Prostitusjon: Myter og moralisme
På grunn av sexkjøpsloven har politiet gått fra å være en trygghetsfaktor til noe de prostituerte må beskytte seg mot. Hverdagen for de prostituerte er blitt mer usikker, og mange tvinges til å utsette seg for mer risiko og voldsfare av frykt for å bli oppdaget. Det vi sitter igjen med er en lov som ikke fungerer i den ene enden, og som fører til langt verre tilstander i den andre, skriver Kristian Tonning Riise i Vårt Land.
Publisert: 11. januar 2014
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
Sexarbeidere i Norge er ofre for en lovgivning som har satt moralisme foran kunnskap og menneskelige hensyn. Derfor bør sexkjøpsloven fjernes.
Loven begrunnes gjerne med et ønske om å bedre situasjonen for kvinner i prostitusjon, men loven ble innført – uten noen grundig fagdebatt – og til tross for en tilnærmet entydig motstand fra sexarbeiderne selv, og de faginstansene som har jobbet mest med prostitusjon i Norge.
Norsk prostitusjonspolitikk hviler på en rekke myter som mangler rot i virkeligheten. Den første og mest utbredte myten er at majoriteten av prostituerte er tvunget til det.
En omfattende undersøkelse fra SFI i Danmark viste imidlertid at hele 67 prosent av eskorteprostituerte og 51 prosent på massasjeklinikker hadde «seksuell nysgjerrighet» som viktigste årsak til å begynne med sexsalg. Ingen av eskortene og kun to prosent av de på massasjeklinikk oppga tvang som årsak. Blant de gateprostituerte er situasjonen en annen. Ingen gateprostituerte oppga seksuell nysgjerrighet som årsak, men «kun» 26 prosent oppga en eller annen form for tvang.
Poenget er ikke å underminere behovet for tiltak mot tvang, men det gir liten mening å late som tvang er hovedproblemet for alle når det i realiteten er snakk om et ikke ubetydelig mindretall. Det er sosiale tiltak de fleste har behov for, ikke politimakt. Mange lever også godt i prostitusjon, og vil helst at myndighetene bare lar dem være i fred.
En annen myte er at lover mot sexkjøp fører til noen drastisk reduksjon i forekomsten av sexsalg. Både i Norge og i Sverige opplevde man en øyeblikkelig reduksjon i gateprostitusjon etter at sexkjøpsloven kom. Siden har forekomsten økt igjen i begge land. Gateprostitusjon er også bare en del av sexmarkedet. Innemarkedet har for lengst gått forbi utemarkedet i Norge i omfang, og der har vi langt dårligere oversikt. Nå er vi i den situasjonen at gateprostitusjonen er på vei tilbake til omtrent samme nivå som før sexkjøpsloven kom. Samtidig ser vi at innemarkedet bare har fortsatt å øke. I tillegg kommer den «usynlige» prostitusjonen som ikke fanges opp av slike undersøkelser, men som det er liten grunn til å tro at det har blitt noe mindre av.
Det er altså vanskelig å påvise at loven har fungert etter ønsket. Det vi derimot vet at loven har ført til, er en mer usikker og utrygg hverdag for prostituerte. Det er blant annet derfor UN Woman, sammen med en rekke andre FN-organisasjoner, har tatt til orde for avkriminalisering.
På grunn av sexkjøpsloven har politiet gått fra å være en trygghetsfaktor til noe de prostituerte må beskytte seg mot. Hverdagen for de prostituerte er blitt mer usikker, og mange tvinges til å utsette seg for mer risiko og voldsfare av frykt for å bli oppdaget.
Det vi sitter igjen med er en lov som ikke fungerer i den ene enden, og som fører til langt verre tilstander i den andre.
Innlegget er publisert i Vårt Land 11.1.14. Se også:
Civita-notat nr. 8 2013: UTE AV SYNE, UTE AV SINN – En liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning
Av, Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita
I den offentlige debatten om prostitusjon er sexarbeiderne umyndiggjort. De behandles nærmest som brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv. Også faginstansenes syn oppleves som lite velkomne i en debatt som domineres av politikere og interessegruppers gode intensjoner.
Det vi imidlertid kan slå fast, er at den norske prostitusjonslovgivningen ser ut til å ramme de prostituerte mer enn noen andre. Samtidig har vi en debatt som i stor grad foregår over hodet på de den angår. Prostitusjon må være den eneste «arbeidskonflikten» i Norge der arbeiderne blir sett på som irrelevante.
Dette notatet er en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_8_2013
Relatert
Dårlig eksempel, Robert Næss!
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.