grunnleggende premiss er å tolke ABBs handlinger som politiske, og at man derfor vil kolonialisere også denne sakkyndige uttalelsen? Det må jo være politikk, for hva skal vi politiske kommentatorer ellers mene om saken?
Artikkelen er publisert hos Minerva 15.12.11.
Relatert
Dårlig eksempel, Robert Næss!
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.