Kvinnedagen: I dag feirer jeg 25-årsjubileum
Det som virkelig betyr noe for kvinners likestilling over hele kloden, er utdanning. At kvinner utsettes for vold, trakassering og diskriminering kan bekjempes isolert, men roten ligger i kunnskap, mulighet til å forsørge seg selv og bli selvstendige. Vold og trakassering må bekjempes hele året rundt, utdanning for jenter likeså. Det er saker som alle kan og bør kjempe for, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 8. mars 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
I dag er det 8. mars. Som jeg har sagt tydelig og klart fra på Minervas uhøytidelige enquête i anledning dagen, skal jeg ikke gå i tog. Jeg sier til og med at kanskje 8. mars har utspilt sin rolle slik det nå er lagt opp.
Flere har kommentert at dagen de senere årene har vært en politisk venstresidemarkering, og dagen har også en sosialistisk opprinnelse. Det er mange paroler i årets tog som klart hører hjemme på venstresiden i politikken. At reservasjonsretten (les selvbestemt abort) også får borgerlige feminister til å gå i tog, er ikke vanskelig å forstå. Standpunkt i abortspørsmål, og etiske spørsmål generelt, går gjerne på tvers av partilinjer.
Det er flere ting å kritisere ved 8. mars: det er ikke rom for mangfold av paroler, eller paroler som går på tvers av hovedparolen, og det er lite internasjonal solidaritet. Siden vi i Norge i dag som kvinner har alle muligheter, er det kanskje vanskeligere for oss å skue utover, enn å krangle om bagateller for å bli enda likere.
Så det som er positivt: Nå er det slått fast at kvinner med og uten barn tjener like mye, og glasstaket er knust. Det er bare biter igjen, ifølge en ny rapport. Vi har verdens beste ordninger for å kunne kombinere arbeid og barnefødsler, krangel om justeringer her fremstår som navlebeskuende for alle utenfor Norges grenser.
Jeg feirer 8. mars hvert år, og i år har jeg 25-årsjubileum. 8. mars 1989 fikk jeg min første jobb. Jeg danket ut over 200 søkere. Det var ikke kvotering, for det jobbet allerede en annen kvinne der jeg fikk jobb. Mulighetene og lysten til utdanning og jobb fikk jeg fordi jeg hadde en mor som tok utdanning, var yrkesaktiv og gikk i 8. mars-tog på 1970-tallet. Hun stemte borgerlig. Mange med henne har lagt grunnlaget for like muligheter for alle i Norge. Utviklingen fra 1970-årene og frem til i dag har vært formidabel.
Kvinner har inntatt alle nivåer i politikken og i organisasjonsliv. Da gjenstår toppledelse i næringslivet og professoratene på universitetene. I utdanningsvalg har vi en vei å gå for å øke kvinneandelen i tekniske utdanninger, mens guttene mangler i helse, omsorg og i barneskolen. Om vi noen gang får jevnet ut det, får tiden vise. Jenter er i alle fall i overvekt i tidligere mannsdominerte utdanninger som juss, medisin og økonomi.
Det er på tide å heve blikket fra kontantstøtten og pappapermen og snakke om likestilling der det virkelig trengs, nemlig i alle land der kvinner nektes utdanning eller blir undertrykket og trakassert.
Det som virkelig betyr noe for kvinners likestilling over hele kloden, er utdanning. At kvinner utsettes for vold, trakassering og diskriminering kan bekjempes isolert, men roten ligger i kunnskap, mulighet til å forsørge seg selv og bli selvstendige. Vold og trakassering må bekjempes hele året rundt, utdanning for jenter likeså. Det er saker som alle kan og bør kjempe for.
Innlegget er publisert hos Minerva 8.3.14.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Regjeringen snur – og det gjør den lurt i
Nivådeling i skolen er til alles beste. Nå må kunnskapsministeren ta grep
Mehl kan ikke få både i pose og sekk
Fleksibel skolestart: Svar til Sæther
