Demokrati og rettigheter

1814: Et moralintimt fellesskap?

I et land der den viktigste debatten om Grunnloven dreier seg om språket den er skrevet i, og om den kanskje også bør være på nynorsk, er det ikke så rart at vi sliter med å finne en passende form når vi skal markere konstitusjonens betydning for samfunnet vårt. Men det bør være mulig å presentere 1814-jubileet på en mer gjennomtenkt måte enn det Stortinget og NRK viste oss i åpningsshowet. Hvis ikke det er mulig, står vi i fare for å overspise oss på godhetsnarrativets marshmellows før handlingen har kommet ordentlig i gang, skriver Bård Larsen og Torstein Ulserød.

Bård Larsen

Torstein Ulserød

Publisert: 25. februar 2014

Av Bård Larsen og Torstein Ulserød, Civita

Grunnloven var ikke et velferdsstatsprosjekt, den var først og fremst et liberalt prosjekt. Dét budskapet bør komme tydeligere frem i markeringen av grunnlovsjubileet fremover enn det gjorde under åpningsforestillingen i NRK.

Søndag 16.2 viste NRK åpningsshowet for grunnlovsjubileet. I følge Stortinget, som var arrangør, var det vi fikk se, ”et forrykende sceneshow som var satt sammen for å gi innblikk i begivenhetene som har formet oss, verdiene som preger oss og mulighetene som venter oss.”

Stortingspresidenten har uttrykt at han ønsker seg refleksjon og diskusjon om Grunnlovens betydning i forbindelse med jubileet. Det er et fint ønske. Men det krever at arrangøren av jubileumsmarkeringene i større grad klarer å formidle hva en konstitusjon er.

Det er selvsagt ikke lett å lage forestillinger av denne typen. Det er mange hensyn å ta, og det er mange fallgruver. Det skal være et visst alvor og en viss verdighet, uten at det blir pompøst. Og når målgruppen er ”folket”, i aller videste forstand, er det klart at det er vanskelig å treffe blink. Løsningen Stortinget og NRK falt ned på, var å lage et show som var en slags krysning mellom OLs åpningsseremoni, Team Antonsen og Migrapolis.

Man kan si mye om formen på dette programmet. Det er litt merkelig at selv et såpass seriøst tema som vår egen konstitusjon absolutt må ”sprites opp” med en rekke halvdårlige sketsjer og ironiske innslag for å gjøre det tilgjengelig. Det er ikke noe galt i å bruke humor. Men uten en klar tanke om hvilken funksjon humoren skal ha, fremstår det, i en sammenheng som dette, mest av alt som et litt krampaktig behov for å vise at ”vi må kunne tulle litt med dette også”. Det blir uansett en smakssak hva man synes om humorinnslagene i forestillingen.

Langt mer problematisk er det at ingen ser ut til å ha stilt seg det helt grunnleggende spørsmålet: Hva er det vi feirer? Arrangøren har i hvert fall ikke klart å formidle et noenlunde presist svar på dette spørsmålet. Det er altså Grunnloven vi feirer. Og Grunnloven er ikke, som man kunne få inntrykk av i denne forestillingen, et politisk program, forstått som en liste over alle gode saker. Grunnloven handler først og fremst om maktfordelingen mellom statsmaktene, og verner om noen sentrale individuelle rettigheter for borgerne, som eiendomsrett, ytringsfrihet og grunnleggende rettstatsgarantier. Slike liberale rettigheter ble nevnt, naturligvis, men for det meste bare referert til som ”verdiene våre”, som om slike prinsipper nærmest er en del av den norske folkesjelen. Forestillingen fremsto først og fremst som en hyllest til alt ”vi” syns er fint i det norske samfunnet. Velferdsstatens betydning var et gjennomgangstema , eksplisitt gjennom talen til Ayesha Wolesmal, og implisitt gjennom et sammensurium av ”folks ønsker for fremtiden”. Her var blant annet en ung jente som ønsket seg mer penger fra Lånekassen, og en gutt som mente de økonomiske forskjellene måtte bli mindre.

NRK og Stortinget gir oss en fortelling: Fortellingen om det gode, i sentimental innpakning og i dramaets form. Men hvor er realismen i forestillingen om hva en nasjonalstat kan, og bør kunne, utrette?

En objektiv fremstilling av historien, og dermed også Grunnloven og dens tilblivelse, er naturligvis en illusjon. Men én ting er klart: Grunnloven var ikke et velferdsstatsprosjekt, den var snarere et tydelig liberalt prosjekt. Åpningsforestillingen for grunnlovsjubileet ga inntrykk av at vi har en Grunnlov som nærmest gir statlige myndigheter i oppdrag oppdra befolkningen moralsk, og gjøre alt for å dekke borgernes ønsker og behov. I virkeligheten er det heller motsatt: Grunnlovens viktigste funksjon er å sette skranker for myndighetenes makt over borgerne. Begrepet ”liberal” ble aldri brukt i forestillingen, men Grunnloven ble stadig referert til som ”radikal”. Det kan man også godt si at den var, men den var radikal på en annen måte en den i sosialdemokratiske forståelsen av ordet, som dominerte denne seansen. Grunnlovens kanskje mest radikale budskap var ytringsfriheten. Den grunnleggende tanken om at ytringsfrihet og andre sivile rettigheter først og fremst er ment å fungere som mindretallets trumfkort mot flertallet, ble imidlertid forklart på følgende måte av jusprofessor Ola Mestad: Det er ”de med upopulære meninger” som trenger ytringsfriheten. Programleder Nadia Hasnaoui og professoren var enige om at ”vi” måtte tåle ”drittsekkene”, som han kalte dem. Seansen var med på å skape det moralintime fellesskapet som dominerte kvelden. ”Vi”, forstått som flertallet, er de gode. Dermed oppsto også følelsen av en slags gisselsituasjon: For hvem vil egenlig være en drittsekk?

”Drittsekkene” glimret da også med sitt fravær. En av de antatt samlende personene som i stedet var invitert, var Geir Lippestad. Han er en mann med mange hatter, men for anledningen stilte han opp i egenskap av å ha vært advokaten til massemorderen ABB, nok en gang for å snakke om hvordan hans egen klient hadde angrepet ”verdiene våre” og ”det vi er mest stolte av”, og for å motta klapp på skulderen for at han selv tok på seg den tunge, og antatt upopulære, jobben med å forsvare ABB og ivareta rettssikkerheten. Rettssikkerhet er viktig, sa programlederen. Ja, sa Lippestad. Som forsvareren til Norges kanskje mest forhatte mann, kunne han sagt noe om at kjernen i rettssikkerhetsbegrepet, slik det kommer til uttrykk i Grunnloven, er prinsipper som skal sikre enkeltmennesker, særlig de som flertallet ikke har sympati med, mot overgrep fra statlige myndigheter. Men Lippestad ville heller snakke om ”den massive verdikommunikasjonen fra kongehus, storting og regjering (..) som etablerte et felles gulv som ga oss en retning.” Ingen skal være i tvil om hvem Lippestad representerer. I likhet med omtrent alle andre som fikk komme til orde denne kvelden, stilte han seg opp i rekken av samfunnsstøtter som hyllet klokskapen og godheten hos majoriteten, og makthaverne, i samfunnet vårt.

Programlederen varslet i starten av forestillingen at vi også ville få høre ”modige stemmer” i løpet av kvelden. Det er ikke godt å si hvem hun hadde i tankene. Dette var ikke kvelden for de marginaliserte gruppene, eller ”drittsekkene”, i samfunnet vårt. Det var snarere en svært fornøyd feiring av godheten i det norske ”fellesskapet”. Dette var kvelden da majoriteten feiret seg selv.

Men det var ett innslag som brøt med mønsteret av kloke voksne som sa noe fint om ”verdiene våre” og morsomme barn med friske forslag til revisjon av Grunnloven (norske barn ønsker seg visst proteksjonisme og surrogati). Marte Wexelsen Goksøyr, som har Downs syndrom, fikk helt mot slutten holde en tale om hvordan det oppleves å være en minoritet som kan selekteres bort. Budskapet var sterkt og viktig, men virket også malplassert. Det er ikke Marte Goksøyr sin skyld. Men innslaget illustrerer igjen noe av det gjennomgående problemet med forestillingen: Fraværet av en klar tanke hos arrangøren om hva vi egentlig feirer. Det virket nærmest som arrangøren hadde tenkt at ”vi må ha med noe litt kontroversielt og tankevekkende også.” Det kunne man godt ha hatt, og gjerne som et mer gjennomgående grep. Man kunne for eksempel fått noen til å si noe litt mer nyansert om den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten enn at ”vi må tåle drittsekkene”. Men hvorfor akkurat dette temaet, og hvorfor akkurat her? Goksøyrs dypt alvorlige og følelsesladde tale om at hun ”ville leve”, fikk, typisk nok, bare henge i luften. NRK satte lynraskt over til en ”folkekjær artist” som avrundet kvelden.

Men det bør være mulig å presentere 1814-jubileet på en mer gjennomtenkt måte enn det Stortinget og NRK viste oss i åpningsshowet. Hvis ikke det er mulig, står vi i fare for å overspise oss på godhetsnarrativets marshmellows før handlingen har kommet ordentlig i gang.