Hvorfor er det greit med bare 17 prosent menn i Forskningsrådets ledelse?
De store likestillingsutfordringene i Norge befinner seg ikke i privat sektor, men i offentlig sektor.
Publisert: 25. desember 2022
I Orkla-konsernets ledergruppe er det nå 34 prosent kvinner. Målet er, innen 2025, å ha like mange kvinner og menn i de ulike ledergruppene, også i konsernledelsen.
I Forskningsrådet er det i dag presentert en ny ledergruppe, der andelen menn er 17 prosent, det vil si at én av seks personer i ledergruppen er en mann.
Likestillingsministeren hudflettet Orkla for åpen skjerm da konsernet i en kort periode hadde en midlertidig ledergruppe bestående av fem menn. Orkla-sjefen forklarte at det på kort sikt var nødvendig for å sikre den nødvendige kompetansen i ledergruppen, men at målet om en jevn kjønnsfordeling lå fast.
Dette trodde ikke likestillingsministeren på. Hun visste riktignok ikke hvilken kompetanse Orkla trengte akkurat da, men hun visste at Orkla-sjefen løy. «Jeg tror det handler om en litt enkel unnskyldning. Menn velger ofte menn, men hvis de ser seg rundt, bruker nettverk og leter, så finner de selvfølgelig de kompetente kvinnene», sa Trettebergstuen, som, utrolig nok, også visste at Orkla kom til å tape økonomisk på å ha denne ledergruppen.
Regjeringen bruker mye av den samme begrunnelsen når de nå vil fremtvinge en bedre kjønnsbalanse i styrene i private bedrifter.
Hittil har kravet om minimum 40 prosent av hvert kjønn bare vært gjeldende for ASA’er, altså typisk store, børsnoterte selskaper, men nå skal det også gjelde mange vanlige aksjeselskaper. Ved hjelp av lovpålagt kvotering skal kjønnsbalansen bli bedre også i mindre bedrifter. Og begrunnelsen er ikke bare et ønske om mer lik representasjon av kvinner og menn (som, vel å merke, ikke er det samme som likestilling) – begrunnelsen er også at dette lønner seg.
Det er lett å peke på andre.
Det er langt verre å måtte gjøre noe selv.
De store likestillingsutfordringene i Norge befinner seg ikke i privat sektor, men i offentlig sektor. Der har vi fortsatt et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, der hele yrker tømmes for et av kjønnene. Det er for eksempel store problemer med å rekruttere menn til barnehagene og skolene, og utviklingen går i feil retning.
Også på områder hvor man skulle tro at det var lett å oppnå en bedre kjønnsbalanse er det ofte skjevt. Ta for eksempel forskningsområdet: Det har vært veldig mannsdominert, men nå er ca. 40 prosent av forskerne i Norge kvinner.
Av de nærmere 450 ansatte i Forskningsrådet er ca. 35 prosent menn, men fordelingen er om lag 50/50 på ledernivå ifølge Årsrapporten for 2021. Og de som arbeider der, har veldig mye makt: De forvalter og investerer ca. 12 milliarder kroner på vegne av staten.
Så hvordan kan det forsvares at ledergruppen består av 83 prosent kvinner?
Var det ikke mulig å finne flere kompetente menn, eller er det bare «en litt enkel unnskyldning», som Trettebergstuen sa da det dreide seg om Orkla? For som hun også sa: «… hvis de ser seg rundt, bruker nettverk og leter», så finner de selvfølgelig de kompetente mennene!
Symbolpolitikk er politikk på sitt verste. Og en lov som skal pålegge kvotering for tusenvis av ganske små private bedrifter er symbolpolitikk. Det løser ikke de største problemene som næringslivet har, og det løser ikke de største likestillingsproblemene vi har. Det tar, tvert om, oppmerksomheten bort fra det viktigste.
I mai fikk Orkla kjeft av regjeringen for ikke å ha en bedre kjønnsbalanse i sin midlertidige ledergruppe. I dag er det, så vidt jeg kan se, ingen i regjeringen som har sagt ett negativt ord om den dårlige kjønnsbalansen i Forskningsrådets nye ledergruppe.
Men hvis det regjeringen sier om private bedrifter er alvorlig ment, så må det selvsagt også gjelde i offentlig sektor.
Innlegget er publisert hos Minerva 22.12.2022.
Relatert
Snevert om skatt
Bedriftseiere gjør velferdsstaten rik
Er Senterpartiet distriktsfiendtlig?
De gjør mer av det som ikke virker
Hvorfor flytte fra Norge?
