Mange forbud – mindre frihet
Vi bør ikke forby mer enn nødvendig. Andre gode visjoner bør vi prøve å nå på annen måte enn gjennom forbud og påbud, skriver Mathilde Fasting og Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.
Publisert: 10. januar 2013
Av Kristin Clemet og Mathilde Fasting, Civita
En opptelling Civita har foretatt, viser at de politiske partiene i tiåret 2001 – 2011 i snitt foreslo å innføre 70 nye forbud eller påbud pr. år. Lovboken vokser år for år. I DN 29. desember skrev vi: «Vi håper at vår gjennomgang kan inspirere flere politikere til (…) å stille spørsmål ved om forbud og påbud alltid er et gode.»
Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn lar seg ikke inspirere (4.1.). Hun tilhører et av de partier som er ivrigst til å forslå nye forbud og påbud, og som er minst ivrig når det gjelder å fjerne gamle. Rieber-Mohn synes åpenbart at det ikke er noe problem at vi blir et stadig mer gjennomregulert samfunn.
Det er synd Rieber-Mohn ikke forteller oss hvilke prinsipper hun mener bør ligge til grunn for å innføre nye forbud. I stedet velger hun å slå inn åpne dører ved å fortelle oss at det er forskjell på forbud (slik vi også skrev), og at friheten man har, i kraft av å være menneske, ikke alltid er reell. Rieber-Mohns poeng om at ikke alle har like muligheter, er godt. At det er påbudt å få opplæring («skoleplikt») gjør at alle får den samme muligheten til å nyttiggjøre seg friheten.
Men alle forbud og påbud er ikke like viktige, og det er vårt poeng:
Manglende refleksjon over hvor grensen for det straffbare skal gå, gjør det for lett å innføre nye forbud, og tilsvarende for lett å la være å fjerne gamle. Og for mange forbud og påbud kan virke mot sin hensikt: De kan redusere respekten for loven, og de kan minske tilliten i samfunnet, bl.a. fordi de kan ødelegge evnen til moralsk refleksjon og til å ta personlig ansvar.
Et villnis av lover og regler gjør det også lett å gå seg bort. Idrettsminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med en seier i proffboksing – en aktivitet som er ulovlig i Norge, bl.a. etter påtrykk fra Ap. Likevel skal hun altså gratuleres – og straffes, hvis hun bokser i Norge?
Offentlige sykehjem og sykehus begår titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven. Hvorfor håndheves ikke straffebudene i arbeidsmiljøloven bedre overfor dem? Bør lovgiver spørre om det er kartet og ikke terrenget det er noe galt med?
Vi bør ikke forby mer enn nødvendig. Andre gode visjoner bør vi prøve å nå på annen måte enn gjennom forbud og påbud.
Relatert
Dårlig eksempel, Robert Næss!
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.