Rom for etisk debatt
Det å ha meninger som går mot majoriteten, og å respektere dem, selv om man er uenig, er adelsmerket for et liberalt demokrati. Det må være mulig å ha etiske debatter, kunne kritisere eller applaudere ulike etiske posisjoner, uten å bli oppfattet som moraliserende eller ”mørkemenn”. Denne typen debatter er de mest krevende samfunnsdebatter vi kan ha, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 19. mars 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Jeg gruer meg til neste store etiske debatt i det offentlige rom. Denne vinteren har vært et grelt eksempel på hvordan alle nyanser forsvinner og sterke ord og steile holdninger tar all plass i debatten.
For litt over ett år siden arrangerte Civita et frokostmøte med tittelen Skal alle få barn – eller finnes det grenser? Det ble en god debatt om vanskelige grenser. Noen valg er vanskelige, særlig der valgene direkte berører mennesker som ikke er autonome eller ennå ikke er født.
Dagens og fremtidens utvikling innen gen- og bioteknologi kan muliggjøre valgfrihet i et omfang vi ikke har mulighet til å overskue. På mange måter går teknologien foran, og den etiske diskusjonen følger etter. Teknologien for hvordan man i dag kan ”skape” liv, har fulgt den samme utrolige teknologiske farten som internett og telefoni. Mariette Bøe skrev for en stund siden om de etiske dilemmaene ved å fjerne et tvillingfoster. Selv om Rådet for legeetikk likestiller fosterreduksjon med vanlig abort og leder Svein Aarseth sier til P2 at: ”I den grad det er mulig, er det fritt fram for fosterreduksjon før uke 12, slik vi oppfatter abortloven,” betyr ikke det at de etiske refleksjonene er irrelevante.
Skreddersøm er teknologisk mulig i dag i et omfang som ville fått Mary Shelley til å skjelve. I boken Frankenstein fra 1818 beskriver Shelley hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrum, og hva som skjer når dette monsteret får et selvstendig liv. Hennes sentrale spørsmål er: Hvor fører alle fremskrittene og den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Og hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk umoden menneskehet? Den industrielle revolusjon og opplysningstidens tro på fornuft og fremskritt hadde allerede på 1800-tallet sprengt menneskets syn på hva som er mulig å få til med vitenskapen og teknologien.
Det er fremdeles den samme uroligheten dagens naturvitenskapelige utvikling stiller oss overfor. Allerede før livet er påbegynt, kan vi finne ut mye om egg- og sædceller.
Medisinske muligheter til å påvirke det ufødte livets gener er også stor. I dag kan en lege som assisterer barnløse, sørge for at sæden som velges, kommer fra en mann som ligner på den sosiale faren. Egenskaper ved egg og sædcelle kan også kartlegges. Vi kan ved hjelp av tidlig ultralyd og blodprøver finne ut en rekke ting om et foster, mye tidligere enn i 12. uke. Det er fullt mulig bioteknisk å velge et barn med eller uten bestemte egenskaper og anlegg. Det vil si at vi kan oppdage sykdommer, få vite kjønn og få inngående kjennskap til arveanlegg.
De teknologiske mulighetene er mange, men de skaper mange etiske utfordringer, også for de menneskene som i praksis skal utføre ulike handlinger. Som leder av Bioteknologinemda, Lars Ødegård, har sagt: Jeg har tvilt meg frem til beslutninger. De vanskelige valgene krever at vi reflekterer over hverandres standpunkter, og at loven til slutt setter de grensene som best ivaretar alle partene som er involvert.
Selv om vi har et lovverk, betyr ikke det at de etiske dilemmaene forsvinner. Men det kan bety at vi har noen holdepunkter som klargjør roller, grenser og rettigheter. Derfor er jeg tilhenger av et lovverk som også beskytter mindretallet. I loven om selvbestemt abort er det kvinnens rettighet til abort i de tolv første ukene, uansett, som er det standpunktet majoriteten i Norge har. Likevel vil det finnes mennesker som mener at abort er etisk problematisk. Deres meninger forsvinner ikke selv om vi har lov om selvbestemt abort. Loven knesetter prinsippet om at kvinnens rettigheter går først, på bekostning av det ufødte liv. I hver enkelt abortsituasjon vil likevel den enkelte, med sine nærmeste, reflektere over de etiske dilemmaene, men det er kvinnen som til slutt har det siste ordet.
Rommet for etisk debatt blir trangt dersom vi ikke er åpne for et mangfold av meninger. Det norske samfunnet er blitt mer mangfoldig enn det noen gang har vært. Fra å være et homogent samfunn, som på mange områder er trygt, godt og konsensuspreget, er virkeligheten i dag en annen. Flere stemmer slipper til i offentligheten. Mange debatter blir bedre av det, men ikke den debatten vi har hatt i vinter.
Det å ha meninger som går mot majoriteten, og å respektere dem, selv om man er uenig, er adelsmerket for et liberalt demokrati. Det må være mulig å ha etiske debatter, kunne kritisere eller applaudere ulike etiske posisjoner, uten å bli oppfattet som moraliserende eller ”mørkemenn”. Denne typen debatter er de mest krevende samfunnsdebatter vi kan ha. Som Ingunn Økland påpekte i Aftenposten: ”Samvittigheten har blitt et tabu”, og hun legger til at vi har godt av de som minner oss om at den eksisterer.
Når vi fremover skal utforme lovverk som skal være retningsgivende i vanskelige bioteknologiske spørsmål, vil vi ha behov for humanistisk kompetanse, i tillegg til medisinsk og juridisk. Når lovverket er vedtatt, må det respekteres. Samtidig vil vi kontinuerlig måtte takle etiske debatter, nettopp fordi hver enkelt av oss har sin egen samvittighet.
Innlegget er publisert hos Minerva 19.3.14.
Relatert
Svenskehjelp til norske kraftbaroner
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Behovet for dødshjelp kan bli mindre
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
